Document har de siste uker havnet i hvirvelstormen som 22/7 utløste. Det er lett å miste fotfestet, enten bli deprimert eller gå i forsvarsposisjon.

Ingen av delene er tilrådelig. Heller ikke å trekke seg fra politisk virksomhet, slik mange nå vil gjøre av frykt for å bli assosiert med et usunt klima.

Documents oppgave må være å være kronikør for det som skjer, se med kritisk blikk på det som skjer. Peke på at sorgen skaper et fellesskap, men spørre om det også er et politisk fellesskap. Bør det få følger for hva politikerne sier? Medier og politikere synes å være enig om det. Igår sa Siv Jensen ifølge VG at det er ord hun ikke kommmer til å bruke mer, og selv om hun ikke konkretiserte, minnet VG om ordet «snik-islamisering». Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersens kronikk om det flerkulturelle er nevnt som eksempel på grovt overtramp. Erna Solberg sa at hun ikke lenger vil ha kritikk av innvandrere for manglende integrering, den rette adressat er politikerne.

Dette er tegn på at politikerne er ved å miste balansen. Man vil slutte å bruke bestemte ord og slutte å omtale problemene. Men vil de forsvinne av den grunn? Det kan se ut som politikerne følger opp et moralsk press fra mediene. Men er deres oppdragsgivere folket eller pressen? Kunne ikke politikerne velge å si at det ikke er tiden for å ta en slik debatt? Det sa de til å begynne med.

Siden politikerne lar seg presse, må Document dokumentere hva som skjer, fordi det er med på å flytte merkestolpene i norsk politikk.

Etter 22/7 har man satt søkelyset på usunn debatt. Hva vil virkningen bli av at man slutter å bruke bestemte ord og endog inngår avtaler om ikke å ta opp bestemte problemer, ikke kritisere bestemte grupper? Svaret synes nokså opplagt. Hvordan rimer dette med ønsket om større åpenhet?

Å miste forstanden er ikke å ære de døde.

Fremdeles er nasjonen i et slags sjokk, men det er en tendens til at pressen forlenger sjokktilstanden. Noen vil begynne å reagere og føle at 22/7 brukes politisk. Da vil reaksjonen på terroren og massemordet virke politisert, og det kan i neste omgang relativisere den. Det er en farlig kurs.

Derfor er Documents oppgave å advare mot tendensen til jakt på syndebukker og påstått medskyldige. Ved å gå etter legitime kritikere gjør mediene nettopp det Anders Behring Breivik kalkulerte med.

Hvis de som føler seg rammet svarer med å føle seg forurettet, ser seg som offer og gir retorikken fritt spillerom, har man latt seg lokke i den fellen Behring Breivik satte.

Mediene har skrevet generelt og unyansert om hatklima og drivhus. Den beste måten å vise at dette ikke gjelder en selv eller Document, er å bevare forstanden. Ved å holde stø kurs kan man gjendrive beskyldninger og mistenkeliggjøring.

Noen – og flere med stor mediemakt – vil tolke dette som eksempel på at man intet har lært og at man fortsetter i samme spor.

Da må man stole på folks forstand og dømmekraft. Den finnes faktisk. Uten den blir demokrati bare talemåter.

Det er til syvende og sist folk som dømmer. Men det kan bli mange tøffe tak.