Oslos varaordfører Kamzy Gunaratnam omfavner identitetspolitikken. Rett før landsmøtet i Arbeiderpartiet går hun hardt ut mot «hvite, eldre mannfolk» som ikke ville at hun skulle bli ordfører.

I boken «Min kamp er din kamp» beskriver nestleder i Oslo Ap, varaordfører og den nest øverste på høstens stortingsvalgliste hvordan hun de siste årene er blitt motarbeidet av sine egne. Hun nevner ikke navn, men for folk i partiet er de gjenkjennelige.

Gunaratnam skriver at hun følte det var viktig at Arbeiderpartiet hadde en ordførerkandidat med flerkulturell bakgrunn. Men partiet støttet ikke hennes kandidatur.

«På et tidspunkt sa jeg at det kanskje var på tide å gi seg i Oslo- politikken. Ikke som et ultimatum, men som en oppfatning om at vi alle ønsker å vokse, og hvis man ikke får muligheten til å vokse og utvikle seg, kanskje man skulle drevet med noe annet en liten stund?,» skriver hun.

Hun luftet tanken med partikolleger, men ifølge henne fikk hun ikke responsen hun ønsket seg. Ifølge Gunaratnam sa partikolleger at hun var egoistisk, ikke satte partiet først, og at dette ville føre til negativ omtale for Arbeiderpartiet.

«Det morsomste var å følge akkurat de samme hvite, eldre mannfolka stille ultimatum om at de måtte få gitte plasseringer på en stortingsliste eller gitte posisjoner i byråd, ellers kunne de jo få andre jobber. Men det var selvsagt intet ultimatum. For når det gjaldt akkurat disse menneskene, var de jo uerstattelige.»

«Hvite, eldre mannfolk», ja der fikk svina sitt pass påskrevet. Gunaratnam forklarer ikke hvorfor en flerkulturell kandidat var så viktig. Det ligger kanskje i selve begrepet: Å ha «flere kulturer» må jo være bedre enn å kun ha en kjedelig, norsk monokultur?

Kompetanse og innsats fremheves ikke, det er jo «white supremacy», ifølge USAs fremste museum.

Og hvis man ikke stemte på Ap ved siste valg, så er man trolig rasist. Forøvrig: Det er ikke sikkert at så mange hadde vært lei seg hvis Kamzy fulgte sitt eget råd og bestemte seg for at hun skulle «drevet med noe annet en liten stund».

DN har bedt Gunaratnam utdype hvem hun sikter til.

– Jeg har ikke til hensikt å henge ut enkeltpersoner, jeg prøver kun å adressere noen strukturer som jeg har opplevd selv, skriver hun i en epost.

Det antydes at Espen Barth Eide er en av de hvite, eldre mennene som har ødelagt for Kamzy. Han har ikke lest boken, og har ingen kommentarer.

Kamzy  går full woke, og inntar offerrollen. Hun sammenligner måten hun har blitt behandlet på med det Jan Bøhler opplevde.

«Han opplevde det selv som at det ble drevet en kampanje mot ham. Slik tror jeg det føles for de fleste som står i en nominasjonsstrid, i alle fall følte jeg også̊ det slik. Mye forskjellig ble brukt som argumenter mot meg,» skriver Gunaratnam.

«Nominasjonskomiteen ville ikke ha meg, jeg opplevde det som at jeg ble motarbeidet av mange i partiet. Jeg har ingen onkel med regjeringserfaring, bestevenner i partiledelsen eller oppvekst i arbeiderbevegelsen.»

Stakkars Kamzy, som må ta til takke med køen på Fattighuset, siden hun bare fikk være varaordfører. Det er sikkert mye sympati å hente fra vanlige arbeidsfolk, eksempelvis alle som jobbet i Oslos restauranter, som Kamzy har vært med på å rasere.

Kamzy bør ta et glass eplesider med Lan Marie Berg, så kan de dele noen tårer og historier om hvor forferdelig livene deres er.

Min sympati er totalt fraværende.


Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.