Bilde: Solidaritet med Vietnam var fra en tid da verden var på avstand. Båtflyktninger var et varsel om at solidaritet kunne være noe i praksis enn ren politisk støttte. Massemigrasjon representerer en helt annen utfordring. Den utfordrer selve velferdsstatens fundament, at sosialdemokratiet fastholder at solidariteten må være universell, i praksis, og at særlig mediene kjemper for at alle må få bli, gjør at den politiske støtten går i oppløsning. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv.

Kall meg gjerne etterpåklok, men inspirasjonen til dette hjertesukket kom ikke som en konsekvens av Manchester-terroren 23.05., den dukket umiddelbart opp i hodet dagen før. Da leste jeg en kommentar i Dagens Næringsliv skrevet av Kjetil Wiedswang, en godt voksen ringrev av en journalist som har holdt det gående i samme avis siden 1984. Han tok for seg de europeiske sosialdemokratiske partiers nedtur i valgene i Nederland, Frankrike, Storbritannia og Storbritannia, og forklarte deres tilbakegang slik:

• Jobben er gjort. Sosialdemokratiske partier bygget velferdsstaten som siden er blitt omfavnet av høyre og venstre
• Globaliseringen. Sosialdemokratenes moderate planøkonomi fungerte bra frem til 1970-tallet. Nedturen startet da man i land etter land oppdaget at verft og bilfabrikker ikke ble mer lønnsomme etter statlige redningsaksjoner.
• Arbeiderne. De ble borte sammen med industrien. Det ble færre industriarbeidere å være interesseparti for.
• Euroen. Med valutaunionen i Europa ga nasjonale politikere fra seg vesentlige styringsredskaper som rente og valutakurs.
• Krisen. Da krisen kom i 2008, var de lyserøde partiene nødt til å oppføre seg som de fleste andre. De administrerte kutt og nedskjæringer. Skuffede velgere rømte til populister og fløypartier.

Og han trekker konklusjonen selv: ”Alt er sant – men de samme kreftene har jo også virket i Norden.” Derfor er det påfallende at det ”gryr i Norden”, som han skriver: Her er Løfven sosialdemokratisk statsminister i Sverige, og meningsmålingene viser at sosialdemokratene Jonas Gahr Støre og Mette Fredriksen ville tatt over i Norge og Danmark om det var valg i dag, fortsetter han. Jeg ville for egen regning føyet til ”et sterkt splittet Sverige” og ”et Danmark med høy temperatur i innvandrings- og islamiseringsdebatten”. Her på berget går det jo for tiden mest i ulv og vannscooter og nødutganger på vikingskip… Og når hørte vi sist fra finnene om innvandring, forresten?

Wiedswangs fem punkter er for så vidt greie forklaringsfaktorer, men listen mangler – selvsagt – et helt sentralt punkt for bedre å forstå de tyske, franske, engelske og nederlandske sosialdemokratenes tilbakegang samt fremveksten av fløypartier og politiske ad hoc-bevegelser: Innvandring og islam. Landene på kontinentet har fått erfare helt andre og dramatiske konsekvenser av en ukontrollert innvandring av alt for mange mennesker med lav eller ingen integreringsvilje, og med et verdisyn som ikke er kompatibelt med de verdier som vår vestlige sivilisasjon er tuftet på. Da begynner det fort å skurre i nasjonalregnskapene rundt omkring, og velgermassene kommer i bevegelse. Det er for eksempel verdt å minne om at av 10.000 respondenter i 10 europeiske land i februar i år svarte 55% nei til mer muslimsk innvandring, 25% var hverken for eller i mot og 20% var for. Slike tall er så tydelige at selv våre politiske ledere bør forstå at ”mer av det samme” neppe er med på å sanke flere stemmer i tiden som kommer.

Så er det verdt å understreke at vi ikke skal skjære alle muslimer og innvandrere over en kam og at vi ikke er islamofobe fordi vi er religionskritiske, men det tror jeg selv Wiedswang forstår.

Manchester-terroren er en ekstrem handling som skaper store overskrifter, men kanskje vel så truende er islamistenes langsiktige og møysommelige arbeid mot ytringsfrihet, demokrati og likestilling. Her i Norge er ikke denne ”utviklingen” kommet like langt som på kontinentet (eller Sverige, for den saks skyld), og da er det nok lettere for mange velgere fremdeles å lulle seg inn i fortidens idyll, i stedet for å forholde seg realistisk til nåtid og ha noen analytiske betraktninger om egen og nasjonens fremtid.

Kjetil Wiedswang gjør seg ved sin ”ikke-snakke-om-elefanten-i-rommet”-mentalitet dessverre til en som løper islamistenes ærend. Intet mindre. Når skal han og hans yrkeskolleger innse at vi ikke kan dekke oss bak et ”keep calm and carry on”-mantra uten samtidig å nevne fienden ved dens rette navn?