Et nasjonalt bønneopprop har fått tilslutning av frikirker og den katolske kirke, men ikke fra Den norske kirke og Kirkerådets leder. Grunnen er en formulering om at  politikerne bør vise større forståelse for Israels sak.

Oppropet er moderat konservativt i formen og er nettopp laget for å favne bredt. Det rommer flere «gode saker» som Den norske kirke går inn for. Likevel avslår primus inter pares, biskop Helga Haugland Byfuglien og Kirkerådets nyvalgte leder Svein Arne Lindø å slutte seg til. På spørsmål kommer det frem at det forbønnen for Israel som faller dem tungt for brystet.

Stort tydeligere kan ikke fiendtligheten mot Israel demonstreres. En kirke som vender seg mot Israel kan ikke lenger kalles en kirke.

Punktet det reageres på, lyder:

 Et oppgjør med alle former for rasisme og antisemittisme, en større forståelse for Israels situasjon blant de folkevalgte, og politikere som bidrar til rettferdige og fredelige løsninger på konflikter, i Midtøsten og andre steder i verden.

Dette er en rund formulering, som i noen få ord får frem at konfliktlinjene går langs flere fronter og at svarene ikke alltid er enkle og opplagte.  Det er ikke sikkert rasisme og antisemittisme kommer fra ett hold. Dette har direkte sammenheng med neste ledd, om å vise større forståelse for Israel. I Norge har Israel vanskelig for å slippe til og bli hørt. Hvis man mener at så ikke er tilfelle har man plassert seg politisk på en Israel-kald fløy, som fremfor alt karakteriseres ved at man benekter sammenhenger som andre ser: f.eks. en ny antisemittisme.

Man ber om at våre folkevalgte forsøker å være mer nyansert. Men dette er for mye for biskopene.

Biskoper og Kirkerådets leder reagerer mot det de oppfatter som «for ensidige» og «konkrete politiske» formuleringer.

– Av prinsipielle grunner finner jeg ikke å kunne svare positivt på henvendelsen på vegne av Den norske kirke, sier Bispemøtets preses, Helga Haugland Byfuglien.

Uenig preses. Hun påpeker også at noen av formuleringene i oppropet har et innhold som hun personlig ikke kan slutte seg til.

– Hva er det?

– Bønnen for Israel. Jeg leser også punktet om «et sterkere vern om familien og båndet mellom mor, far og barn» i retning av debatten om ekteskapslovgivning og homofiles rettigheter.

..

– Generelt er det problematisk når bønneopprop blir så konkrete som dette. For da kommer man lett farlig nær et politisk terreng som kirken skal vær forsiktig med å gå inn i, sier Kirkerådets leder, Svein Arne Lindø.

 

Vårt Lands Jan Arild Holbek forholder Lindø at Kirkemøtet på sitt møte i april fattet et vedtak som nærmest anbefaler å stemme «grønt», ved  «å la hensynet til en forsvarlig klimapolitikk og arbeid for global rettferdighet få betydelig vekt ved de politiske valg». Dette er mer konkret enn Nasjonalt Bønneopprop. Hvordan kan det ene være galt og det andre rett, spør Holbek.

– Som kristne skal vi selvsagt be for valget. Men dette bønneoppropet er relativt konkret og det går inn i politiske enkeltsaker, som er både aktuelle og viktige. Jeg kan innestå for mye i oppropet, men noe er problematisk. I den grad konkrete temaer blir formulert må de være forankret i vedtak i Kirkemøtet og kirkelige fora, dersom vi skal slutte oss til slike opprop. Vi har ikke slike vedtak i flere av de politiske temaer som blir berørt i dette oppropet, sier Lindø.

 

Kirkens «utenriksdepartement», Mellomkirkelig råd, går inn for det såkalte Kairos-dokumentet, som går langt i å delegitimere jødenes rett til landet.

Kirkens posisjon er ikke til å misforstå.

For mediene, bortsett fra de kristne avisene, er dette en ikke-sak. De deler Den norske Kirkes syn på Israel. Dermed er 80 prosent av befolkningen kollektivt innmeldt i en anti-israelske fronten.

Det er et stort ansvar forvalterne av Ordet og ordene påtar seg.

Det er nesten en bibelsk situasjon. Når kirken forkaster jødene og ikke er det minste beskjemt, men tvertimot mener det er de som er i deres fulle rett, går splittelsen dypt. Ordene man bruker er overbærende, belærende, for ikke å si autoritære. Det er lite av det prøvende, undersøkende, varlige som man skulle forvente fra kirken i forhold til alt som har med Israel og jødene å gjøre. Den norske kirke utviser ikke en slik forsiktighet, 68 år etter at ovnene i Auschwitz ble kalde. Noen vil si: – At dere tør! De svarer med den største selvfølgelighet og selvsikkerhet. Hva slags historisk bevissthet er dette? Hva slags politisk orienteringsevne?

Hva slags kompass styrer Den norske kirke etter? Hva er destinasjonen? Er det innmeldte folket klar over hvilket skip de er ombord i? Er dette det kirkens skip som henger i kirkene og som bygningen omtales som – kirkeskipet?

Er det gjenferd som er ute og går og har kapret kirken? Disse uttalelsene er ikke bare politisk kompromitterende, de representerer en skjending av kirkens tradisjon, av det vi trodde var lærdom.

For hver omdreining viser man tydeligere og tydeligere hvor man står og det er ikke på kirkens grunn. Kirken er overtatt innenfra av helt andre åndsmakter.

http://www.document.no/2010/04/sannhetens_oyeblikk_-_for_hvem/

Biskoper vil ikke be Israel-bønn
Kirkeledere vil ikke være med på nasjonalt bønneopprop som ber om at politikere skal behandle Israel snillere og at «båndet mellom mor, far og barn» må vernes sterkere.
http://www.vl.no/troogkirke/biskoper-vil-ikke-be-israel-bonn/#cxrecs_s