Christian Skaug La Stampa spør seg hva som er skjedd med de 25.000 nordafrikanerne som kom til Italia i løpet av årets tre første måneder, hvorav litt under halvparten er blitt tildelt midlertidige oppholdstillatelser som fornyes for seks måneder ad gangen.
Blant dem som ikke har papirene i orden er noen hjemsendt, andre sitter i transittmottak i påvente av utkastelse. Og både blant papirløse på frifot og folk med legalt opphold er det mange som er reist tilbake frivillig, desillusjonerte over hvor vanskelig det i øyeblikket er å skaffe seg et bedre liv.
Atter andre har klart å komme seg videre inn i Europa, men det store flertallet, både av legale og illegale, er blitt værende i Italia, blant annet pga. de formelle stengslene — som krav om minimumsinntekt — land som Frankrike satte opp for å hindre massetilstrømning.
Storavisens undersøkelser et halvt år etterpå viser at de legale ikke har det stort bedre enn dem som har rømt fra mottak og gått under jorden. Etter å ha snakket med fagforeninger, advokater, menigheter og frivillige organisasjoner, er en av de ytterst få solskinnshistoriene om to yngre menn som har fått jobb i et bakeri utenfor Torino.
Hvor er resten blitt av?
Endel flakker rundt fra sted til sted på jakt etter muligheter, og lever på privat veldedighet. Noen fortsetter med det inntil omgivelsene mister tålmodigheten. Hos andre er selvrespekten for stor, og dermed er veien kort til de aller usleste jobbene.
Mange er således endt opp på jordene landet rundt, hvor de plukker frukt og grønnsaker. Et arbeid som i teorien er helt anstendig, men som en rekke journalister har avdekket i mange tilfeller skjer til luselønn under elendige hygieniske betingelser. Kommer man fra sør for Sahara kan det muligens være en smule bedre enn det man forlot, men mon tro hvor mange nordafrikanere som med tiden vil bli værende i slike jobber? Hvor mange vil i et land uten NAV falle for fristelsen til å drive vinningskriminalitet?
Man skulle kanskje tro at denne triste tingenes tilstand ville avskrekke de fleste potensielle reisende fra å dra over Middelhavet heretter, men nesten alle som drar klamrer seg til håpet om at de en dag skal klare å komme seg videre fra Italia og etablere seg i et rikere land. Med tiden vil nok flere og flere også klare det. Og tilbake i f.eks. Tunisia er turismen halvert og arbeidsledigheten mer enn tredoblet, hvilket ikke gir særlig mye rom for håp. Hvor mange av de mer enn hundre tusen arbeidsløse ungdommene dertillands vil forsøke å dra sin vei dersom det ikke nokså raskt lykkes å oppnå fornyet økonomisk vekst?
—
