Kommentar

Jøde-mobbing er akseptert

På engelsk Jew-baiting, må på norsk bli jødemobbing. Det blir stadig mer akseptert i 2_kommentarstreammedier. I Dagbladet har Finn Graff sørget for å trekke sitt gode renomme ned i søla. Storbritannia er på samme bølgelengde: en saus av oppstyltede menneskerettigheter som betyr å forsvare den svake, les: palestinere og muslimer mot de slemme israelerne, glidende over i forsvar/idealisering av det flerkulturelle samfunn, der svarte og muslimer har en selvskreven plass, men jøder må gjøre seg fortjent til sin. Underteksten er utydelig og ubetydelig.

Det spesielle er at kjente personer kan si ubehagelige ting om jøder uten at noen reagerer. Odd-Bang Hansen sa for ett år siden at det var uforståelig at Polanskis Pianisten kunne få Gullpalmen. Det var en helt ordinær film om jødeutyrddelsen. Han var lei av å se jøder lide på lerretet, og hvorfor skulle nå professoren gå på toget igjen? Igår kommenterte han og Olav Gran Olsson Leni Riefenstahls død. Vel, de unnlot ikke å kommentere hennes filminnsats. Men det ble som et både-og. På BBC ble det poengtert at hun brukte sine filmatiske evner til å forskjønne det verste regimet verden har sett. Estetisering av det onde, og at dette er deeply troublesome. På norsk het det: Nyt filmene, dette er stor filmkunst.

Det er noe galt med tenkeevnen.

Richard Ingram er redaktør av Private Eye. Han har en ukentlig kommentar i The Observer. I sommer skrev han:

‘I have developed a habit when confronted by letters to the editor in support of the Israeli government to look at the signature to see if the writer has a Jewish name. If so, I tend not to read it.’

Ingrams mente også at jøder burde opplyse om sin bakgrunn når de skrev slike innlegg. På fint engelsk kan dette uttrykkes slik: «declare an interest».

Noen gjør et nummer av alle jøder som er kritiske til Israel. Dette seems to me beside the point. En Richard Cohen treffer spikeren på hodet i et leserbrev:

Richard Ingrams believes Barbara Amiel should ‘declare an interest’ when writing on the Middle East. Would he be happy if she added ‘Jew’ after her name or will a simple yellow Star of David do?

Nazistene innførte, jeg tror det var i 1935, krav om at alle jøder måtte føye navnet Israel eller Sara til sine navn, for at ingen skulle ta feil. Det er samme logikk Ingrams følger.

Barry Kosmi og Paul Iganski tar for seg denne historien og flere lignende i en artikkel i Tribune mandag: Crossing the line from criticism to bigotry. De er redaktører av boken «A New Anti-Semitism? Debating Judeophobia in 21st Century Britain». Blant bidragsyterne er Jonathan Freedland, også Guardian-kommentator, som tar opp sammenligningen mellom israelere/jøder og nazister.

If anti-Zionists wonder why Jews find this anti-Semitic, perhaps they should imagine the black reaction if the civil rights movement – or any other vehicle of black liberation – was constantly equated with the white slave traders of old.»
.
«It feels like a deliberate attempt,» Freedland writes, «to find a people’s rawest spot and tear away at it.»
.

Den britiske utgaven av Pressens faglige utvalg kom til at det ikke var kritikkverdig å trykke Ingrams kommentar. Så lenge det skilles mellom de ulike kategorier: nyheter, kommentar, er det OK. En domstol avsa nylig kjennelse for at det derimot var lovbrudd å rope «paki» på fotballkamp.