Lars Vilks er en modig mann og en kunstner. Det gjør ham også til en farlig kunstner, for han er villig til å avsløre religiøs humbug som er blitt en fare for oss alle. I et intervju med DN-video sier han at «de» forsøker å gjøre religiøse størrelser levende, dvs. som derfor ikke kan krenkes, og de parallellfører det automatisk til Holocaust. Hvor mange ganger har man ikke hørt den sammenligningen – at Vesten selv ikke tåler blasfemi med Holocaust som eksempel? Det, mener Vilks, sier noe om hvor langt ut man vil med sin fredlysning av egen religion. Tabuene eser ut som en gjærdeig, og de gjelder alle i omgivelsene, ikke bare de troende.

Man kan velge å se det eller ikke, men man blir innhentet av det uansett. Mange av dem som ikke får seg til å sympatisere med eller forstå Vilks, har selv innrettet seg slik at de ikke krenker. De kan late som. Men Vilks’ skjebne vil bli alles skjebne. Til slutt kan man bare snakke høyt og si sin mening bak hjemmets fire vegger.