De dårlige og dramatiske nyhetene fortrenger de gode. Det kan gi en helt skjev oppfatning av utviklingen.

Robert Fisk hadde en helt forferdelig story i Klassekampen igår, om to gutter i Bagdad som på grunn av varmen la seg til å sove i haven, som var beskyttet av en mur. Så skjer det utrolige. I nattens løp kjører en amerikansk pansret inn i porten og muren, og kjører over den ene av guttene. Moren kommer skrikende. Soldatene skjønner ikke arabisk. Det går 17 minutter før de skjønner hva som har skjedd.

Storyen spinner videre på amerikansk ufølsomhet. Faren er knust. Han vil ikke ha amerikanernes penger. Fisk sier at de aldri kan vinne denne krigen.

BBCs Newsnight viste igår en film om britiske soldaters overgrep mot fanger, særlig i den første fase etter Bagdads fall. To menn forteller hvordan de ble mishandlet. Den ene ble tisset på i hodet. De to er teknikere. Virker moderne. På slutten sier den ene at han vil bekjempe britene til siste pust. Han sier islam forherligere martyrene. Intervjuet ble plutselig stilt i et annet lys.

At det har forekommet overgrep synes utvilsomt. En håndfull soldater blir stilt for krigsrett. Det nye er at advokater hjemme i Storbritannia nå fører sakene for irakere i Irak! Britiske militære klaget over at det nye individuelle ansvarssystemet bidrar til å demotivere soldatene. Robin Cook rakk å skrive et svar i the Guardian før han døde: det er snakk om klare overgrep, hvor fanger har dødd i varetekt. Det er så klare lovbrudd at de må straffeforfølges.

I tiden etter London-bombene har jeg sett innlegg i the Times som tar rettsforfølgelsen av soldater som bevis på at Vesten er dekadent. Man stiller for retten de som skal beskytte oss.

Dette må sies å være misforstått. Det er kommet nye opplysninger om hvordan hæren for frem for bare få tiår siden, f.eks. under bekjempelsen av Mau-Mau opprøret i Kenya på 60-tallet. Ingen ønsker for ramme alvor å se noen gjentakelse av slike overgrep.

Men det er tendenser til at pendelen svinger for langt den andre veien: som saken mot den danske kvinnelige forhørslederen, hvor det å sitte på huk når den andre står, blir betraktet som overgrep. Da er vi over i karikaturen. Det er krig vi snakker om.

Mediene var også uhyre raske med å kaste seg over politifolkene som skjøt brasilianeren i London 22. juli. De ble tatt ut av aktiv tjeneste, og må forberede seg på en lang prosess. Hvis de blir funnet skyldig i tjenestefeil risikerer de å bli stilt for retten. Det må demotivere politi i tjeneste.

Den samme reaksjon fra mediene har vi sett her hjemme. Da en politimann skjøt en «gal» vietnameser i Tønsberg i våres, kjørte Dagsnytt som overskrift dagen etter at politimannen kunne bli tiltalt for drap. En vanlig lytter forstår ikke det hypotetiske.

Fordi Vesten har åpne systemer lekker informasjon ut før eller siden. Når storyen først er ute er det ikke grenser for hvor mye «play» den får. Det kan forrykke perspektivet. USAs fangebehandling på Bagram, Guantanamo og de hemmelige transportene er kritikkverdig. Men det er ikke «gulag». Noen begynner å få problemer med gangsynet.

Man mister av synet de større problemstillingene om frihet og sikkerhet. I norske medier er det automatisk motstandere av sikkerhet som slipper til. Selv fremstillingen av utviklingen i Storbritannia nærmer seg en karikatur.

Det har ennå ikke gått inn at Frankrike har et langt hardere system for terrorbekjempelse enn Storbritannia. Når Blair forsøker seg med franske eksempler, får han busemannstemplet med en gang, som i tilfellet med etterforskningsdommere.

Det hører med til journalistikkens grunnprinsipper å være skeptisk. P spørre: er dette hele sannheten? Er det sider som ikke kommer frem?

Amerikanske redaktører har vært misfornøyde med at det bare kommer negative nyheter fra Irak. De fleste er avhengige av AP. Det sirkulerte en e-post, som listet opp mange positive ting fra Irak, med spørsmål: hvorfor hører vi aldri om dette. Saken ble brakt inn for APs redaksjon, som tok den alvorlig. Det viste seg at mange av de sakene e-posten listet opp var omtalt av AP, men de druknet ofte i strømmen av mer dramatiske nyheter.

Et godt eksempel, helt ferskt, fra AP:

The capital’s Sadr City section was once a hotbed of Shiite Muslim unrest, but it has become one of the brightest successes for the U.S. security effort.

So far this year, there has been only one car bombing in the neighborhood, and only one American soldier has been killed.

A year ago, militiamen garbed in black and armed with automatic weapons and rocket-propelled grenades roamed the streets in open revolt against the American presence. But U.S. troops quelled the uprising, and today calmly patrol the district, aided by loyalists of the radical cleric who spurred the violence.

A Google News search–which is wide-ranging but not comprehensive–turned up only two newspapers that have published the Sadr City story: the Chicago Sun-Times and the Pittsburgh Post-Gazette.
(Opinion Journal. WSJ)

Vi husker alle hvilke dommedagsprofetier som ble spådd om Sadr City. Men så ble det helt stille. Er det ingen som spør: hvorfor gjør ikke shiaene i Sadr City, to millioner av dem, opprør?

Det var for øvrig i Sadr City at Casey Sheehan ble drept i april ifjor.

Som vanlig er det amerikanere som tenker kritisk. Robert Fisk og Odd Karsten Tveit ville aldri finne på å fortelle om et rolig Sadr City. De ville sagt det var en ikke-story.