Thorbjørn Jagland har nominert EU til Nobels fredspris 2004 som belønning for innlemmelsen av landene i Øst- og Sentral-Europa. Nominasjonen er kanskje et forsøk på å vekke den dormende norske EU-debatten med et kanonskudd?

Med tanke på at mange i fredsbevegelsen sikkert er like glødende EU-motstandere som Jagland er tilhenger, kan forslaget kalles spenstig – men om EU mot formodning skulle fått fredsprisen, ville det vært en skandale!

Riktignok har EF- og EU-landene klart å holde fred med hverandre siden 1945, men det kan være litt vanskelig å se hva som gjør gjensidig hygge og nytte kvalifiserende til en fredspris.
Ser en ut over EUs grenser er det særlig tre «bidrag» til verdensfreden som gjelder:
1) Passivitet: EU-landene blir ikke enige om å gripe inn mot folkemord, d.v.s at viktige medlemmer er i mot å bruke tilstrekkelige (les: militære) midler til dette formålet. Det har ikke endret seg siden andre verdenskrig.
2) Forsøk på å «løse» konflikt gjennom prinsippet om den sterkestes rett, jfr. Bosnia.
3) Verbal avstandstagen fra overgrep mot sivile, f.eks Tsjetsjenia.

Man kan jo spørre bosniere, kosovoalbanere og tsjetsjenere hva de mener om nominasjonen.

Neste møte i EUs «politbyrå», Kommisjonen, blir sikkert hyggeligere enn det var i dag – da alle medlemmene måtte framføre sjokkerte gisp over de utidige beskyldningene om antisemittisme som er framført av et par utakknemlige jøder (hvem tror de egentlig at de er??). Formann Prodi har i fornærmelse avlyst en konferanse om antisemittisme i Europa. Han føler seg helt feilaktig angrepet på kommisjonens vegne, og ser ingen grunn til å oppklare eventuelle misforståelser. Diplomatiet får vente til neste krig utenfor EU?

Nå ja, reaksjonen passer mer for en som føler seg truffet, enn for en som føler seg misforstått. Men Nobel-nominasjonen hjelper sikkert på humøret til neste møte i klubben.