Tunisia 2012 har vært preget av en lang rekke kontroverser og ideologiske konflikter, og fra tid til annen har disse blusset opp, i form av ulovligheter, voldeligheter og rettssaker. Men noen entydig trend er vanskelig å spore. Det er flere eksempler på hvordan reaksjonære krefter har prøvd på ulikt vis å få gjennomslag for sitt syn, men hvor store sekularistdemonstrasjoner har tatt til motmæle, og til fått reversert betenkelige utviklingstrekk (for eksempel revidering av uheldige formuleringer i grunnlovsutkast).  Derfor velger jeg å kalle Tunisia 2012 som urolig, og som vedvarende ulmende, som på uforutsigelig vis fra tid til annen har blusset opp til mer alvorlige konfrontasjoner.

Jeg håper å oppdatere serien (dessverre forventelig  nok på uregelmessig basis), og først ut er et blikk på homofiles situasjon i dagens Tunisia

Et følsomt ikke-tema?

Tunisia er, relativt til vestlige land, svært så restriktivt og tabuisert når det gjelder avvik på det seksuelle området. At det nok er meget liberalt relativt til andre muslimske land (og resten av verden) er ikke noen motsetning til dette. I dette essayet skal jeg se på hvordan spørsmål knyttet til homoseksualitet og stillingen til homofile i Tunisia 2012 har utviklet seg. Det overordnete bildet synes å være at temaet er fremdeles beklemmende for offentligheten, at lite fremgang knyttet til rettigheter er vunnet, men at det ikke har blitt til noe slags vedvarende offentlig «moralsk panikk»-tema, eller at forfølgelse eller utbredt diskriminering har tiltatt (eller avtatt, for den saks skyld). En viss resignasjon er å spore blant homofile i dagens Tunisia, som nok hadde håpet at revolusjonen i 2011 også skulle komme dem til gode, men foreløpig er ikke den generelle situasjonen synderlig forbedret.

• Hverdagssituasjonen for homofile i Tunisia

Hvordan oppleves hverdagen for det nye Tunisias homofile? Har det nye regimet bidratt til bedring, forverring, eller stasis?

Det beste svaret synes å være det siste, en noenlunde uforandret situasjon, men kanskje med en litt høyere offentlig bevissthet, uten nevneverdig redusert forakt. For de homofile selv har det inntrådt en viss desillusjon siden revolusjonen i 2011, samt en engstelse for hva fremtiden vil bringe, uten at de kan spore en distinkt forverring av sin livssituasjon pr. idag, relativt til tidligere.

En journalist fra Advocate, et amerikansk magasin for homofile, skriver at Tunisia er det eneste landet i Midt-Østen hvor han har møtt homofile som frivillig har stått frem i sine familier. Lesbiske Hend sier at i motsetning til andre land i Midt-Østen (spesielt Irak), er det ikke noen forfølgelse av homofile i Tunisia, men hun engster seg for hvordan den konservative regjeringen under Ennadha synes å føre til at andre også prøver å fremstille seg selv som religiøse og «rett-troende», og hva dette borger for fremtiden. Medarbeidere i et lokalt tidsskrift for homofile mener at de lever i en «Don’t ask, don’t tell»-situasjon, men på direkte spørsmål om det var verre før, avkreftes dette. En av medarbeiderne, Houssem, sier at han fremdeles er redd for å fortelle familien at han er homofil, men håper at han vil kunne gjøre det når han er blitt økonomisk selvstendig.   Noe resignert anser han  det som en viktigere oppgave å opplyse Tunisias homfile om hvilke  rettigheter de faktisk har pr. idag, mer enn å skulle drive en kampanje for styrkete rettigheter og synlighet i samfunnet for øvrig. En representant for den eldre garde, 56-årige Stoufa, frisør av yrke, kommenterer situasjonen slik: Da han selv vokste opp var det uunngåelig i lokal-samfunnene at alle visste alt om alle, inkludert seksuell legning. Det var temaer «man» bare unnlot å snakke om, og i praksis var man hegnet om av en viss toleranse/aksept, også som homofil. Det Stoufa opplever som nytt, er en mer offentlig diskurs om homoseksualitet, til dels med skinn av mer toleranse, men egentlig ikke noe mer tolerant enn før. Ved å lese de knappe kommentarene til Stoufa synes det ikke som han er spesielt optimistisk for fremtiden, han heller.

Hvordan er så storsamfunnets holdninger til homoseksualitet og homoseksuelle? Har man statistikk på hva slags holdninger som er utbredt? Innenfor det engelskspråklige nettet har jeg funnet en statistikk, der 141 universitetsstudenter i aldersgruppen 18-25 år er blitt spurt om sine holdninger. Statistikken virker relativt amatørmessig, og holder ikke mål i å etablere representativitet av funnene. Men selvom undersøkelsen nok ikke er metodologisk så god som man skulle ønske (og derfor ikke skal vektlegges veldig mye), så er resultatene ikke spesielt overraskende, og kan i mangel av bedre utførte undersøkelser, samt koblet til annet anekdotisk materiale tjene som en belysning av holdninger i det tunisiske samfunn, selvom nok feilmarginer er større enn ønskelig.

Rundt 73% anser homoseksualitet som enten «avskyelig», «umoralsk» eller «en sykdom». Rundt 90% mener at Islam fordømmer homoseksualitet, og omtrent halvparten vil enten helbrede dem eller henrette dem (det siste ca. 9%). Godt over 80% ønsker ikke at homofile skal kunne gifte seg, eller kunne adoptere barn.

Hvor pålitelig er en slik liten undersøkelse?

Som en minisjekk ser vi på andelen som oppgir seg selv som enten «homofile» eller «bifile» er tallene henholdsvis 1% og 2%.

Hvordan samstemmer dette med prosenter av folk som identifiserer seg som dette i større, mer kvalitetssikrete undersøkelser for andre land?

I 2003 rapporterte 2.7% av spurte menn i Australia at de anså seg som homo/bifile, i 1988 i Canada var det 2% som identifiserte seg slik,  i Irland 2006 2.7%, i 2010 Storbritannia ca. 2%.

Sammenliknet med disse tallene, er tallene for Tunisia omtrent det vi skulle forvente. Jeg betviler også at tallene for holdninger er skrekkelig forskjellig fra hva en spørreundersøkelse i Vesten for 40-50 år siden ville avdekket, muligens med unntak for prosenten for ønske om henrettelse. Tar vi også i betraktning at den yngre, velutdannete generasjon normalt sett er mer liberale enn sine eldre medborgere, så mener jeg forsiktigvis at denne lille undersøkelsen ikke har bommet så altfor mye på holdningsspekteret i Tunisia generelt.

En liten anekdote illustrerer godt hvordan homofile i Tunisia føler seg marginalisert, ikke bare av de religiøst konservative, men også av den sekulære venstrebevegelsen, er den store demonstrasjonen for sekularisme 28.januar, som trakk oppimot 10.000 mennesker ut i gatene. Dette var rett etter et par «skandaler» om Ennadha svært løselig tilknyttet homofili var lekket (se neste pkt.), og de sekulære motstanderne visste utmerket godt å utnytte dette under demonstrasjonen:

En plakat leste: «‘0.0% is better than a successful faggot’ [ie it is better to have no support than to be a ‘gay’ like the interior minister]”

Andre temmelig homofobe plakater av samme type gjorde at de få homophile som valgte å delta I denne generelle demonstrasjonen for sekulære verdier følte seg svært lite velkommen blant dem som kanskje burde ha vært naturlig allierte.

Tunisian LGBT Community: A «Don’t Ask Don’t Tell» Situation …

LGBT Rights in Tunisia, A Year After the Revolution

Homosexuality | Mideast Youth

Gays In The New And Complicated Tunisia | Advocate.com