Uansett hva slags næringer som med tiden skal erstatte den oljerelaterte virksomheten i Norge, hvilke er jo uråd å si, hersker det nokså bred enighet om at det beste man kan gjøre i mellomtiden er å legge forholdene til rette for at ny virksomhet kan oppstå og blomstre. Hvilket i praksis f.eks. betyr bedre infrastruktur.

På dette punktet skjer det utvilsomt endel bra ting. Landets hovedferdselsåre E6 bygges f.eks. ut på enkelte steder, slik at et skarve regnskyll kanskje ikke lenger vil resultere i en stengt vei og omdirigering av trafikken til en 60-sone i et elgrikt parallelt dalføre.

Men hva med den intellektuelle infrastrukturen?

NRK og Aftenposten opplyser at det er sviktende rekruttering til læreryrket, til tross for at flere titalls millioner skippertakskroner er blitt svidd av på reklamekampanjer som skal lokke unge mennesker til yrket. Eller er det på grunn av, snarere enn til tross for? Kanskje en etterhvert medfødt medieskepsis slår inn når departementet sprer budskap med et sukkerovertrekk som minner om groruddalssatsingens.

Det kan være som det vil, uansett er det ikke mange nok hoder med omløp i som vil bli brukt til lærergjerningen. Og dette har nok pågått en stund, for VG kunne i fjor fortelle at det kun er 28 prosent av lærerskolestudentene som klarer å regne ut at det er 54 prosent jenter på en skole med 135 jenter og 115 gutter. Selv hadde de altså lærere som i sin tid ikke hadde vært i stand til å formidle noe såpass enkelt på en måte som gjør at det sitter.

Det betyr, for å si det litt brutalt, at nivået i skolen jevnt over har vært nokså dårlig i minst en generasjon, naturligvis med en rekke individuelle unntak. Et problem som Høyre vil lappe på med nivåinndeling i klassene og ytterligere generell nivåsenkning ved å marginalisere sidemålet.

Da er det mer schwung over Jill Walker Rettberg, som vil lære elevene et ekstra språk, nemlig datamaskinprogrammeringens. Det å gi elevene innsikt i algoritmisk tenkemåte ville da også være supert. Men det overordnede problemet gjenstår: Hvem i all verden skal lære dem det? Da er det jo ikke lenger tale om å regne ut at 135 er 54 prosent av 250, men å skrive et sett av instruksjoner som lar datamaskinen regne det ut for en. Hvis 28 prosent klarer det første, er det kanskje 2,8 prosent som klarer det siste.

Den gangen Norge var et jordbrukssamfunn ville hvem som helst ha forstått at det ikke går an å høste noe du ikke har sådd. Og det uten at noen hadde fortalt dem det, for jordens harde realisme var en gedigen skole i seg selv. I den moderne økonomien er jorden langt på vei byttet ut med hjernen, men prinsippet er fortsatt det samme: Du kan ikke få noe av verdi ut av en hjerne hvis du ikke har dyttet de rette mentale frøene inn i den først.

Hvor mange dugelige såmenn har vi igjen?

Og den gangen Norge hadde en velfungerende kristen kultur ville selv en middels begavet konfirmant ha forstått at det ikke er mulig å vende om og begynne et nytt og bedre liv uten å ha tatt fortidens synder innover seg og angret dem bittert. Men først må man stikke fingeren i skolen og erkjenne at det som har foregått der de siste tredve årene i all hovedsak har vært synder.

Ansvaret er bredt fordelt. Man har dels hatt noen fagforeninger som har gitt omverdenen inntrykk av at læreryrket var en slags straff, hvilket neppe inviterte mange til å bli deres kolleger. Skrivebordspedagoger har gjort stor skade. Reformivrige politikere ditto. Foreldrene gikk over fra å være lærernes allierte til å bli deres anklagere. Konjunkturene sluset tallrike uegnede personer inn i utdanningssystemet. Respekten for autoritet dalte både i skole, hjem og samfunn. Utslagene er til dels absurde, som elevers evaluering av egne lærere, gjerne webkastet til hele verden.

Hvem i all verden ønsker, hvis de kan unngå det, å tilbringe den produktive fasen av sitt liv på et sted som lider den vanskjebne å være et konsentrat av en kulturs defekter? En helgen som vil gå gjennom ild og vann og ofre seg for andres barn? Man kan spørre seg hvordan det rimer f.eks. med å ha abortert egne barn med god samvittighet, eller ikke å ha vært villig til å gå gjennom elementene for å redde sitt eget ekteskap. Det skulle vel aldri behøves et åndelig grunnlag også?

Da bevisstheten om problemene kom til overflaten, iverksatte man i verste New Public Management-stil normerte prøver, evalueringer og gudene vet hva annet, snarere enn å gå til ondets rot, som lett kunne ha vært observert i nærmeste speil. Med den konsekvens at lærere, i alle fall de som kommer på jobb, tilbringer en femtedel av tiden sin i møter, og et slimslør av nervøs taushet og forstillelse senker seg over bransjen – idet man later som om man har nådd himmelropende urealistiske læringsmål vedtatt i noe som minner om sovjetkommunismens femårsplaner, og alle vet at det er løgn ettersom uteksaminerte kandidater stadig sjeldnere taler i fullstendige setninger, men ingen kan si det er løgn fordi det er illojalt mot skolen og rektor og utdanningsetaten og departementet (dog ikke mot sannheten). Og så snart man snur ryggen til er det ansatt en ny skolebyråkrat, mens det ikke møtte opp noen lærer til historietimen i 3C.

Et av den vestlige sivilisasjonens store fortrinn er at den alltid har vært villig til å ta i bruk andres gode ideer, hva enten det er rettsvesenet eller dampmaskinen. Man har innført dem og på forskjellige vis gjort dem til sine egne. En slags multikultur, bare at den fungerer. Den gangen Norge ikke hadde all verdens industri, nølte man f.eks. ikke med å lære av tyskere og engelskmenn.

I dag har vi ikke all verdens til fungerende offentlig skole, så kan de rette vedkommende vennligst begi seg til et område på planeten hvor denslags fungerer, helst uten luksushotell til et hoff av unødvendige ledsagere, be om audiens, bekjenne sin hjelpeløshet og be ydmykt om noen råd og vink? Kanskje jobben kunne gå til bistandsminister Heikki Holmås, siden det er intellektuell bistand vi ber om – og ingen øl før han er hjemme igjen.

For om man ikke gjør det, og lar alt det ovennevnte seile sin egen sjø, kommer man vanskelig utenom at kunnskap – nøkkelen til morgendagens inntekter – blir en salgsvare som enhver annen fritt omsettelig sådan, med den uunngåelige konsekvens at allerede fremvoksende klasseskiller blir enda skarpere og enda mer arvelige. Som intellektuell infrastruktur betraktet vil mesteparten av den offentlige skolen da bli å sammenligne med et NSB som har en riktig dårlig dag hver eneste dag.