I siste New York Review of Books har Avishai Margalit en uhyre interessant artikkel om selvmordsbomberne. Margalit går nøkternt til verks. Ett poeng kommer tydelig frem: Det er ikke desperasjon som driver selvmordsbomberne, men religiøs overbevisning. Det slår meg at det er denne siden ved konflikten som John Pilger underslår i sin dokumentar Palestina is still the issue. Pilger sier det er desperasjon som driver dem, og hele programmet går ut på å demonstrere hvor forferdelig forholdene er. For den som har fulgt med i nyhetene kommer ikke Margalits opplysning som noen overraskelse. Det er den religiøse fanatismen som er det nye ved den andre intifadaen. Den skremmer også Arafat og PLO. De kan ikke kontrollere den. Deres egen offshoot, Al Aqsa-brigadene, drives av både nasjonalisme og religiøsitet, og det er umulig å si hvem som veier tyngst, skriver Margalit. Han har et annet viktig poeng: Selvmordsbomberne sier ett av deres viktigste mål er å skremme israelerne. Det har de greid til gagns. Selvmordsaksjonene sprer skrekk på en helt spesiell måte. Den går inn i underbevisstheten. Det er umulig å beskytte seg mot virkningen.
At Pilger forbigår denne dimensjonen er helt utillatelig hvis man ønsker å gi et sant bilde av situasjonen. Jeg ser to konsekvenser: Ved å gå inn i fenomenet og hvordan det virker, vil han uvegerlig skape sympati med israelerne. TV-bildene er så sterke at de likevel har greid å formidle denne skrekken til hele verden. Punkt 2: Den religiøse fanatismen knytter an til Al Qaida, og dermed diskrediteres den palestinske motstanden i verdensopinionen. Det er også et internt hensyn: Fokus på fanatismen splitter motstanden mot Israel: Den overveiende delen av Israel-kritikere blant ikke-muslimer er verdslige. Religiøs fanatisme vekker ubehag. Spesielt gjelder det deres syn på kvinner.