Bildet: Migrantene som ble sendt tilbake av libysk kystvakt og plassert på en marinebase utenfor Tripoli, 6. mai. Libya er fruktbar mark for all mulig illegal virksomhet. Det er ikke noen fungerende stat. Samtidig er det flust med våpen, militser og penger. Ville det ikke være mer barmhjertig å hindre mennesker andre steder fra å begi seg på vandring til Libya? Hvorfor hører vi ikke om initiativ overfor land som Bangladesh og Marokko, eller Nigeria? Eller er forholdene også i disse landene så kaotiske eller menneskeliv betyr så lite at det er nytteløst? Er alternativet bare å ta imot? Foto: Ismail Zitouny/Reuters/Scanpix

Noen ganger er man nødt til å ta en liten pause fra den daglige strømmen av stadig mindre notiser som minner en om det siste døgnets ankomst av sterke og velfødde afrikanske menn til Italia – menn som vår egen regjering taust erkjenner (5. avsnitt, punkt 2) at den kanskje vil bli nødt til å overta noen av.

Pausen er nødvendig, for blikket må rettes bakover for fullt ut å forstå hva slags kjempemessig, velsmurt maskineri som jobber natt og dag året rundt med å flytte mennesker fra det fattige og over­befolkede kontinentet på den andre siden av Middelhavet, og hjem til oss – i den siste tiden også mennesker fra Bangladesh og Pakistan.

I den mentale ørkenen av apati, taust samtykke og mer eller mindre aktivt bifall til invasjonen som pågår, har italienske medier og påtale­myndig­hetene på Sicilia vist seg å være oaser av årvåkenhet.

For de sicilianske stats­advokatene handler dette naturlig nok om å sette fingeren på akkurat de øyeblikkene hvor man kan bevise at det skjer noe kriminelt. De trenger et slags motsvar til den rykende pistolen som de kan legge frem for en dommer, som i motsatt fall – særlig hvis vedkommende er politisk motivert – kan frikjenne den anklagede ved å akseptere det formalistiske fikenbladet en forsvarer ville bli nødt til å bruke.

Spørsmålet er om ikke den aktuelle situasjonen snarere inviterer til å ta i bruk rettstenkning som italienerne har anvendt på mafia­kriminalitet siden 1980-tallet, hvor man kan dømmes fordi en som medlem av en gruppe ikke kan ha unngått å lukke øynene for klander­verdige forhold man selv har dratt fordel av. Connivenza kaller italienerne det i dagligtalen med ett eneste ord.

Slik tilfellet er med klassisk mafia­virksomhet, har også denne invasjonen, denne samfunns­kriminelle virksomheten, gråsoner mellom lovlig og ulovlig. Og det som skjer i overgangen fra den illegale verden til den legale, er i praksis hvitvasking av mennesker – litt som når ulovlige penger hvitvaskes til lovlige ved å kanaliseres inn i den legale økonomien.
Man kan alternativt si at det er klassisk mafia­kriminalitet vi er vitne til, med mennesker på de innsmuglede våpnenes eller narkotikaens plass. Forskjellen er at våpnene og narkotikaen ikke har krav på noe spesielt rettsvern.

Invasjonen pågår altså ved at mennesker fra forskjellige steder i Afrika og Asia – i de fleste tilfellene steder hvor det hverken er krig, sult eller nød – tar seg frem til en havn i Libya, som i praksis er et lovløst territorium. Her betaler de en sum penger til kriminelle som setter dem ombord i en gummibåt, følger dem ut til tolvmils­grensen hvor de etterhvert blir hentet av en vestlig NGO, og hekter av gummibåtens motor for å ta den med tilbake til havnen, hvor den blir gjenbrukt ved å settes på neste båt.

Dersom Libya ikke var et lovløst sted, ville en slik livsfarlig adferd forlengst ha blitt stanset av lokale myndigheter. Men så lenge Libya er et lovløst sted og et korrupt territorium hvor jungelens lov gjelder, kan denne sjøsettingen av hundre­tusenvis av mennesker pågå uten stans. Menneskene det er tale om, kan ikke sies å oppholde seg ulovlig i Libya, for i Libya finnes ingen annen lov enn jungelens.

I samme øyeblikk som gummibåten uten motor befinner seg i internasjonalt farvann, har de forlatt illegalitetens doméne. Fra det ene sekundet til det neste går de over fra å være rettsløse individer nederst på rangstigen, til å befinne seg i et doméne hvor de automatisk er å anse som helt alminnelig sjøfarende personer, som kan gjøre krav på helt alminnelig sjøfarende personers rettigheter. Om det befinner seg et lasteskip, en fiskerbåt, en passasjerbåt, en privat lystbåt eller et hvilket som helst annet fartøy i nærheten, har alle sammen plikt til å komme dem til unnsetning.

Det burde ligge i sakens natur at denne formen for unnsetning er noe uventet, altså et avvik fra normal­situasjonen. Men når organisasjoner som Leger uten grenser insisterer på at de ikke driver med annet enn vanlig livredning, underslår de to viktige ting.

For det første ser de glatt bort fra at den mer eller mindre reelle nødsituasjonen som oppstår ved tolvmils­grensen, er iscenesatt av kriminelle, noe som er velkjent. Den skyldes ikke uheldige omstendig­heter i forbindelse med alminnelig båttrafikk. Ingen kan påberope seg uvitenhet om dette. De såkalte rednings­operasjonene skjer i en klander­verdig samforståelse med forbryterne som sender migrantene ut på havet. At de dermed gjør seg til redskap for forbrytere, er hevet over tvil. At dette skjer helt direkte, går frem av de avlyttede samtalene stats­advokat Zuccaro har vist til, men NGO-ene hjelper forbryterne med å holde sin skitne virksomhet i gang, uansett hvilken grad av koordinering som finner sted.

For det andre er ikke denne angivelige livredningen lenger et avvik fra normal­situasjonen, men en ny, fordreid normalitet. Det italienske nyhets­tids­skriftet Panorama, som sist torsdag kunne opplyse om at medlemmer av Leger uten grenser er under påtale­myndig­hetens etterforskning – hittil uten å ha blitt siktet – på grunn av mistanke om menneske­smugling, har kartlagt bevegelsene til fire av organisasjonens fartøy over lang tid.

På side 58 av papirutgaven som kom ut den 11. mai, ser man f.eks. bevegelsene til skipet Aquarius, som Leger uten grenser benytter i samarbeid med SOS Mediterranée, i tiden 5. mai 2016 til 9. mai 2017:

For skipene Boubon Argos, Dignity I og Vos Prudence er bevegelsene omtrent like regelmessige, om enn ikke helt like. Denne virksomheten koster flesk: Fire millioner euro gikk med bare til driften av Aquarius i 2016.

Vi er altså vitne til skip som dag ut og dag inn – for Aquarius’ vedkommende også hele året – frakter personer som er havnet i en iscenesatt havsnød noen kilometer fra de libyske strendene, til Europa med industriell effektivitet: Hver sjuende migrant som gikk i land i Italia i fjor, ble fraktet av Leger uten grenser. Og det er nettopp denne iscene­settelsen som omgjør det som i utgangs­punktet var illegale migranter, til skibbrudne. Noen timer senere er de eks-skibbrudne plutselig å anse som mulige politiske flyktninger.

Leger uten grenser og de andre organisasjonene som profiterer på denne trafikken, deltar med andre ord i et narrespill på industriell skala, hvor hoved­aktørene hopper fra en rolle til den neste uten at noen voksne mennesker i styre og stell ber dem om å ryke og reise – kanskje fordi slike ikke er å se.

Fenomenet bringer tankene hen på de pakistanske innvandrerne til Oslo for snart femti år siden, som vekselvis spilte rollene som turister, arbeidssøkende, nødlidende og flyktninger etter behov. Man har ikke lært stort på et halvt århundre, ikke engang å forlange et konsekvent svar på spørsmålet: Hvem er du?

Det finnes en veldig grei løsning på dette problemet, som europeiske regjeringer ikke vil ty til: å opptre slik den australske regjeringen gjorde i forbindelse med Tampa-affæren i 2001, hvor et norsk skip etter mye frem og tilbake samt diplomatisk strid mellom Australia, Norge og Indonesia endte opp med å sette migranter som ville til Australia, i land på Nauru. Til noen australsk havn fikk de ikke komme. Siden har Australias politikk forblitt streng på dette punktet.

Som øverste representant for en innbilt moralsk supermakt sitter det nok langt inne for en norsk regjering å erkjenne at det en av dens forgjengere holdt på med for seksten år siden, var dumt – selv om det var Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland som stod i spissen. NATOs og Europarådets general­sekretærer personifiserer kort sagt politikken som legger kontinentet åpent for invasjon.

Det sitter nok også langt inne å erkjenne at det eneste noenlunde tilsvarende en australsk løsning som vi har sett i Middelhavet, ble praktisert av Silvio Berlusconis regjering i tiden 2009–2011, da båtene ble eskortert tilbake til Nord-Afrika. Skulle man åpent erkjenne at pariaen på dette punktet var en helt?

I den rollen Leger uten grenser og andre organisasjoner spiller i invasjonen over Middelhavet, hvor de tar unna for iscenesatt havsnød på industriell skala, medvirker de uansett til samfunns­ned­brytende organisert kriminalitet. Det ville være på høy tid om ansvarlige regjeringer gjorde livet litt vanskeligere for dem.

I stedet driver regjeringene, vår egen inkludert, med den samme medvirkningen – riktignok ikke helt uten samvittighetsnag: Den produserer nemlig interne dokumenter hvor den erkjenner at den gjør seg medskyldig. Men ett år etterpå har den ikke gjort noenting med saken. Pressen konfronterer den heller ikke med det. Og en apatisk befolkning gir blaffen.