Kommentar

Giovanni Battista Tiepolo The glory of St.Dominic (1739)

Det er fortsatt ferietid. 

I sommerbrevet 28.6 2018 var vi innom biskop Berggrav som i april 1940 opptrådde forvirret og fremsto som om han ønsket at folk skulle legge ned motstanden mot den tyske okkupasjon. Takk til Therion her som påpekte at det var norske soldater Berggrav talte til med ropert. Berggrav var trolig på den tid altfor opptatt, nærmest besatt av sin ide om at nordmenn ikke måtte lide overlast. Han ble derfor et lett bytte for tysk propaganda som ønsket å pasifisere norsk motstand. Senere landet han og ble et forbilde.

Solen varmer og kontorene forlates. Byen blir mer og mer stille.

Men ikke alle tar ferie. 

I min ungdom hadde vi Feriebiskop Kjartan Fjertnes  som med sitt «kald» holdt det gående fra sitt campingtelt. I våre dager har vi gummibåtbiskop Helga Byfuglien.  

Men der feriebiskop Fjertnes kan påkalle vår latter, får Helga Byfuglien frem tristhet og sorg over at de mennesker vi har betrodd lederskap viser så dårlig dømmekraft og svikter.

Helga Byfuglien og hennes våpendragere i og utenfor bispekollegiet har politisert den Norske Kirke på en måte som bærer galt av sted.  Byfuglien og Agøy skal ha et «kall». Men dette er et «kall» der honnørord brukes til politisk press og moralsk avlatshandel. Foto: Migranter som ble reddet av libysk kystvakt på en marinebase i Tripoli 13 mars 2018. Foto: Ismail Zitouni/Reuters/Scanpix

29. juni 2018 dagen etter forrige sommerbrev herfra, skrev Berit Hagen Agøy, Byfugliens våpendrager og generalsekretær i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke:

Det er ikke kirkens oppgave å skissere konkrete politiske løsninger, men vi har et kall til å holde fram menneskeverd og likeverd. Vi kan ikke forvente at etterkrigstidens største flyktningekatastrofe ikke skal berøre våre liv også i Norge. Vi kan ikke kjøpe oss fri fra å slippe medmennesker i dyp nød inn i våre hverdagsliv.

Videre kommenterte hun Byfugliens intervju i Vårt Land som ble tatt opp i sommerbrevet:

Preses i Den norske kirke, biskop Helga Haugland Byfuglien sa i et intervju med Vårt Land 27. juni at det vil være umoralsk dersom mottakssentre i Nord-Afrika opprettes for «å kjøpe disse menneskene bort fra våre land og våre liv». 


Men Berit Hagen Agøy refererer her Byfuglien feil. 

I følge intervjuet brukte biskopen uttrykket at det var dypt umoralsk. Det er hakket kraftigere kost enn bare umoralsk. Ordene falt i en høyst konkret politisk situasjon der EU skulle ha krisemøte for å drøfte om mottak skulle være i Europa, d.v.s, i «våre» land eller i Nord Afrika. 

Med sin kraftsalve dypt umoralsk entret hun nok en gang den politiske arena og nå for å legge press på regjeringen og signalisere at hvis man ikke tok imot disse menneskene her i Europa (og dermed i Norge) så var det altså dypt umoralsk. 

At Agøy i ettertid finner det greit å pynte litt denne uttalelsen er forståelig, både ut ifra at Byfuglien nok her har latt sin tunge løpe mer løpsk enn vanlig, men også fordi Agøy har en lang historie som deltaker i det offentlige ordskiftet og er nok blitt preget av MSMs måte å omgå fakta hvis det tjener den politiske sak. 

(Et eksempel fra 2013 på Agøys pressevirke)

Kirken ønsket altså her å være tett opp i beslutningene og kom med sitt politiske press, pakket inn i et ferniss av moralsk retorikk. 

Og mens vi er inne på retorikk. Agøy skriver:

Hennes uttalelse har vakt kritikk. Byfuglien er til og med blitt tolket som om kirken mener det er mer moralsk forsvarlig å bringe flyktninger til Europa enn å hjelpe dem i deres hjemland. Det er en villedende retorisk motsetning, og det ene er ikke mindre moralsk forsvarlig enn det andre.

Det er en rimelig tolkning at kirken i denne aktuelle saken på dette aktuelle tidspunkt mente det var mer moralsk forsvarlig å bringe flyktninger til Europa enn å hjelpe dem i deres hjemland. Så dette er ikke villedende. 

Hvem villeder? Kirkens ulike skriv siste tid har vært preget av at den går høyt og noe støyende opp på banen med honnørord som menneskeverd, raushet og dyp umoral etc. Dette koples ofte sammen med meget uklare setninger der det ikke gjøres rede for hva kirken legger i de ulike ordene og heller ikke i honnørordene de bruker.  

Ja vi er for mottak i nærområdene, nei vi er ikke for mottak i nærområdene, hvis dette gjør at vi ikke vil ha flyktninger inn i våre liv, våre hverdagsliv ol.. «Yes, but no- but yes but no» om noen husker de noe uklare meninger fra figuren Vicky Pollard i komiserien Little Britain for noen år siden.

Kirken har skjønt at den ikke kan bruke ordet flyktning i alle sammenhenger. Dermed legges ordet migrant inn noen steder, men utelates der det er opportunt. 

I setningen «Vi kan ikke forvente at etterkrigstidens største flyktningekatastrofe ikke skal berøre våre liv også i Norge» kan ikke ordet migrant brukes, dette hadde svekket setningen og gjort det helt overflødig å diskutere hvor man skal avgjøre om folk skal komme til Europa eller ikke. Det kan jo ikke skje etter at de har ankommet? 

Kirken forsøker å gå inn i et spill der det er store politiske aktører innblandet. Erdogan, Det muslimske brorskap og indre kretser i EU er aktører som alle ut fra ulike motiver de facto bidrar til en destabilisering av Europa. 

Definisjonen av ordet flyktning har gått av hengslene og gjort tidligere konvensjoner og tradisjoner for hjelp meningsløse og til dels direkte farlige for stabiliteten i de land som ønsker å hjelpe nødlidende mennesker. Det er altså en storpolitisk migrantkatastrofe vi i dag er vitne til, ikke noen flyktningekrise.

Ordet fremmedfrykt brukes av kirken. Det minner svært om rasisme. De som ikke deler kirkens syn i saken skulle altså være noen som ønsker å spille på fremmedfrykt (les rasisme). Det er legitimt å ønske at den trygghet man har i et samfunn fortsetter. Byfuglien og Agøy vet like godt som andre at samfunn som endres raskt blir utrygge og volden øker. Det er uanstendig å bruke ordet fremmedfrykt på en slik måte som her gjøres.

Ordet raus: Vil vår humane og rause flykning- og asylpolitikk svekkes eller styrkes ved slike tiltak? spør Agøy.                                   

Hva er raus flyktningpolitikk?  Hvis vi skal være rause som forståes slik at vi skal bruke mye penger på dette, må det vel være krav om at pengene skal hjelpe flest mulig og ikke bare de få vi kan ta imot selv om vi åpner opp så mye som kirken vil ha oss til?  

Men raushet i seg selv? Raushet på andres vegne, med andres, fellesskapets penger? Har Kirken sosialøkonomisk, demografisk og sosiologisk kunnskap om fremtiden som sier at vi kan fortsette dette innslipp av mennesker? Den sakkunnskap som finnes går imot et slikt syn (se for eksempel Brochmanns utredinger). Eller spør noen i svenske Socialstyrelsen hvis dette ikke er klart.

Det gjøres også et poeng av at noen mener mottak utenom Europa er best så vi slipper å møte flyktningene ansikt til ansikt her hjemme. Nå er det igjen ordet flyktninger som brukes. Men hva med migrantene og hvor skal man avgjøre hvem som er hvem? I Byfuglien og Agøys nabolag? Ansikt til ansikt?                               

Og hvem skal betale oppholdet mens dette utredes? Skal Byfugliens og Agøys årslønn reduseres?

La oss til slutt ta et eksempel på Helga Haugland Byfugliens politiske virke og svekkede dømmekraft i utførelsen av sitt embete. 

I fjor høst midt under Luther jubileet var hun og Kirken aktiv med skriv og innlegg for sitt syn i «flyktningesaken». Biskop Byfuglien holdt gudstjeneste der programmets forside viste teksten Mennesket er ikke til salgs. Under kom et bilde av en skrøpelig farkost stappfull av mennesker. På selve bildet var det skrevet med meget store bokstaver Nåde og med mindre; Reformasjon 2017

pastedGraphic_1.png

Forside av program til gudstjeneste holdt av biskop Helga Byfuglien

Hvis man på den tid ikke var kjent med Byfugliens ulike politiske skriv, kunne tanken streife en at her kom det endelig et oppgjør fra Kirken med dem som drev med menneskesmugling i Middelhavet. Det var jo på høy tid og ville jo vært flott. Det begynte å bli kjent på den tiden at jo mer krefter i Vesten hjalp til med politisk press for mottak, jo lettere ble det for de mange å risikere den livsfarlige ferd i gummibåter og andre farkoster. 

NGO’enes aktivisme og tette samarbeid med menneskesmuglere begynte også å bli kjent. Leger uten grenser er ennå under etterforskning av italienske myndigheter for et altfor tett samarbeid med menneskesmuglere. Det var klart at den eneste måten å stoppe disse tragediene på havet på, var å hindre at folk la i vei. En kraftig påpeking av dette hadde vist at Kirken forsøkte å ta ansvar.

Nei, det som kom i Byfugliens preken var det samme som hun på den tiden skrev på Kirken.no og som dessverre bare signaliserte tredjeverdenisme: Vi måtte ta imot. Kom! 

Kirken bærer her et medansvar for å ha lokket mange ut på havet på et tidspunkt der den heller kunne brukt sine krefter på å støtte opp om hjelp i nærmiljøet. De første som hevdet at hjelp i nærmiljøet var veien å gå, fikk mye kjeft i norsk offentlighet.

Det var trolig høyst pinlig for enkelte som var tilstede å være vitne til at i selve året for Luthers teser mot pavekirken der kampen mot avlatshandelen stod som en sentral del, var vi vitne til en kirke og en biskop som pånytt drev avlatshandel. Nå var det en moralsk, politisk avlatshandel. 

En stakkars kirkegjenger kunne lett få det inntrykk at skulle du være en god kristen, måtte du her godta Kirkens politiske syn og gjerne Vippse til de organisasjoner som ville «hjelpe» «flyktninger». Trass i at dette var en politikk som bare forverret det hele.

Som en kuriositet kan nevnes at ved en anledning der man hadde ventet at kollekten ville gått til Flyktninghjelpen eller Leger uten moralske grenser, så var det plutselig noen prester i et østlig land som skulle hjelpes. Ante man en motstand i den lokale menighet, en grasrotmotstand mot biskopen?

Konsekvensene av det som skjer i dagens migrantkrise begynner å bli tydelige i Europa og ikke minst i vårt naboland Sverige. Kulturer kan ikke bære en slik ukontrollert endring av befolkningen og særlig hvis det er stort innslag av kulturer som ikke vil integrasjon. Antall drap og voldtekter er raskt stigende i Sverige. 

Ser ikke Byfuglien at hun må endre sin holdning så hun ikke blir medskyldig i at dette blir situasjonen også i Norge? 

Agøys bruk av redigeringsverktøyet på tastaturet kan tyde på at noe er på gang. La oss håpe mer følger. 

Jeg vil faktisk tro at både Byfuglien og Agøy tidlig i livet var preget av et ekte kristent ønske om å hjelpe folk i nød, kanskje som en del av misjon- og hjelpearbeid i fjerne land. 

Det er trist at de nok tror det er dette de fremdeles holder på med. Trist for dem- og for oss. De er blitt aktører og fanger i et politisk spill de snarest bør komme seg ut av.

La meg også denne gang komme med et lite forslag til videre sommeraktivitet for Byfuglien, gjerne til Agøy også.

Ta litt ferie, tenk dere om. Pust ut og ta en rotur i en liten gummibåt (men ikke samtidig). 

La solen skinne og sommervinden stryke over skjærene.                

Tenk på og ta lærdom av Berggravs historie der han til slutt kom trygt i havn.

Fortsatt god sommer.

  

pastedGraphic_2.png

Les også

Les også