Europeiske myndigheters ivrige anskaffelse av forbilder og rollemodeller fra ikke-vestlige innvandrermiljøer er et underlig skue. Identifiseringen og utnevnelsene av slike ser som regel ut til å være grunnlagt på utelukkende overfladiske karakteristika; som at vedkommende snakker landets språk uten nevneverdig aksent, har gjort det godt på skolen, meldt seg inn i den lokale leikarring-klubben og ellers er pen i tøyet.

Da blir myndighetene og de utallige statsfinansierte NGO-ene som jobber for mangfold og toleranse elleville av glede, gir ham eller henne feiende flotte titler og ansetter vedkommende som samarbeidspartner, talsperson for gruppen og alt annet man måtte føle at vedkommende kan brukes til. Så elleville blir de at de sjelden eller aldri tar seg bryet med å finne ut av hva han eller hun for øvrig står for. De er tross alt bare ikke-vestlige innvandrere som – i alle fall for en stund – tar seg godt ut på en eller annens politikers skryteliste over samarbeidspartnere. Og er det så nøye hva en ikke-vestlig, offisielt utnevnt rollemodell eller et forbilde mener`a?

Ja, det er det, og det kunne med fordel vært sjekket ut før den offentlige omfavnelsen.

Igår fikk det danske Social- og Integrationsministeriets dialogmedarbeider Mahmoud Hamdan – med de smukke titlene Rollemodell og Dialogskaper i Dialogkorpset – sparken etter å ha inngått i en noe spesiell form for dialog på Facebook. Den handlet om den kontroversielle dansk-iranske kunstneren Firoozeh Bazrafkhan, som på grunn av sine ytringer regelmessig blir trakassert på åpen gate og mottar dødstrusler. Det mener herr dialogskaperen at er helt på sin plass:

”Firoozeh, du er en luder, fordi du sælger dig selv for berømmelse og du fortjener at blive spyttet på fordi du er den værste skabning der findes. Du er jo blevet spyttet på før, har du glemt det? Ha ha.”

Danske myndigheter er imidlertid ikke alene om å gjøre den bommerten det er å ikke sjekke hva utnevnte rollemodeller har for holdninger til dette og hint.

Gjorde man det, hadde neppe likeverdspartiet SV innstilt en kandidat hvis holdninger til homofili står stikk i strid med SVs egne. Hvis noen hadde satt seg litt inn i hva herr kommunerepresentanten faktisk mente om saker og ting, kan det også hende at daværende barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt hadde sluppet å blamere seg ved å dele ut prisen «Årets forbilde 2009» til Mahdi Hassan, som altså mener at homofili bør forbys. Det mente årets forbilde da og det mente forbildet etterpå. Eksemplene er legio fra de fleste vesteuropeiske land. Vi trenger ikke å gå lenger tilbake enn ett år for å finne frem til enda et norsk eksempel, med denne godt voksne ønskedrømmen av en politiker fra en ungdomsorganisasjon:

På den hjertevarmende statusoppdateringen: “Jævla hore jøder, ver­dens­dritt folkbro..alle de kan suge meg 8 gan­ger vær… etter på skal jeg brenne dem!”, sva­rte kom­mune­styre­med­lem for Hamar Ap Kha­lid Haji Ahmed: “Pass på å bli sugd av dem da!! Du kom­mer til å få pro­ble­mer i kuken!”. 33-åringens FB-skriverier havnet i media, og til tross for at Ahmed og hans støtter hevdet at han ikke hadde noe problematisk forhold til jøder, antydet han overfor Dag­bla­det at jøder sto bak for­sø­ket på å “skade ham”.

Da Hamdans dialogskapende virksomhet nådde Social- og Integrationsministeriet, sa de opp rollemodellen sin med øyeblikkelig virkning. Det samme gjorde teatergruppen Opgang2, som presenterer seg som et landsdekkende teater med fokus på integrasjon og mangfoldighet, som også hadde ham på lønningslisten.

Men hvorfor hadde de det? Hva var det som gjorde en såpass ubehersket og aggressiv fyr som Hamdan til en rollemodell og dialogskaper i utgangspunktet? Vi får håpe det skyldtes at han hadde en ekstraordinært stilig genser på seg og oppførte seg noenlunde høflig den dagen noen i Social- og Integrationsministeriet fikk sin lysende idè, og ikke de fullstendig uakseptable holdningene hans.

For hvem er det som ønsker at menn med Hamdans og Hassans, eller deres kvinnelige likesinnedes, holdninger skal være forbilde for noen? Når de fleste demokratiske myndigheter legger mye arbeid og penger i å lære den oppvoksende generasjon i grunnskolen toleranse, inkludering og likeverd, er det så noen som synes at religiøse innvandrermiljøer, for ikke å nevne enkelte innfødte av arten, bør få offentlig godkjentstempel på grunnleggende intolerante og fiendtlige holdninger til f.eks. homofile?

En av årsakene til at myndigheter og NGO-er tar folk som dette inn i varmen, kan være at rammene for hva som anses som gangbart flytter seg jo flere uakseptable holdninger og ytringer som kommer fra ledere for ikke-vestlige innvandrermiljøer – selvutnevnte, vel og merke, jeg kan ikke huske å ha sett en eneste av miljøet selv demokratisk valgt av slagsen. For eksempel er Fahad Qureshi i Islam Nets holdninger til homofili, kvinner og ikke-muslimer alt annet enn moderate, tolerante og inkluderende og det er de helt uavhengig av hvorvidt han ønsker å gripe til vold for å fremme dem eller ikke. Når islamister smyger seg unna ubehagelige spørsmål om dødsstraff for homofile og steining av utro kvinnfolk ved å si at de ikke støtter dette i Norge, så er altså holdningene som ligger til grunn der okke som. Folk som dette er ikke dialogpartnere; dødsstraff for seksuell legning og ekteskapelige forviklinger er ikke engang et legitimt standpunkt i en normal samfunnsdebatt. Det er ikke et legitimt argument i samfunnsdebatten å hevde at trosfeller som mener noe annet enn deg går djevelens ærend. Disse menneskene er ikke en buffer mot radikalisering og fremmedgjøring; om de bidrar med noe som helst, så er det nettopp fremmedgjøring fra det samfunnet de lever i. De bør ikke overøses med penger og myndighetenes godkjennelse – og vi bør alle krysse fingrene for at de er og forblir rollemodeller for færrest mulig.

Og siden når ble det egentlig liberale demokratiers oppgave å gå på jakt etter religiøse rollemodeller, av og for religiøse miljøer? Skal man først utnevne offisielle forbilder, så ville vel personer blant de ekte demokratiske, liberale gruppene hvis livsanskuelse og virksomhet er i tråd med det myndighetene ønsker å utbre – som f.eks. nettverket LIM (Likestilling, integrering, mangfold) – vært de rette å oppsøke? Eller en vanlig statskirke-muslim som passer sin egen tro og er, som de fleste andre, i stand til å skille mellom religion og politikk, offentlig og privat. De finnes. Mange av dem òg, etter hva jeg ser, leser og hører.

Men det skulle man ikke tro når man ser dialogpartnerne og rollemodellene Europas myndigheter og statsstøttede organisasjoner velger å holde seg med. Der foretrekker man tydeligvis å holde frem muslimske intolerante eller aggressive typer som reklameplakat. Og det er selvfølgelig det absolutt alle muslimske eller ikke-vestlige innvandrere ønsker seg mest av alt i hele verden. For de er jo like alle sammen?