Steven Spielbergs film er tung å fordøye. Den er lang, og følger det israelske teamet som leter seg frem til mennene bak terrorangrepet på Israels OL-lag i ’72. Seeren er med under forberedelsene til drapene. Det er en prøvelse, for oss, seerne og agentene. Maven knytter seg, for hver gang det bygger opp til et attentat. Noe går stadig galt. Uventede ting inntreffer. Vi vet at mannen lederen av teamet snakker med på nabo-balkongen, snart skal sprenges i luften. Det tærer på nervene. Spielberg putter publikum i det samme dilemma som hevnerne: å drepe et menneske er ikke lett.

Noen har kritisert filmen og ment at den stiller israelerne i et dårlig lys, og er moralsk tvetydig. Jeg synes ikke det. De fleste vil ha forståelse for at Israel ville ha hevn og statuere eksempler. Men siden storyen er om israelernes respons, er det deres ambivalens vi følger. Ikke palestinernes. Den ambivalensen er det som gjør at Israel overlever som stat: at de har second thoughts. Den stat som slipper alle hemninger mister det den skal forsvare. Det handler ikke bare om å beskytte liv.

Rent operativt er filmen svak. Det virker helt usannsynlig at en Mossad-agent skulle stole fullt og fast på en ukjent kilde. I flere situasjoner virker de klønete. Amatører. At CIA-agenter forpurret attentatet på Svarte September-sjefen Salameh i London i siste sekund, skulle vi gjerne visst mer om.

Virkeligheten «München» skildrer vil de fleste mennesker helst ikke vite noe om. Filmens tema er den pris agentene betaler, og det gjør etterhvert også tilskueren. Jeg synes ikke Spielberg er anti-israelsk. Tilskueren tar ikke avstand fra agentene og fordømmer dem, men opplever handlingen ut fra deres perspektiv. Det gjør det til en vond film. Dette er ikke en film man utsetter intetanende mennesker for. Men den kan være utgangspunkt for en samtale om bruk av vold, som det egentlig ikke er noe endelig svar på.

Med tanke på at tiden som er gått siden 1972 er det tragisk å tenke på hvor palestinerne står idag. Det burde være lett å se at volden ikke har brakt dem et skritt nærmere en løsning. Og nå er det mange flere og farligeres spillere med. Det gjør filmen ikke mindre deprimerende.