«What’s the ugliest part of your body? Some say your nose, some say your toes…but I think it’s your mind.» -Frank Vincent Zappa (1968).

Hvis en ser bort fra hav, stein og himmel finnes det to ting vi har mer enn nok av her på kloden, nemlig -ismer og bortforklaringer.

Hvis vi ser litt stort på det (noe vi av og til bør gjøre), har disse to landeplagene hovedskylda for at menneskeheten i dag fortsatt befinner seg i puberteten mentalt sett. Uten disse to kunne verden vært et paradis med fred på jord, sunn og fornøyd befolkning, alle mette, blide og kombaya.

Bortforklaringer fungerer omtrent som en håndbrekksladd på glattisen. Bilen helomvender, spinner rundt og du skal være ganske durkdreven for å få den på rett kurs igjen. Som regel havner bortforklaringene i grøfta.

«Jammen, jeg skulle bare…» har forårsaket flere ulykker enn noen verdenskrig, og «Ja, men vår virkelighet er en annen!» (Sissel Rønbeck, AP,1990) er en vakker, samfunnspsykologisk variant.

Flere av verdes største vitenskapelige oppdagelser er gjort ved en glipp, en feil blanding, et veltet reagensrør. De vi vet om har blitt tolket, forklart, forstått og utviklet videre. De oppdagelsene vi har gått glipp av og ikke vet noe om har sannsynligvis blitt bortforklart på ett eller annet vis, dessverre.

Ismene legger en ennå verre demper på menneskeartens oppvekstvilkår og livsglede, så rart det enn kan høres. Altruisme er jo synonymt med nestekjærlighet. Kapitalisme er både til glede og gavn for så mange. Dadaismen fikk i hvert fall kunstkritikere til å le seg skakke, profesjonalisme høres ut som et ord klekket ut på fakultet, men likevel… ja, til og med lakonisme er det enkelte som mener å forstå seg på.

Men de aller fleste ismer ender opp som en pest og en plage for sine omgivelser. En skal ikke bla mange sidene i enhver historiebok for å finne bevis for ismenes herjinger, med hele fargespekteret representert og alle kulturer inkludert, et sabla sammensurium av fanatisme og dævelskap spør du meg.

Så når oppsto den første ismen? Det er som vanlig språkets skyld, helt fra dengang oldtidens skribenter fikk behov for å henge merkelapp på fenomener som magnetisme, vandalisme og etter hvert turisme. Ismen er rent teknisk et suffiks, og det gjør ikke saken stort bedre.

Av alle de ille ismene som fins er det en allerversting, og det er Kategorismen. Den trumfer alle, inkludert Trump. Ordet kategori kommer fra de samme gamle skribenter, og betyr opprinnelig  «å tale mot noen på torget», gjerne ved å slenge på en saftig beskrivelse av vedkommendes særpreg. Så Kategorismen har eksistert i tusenvis av år, men neppe så lenge som myggen.

Kategorismens grunnpillar er at alt og alle skal puttes i bås og behandles likt, uten andre unntak enn de man lager for seg selv. Med et snev av pragmatisk realisme kan dette fungere ganske greit, men kategorister hater slike uttrykk nesten like dypt som det avskyelige begrepet «bruk av skjønn».

Under en pinlig debatt om Rikstrygdeverkets rigide regelverk svarte en sjefsbyråkrat slik: «Hvis vi skal begynne å bruke skjønn må vi jo ha noen retningslinjer å styre etter, og da er vi jo like langt.» Catch 22 virker ennå. Og her en annen, ganske fersk: «Det er ikke anledning til å bruke skjønn, det var for å forhindre dette at de nye reglene om prikktildeling ble innført, nettopp for at vi skal slippe å måtte bruke skjønn» Saken gjaldt pirkeprikking på et gatekjøkken som hadde servert et glass vann med inngravert bryggerilogo til en gjest. -Fy for skam, tenk hva uskyldige ofre kan bli utsatt for en stille formiddag, her i verdens tryggeste land!

Rikstrygdeverket er for øvrig Kategorismens katedral, hvor det aldri er snakk om behov, men krav og rettigheter. Mangemillionæren Hegnar stilte en gang det betimelige spørsmål om hvorfor slike som han skulle motta trygd fra staten for å fostre sine allerede velformuende barn, det måtte da være mer rettferdig å fordele trygden etter reelt behov og kanskje ikke samme sum til alle? Svaret var omtrent like fantasifullt som en billettautomat.

Kategorismens ypperste verktøy er Statistikk. Tabeller putter nemlig oss alle pent og prydelig i bås, og derfra er det enkelt å trekke kategoriske beslutninger på vegne av hele hurven. «Vi er så rike i dette landet at denne avgiften kan vi godt koste på oss.» (Anne Enger L., SP, 1995), er et ektefødt barn av Kategorismens lefling med statistikk. Noen få ufattelig rike trekker gjennomsnittet opp, slik at vi alle framstår som mer velstående enn vi faktisk er. Kjekt påskudd for avgiftsmelking, dette!

Kategorismens trosbekjennelse begynner slik: « Vi er alle like og alle skal med, ingen er forskjellig, unntatt vi med BMW..? (-neeii, DEN var for teit! Jeg prøver igjen 🙂 Vi er alle like og alle skal med, ingen er forskjellig, så vi straffer deg for dèt. Hør hva andre sier, gjenta hva de sa, men ikke tenk en tanke om hvor den kom ifra. Gjør vi alt på likt får du surre rundt i fred, men skiller du deg ut vil vi høvle skillet ned. Hvor vi skal langs hvilken vei er ikke så viktig, bare vi er sammen alle sammen og gjør alt riktig.»

Ingen vet hvor langt vi skal, i hvilken retning eller hva vi skal gjøre der vi kommer hvis vi kommer noen vei , målsettingen er bare at vi fortsetter fortere framover så langt det går, gjerne dit høna sparker.

«Tenk hvis alle…» er det klareste symptom på langt fremskreden Kategorisme. Disse tre ordene har forsuret flere menneskers tilværelse enn Skatteetatens Samlede Verker, og skulle vært amputert vekk fra det menneskelige ordforråd.

En gammel kone har i snart hundre år plukket molter fra hytta si innpå vidda. Nå orker hun ikke gå den lange stien lenger, og søker om å få kjøre ATV-en sin på den oppkjørte veien som oppsynsmenn, naturforvaltere og forskere bruker. Avslaget er bastant kategorisk: Området er fredet naturvernområde, all motorisert ferdsel strengt forbudt (unntatt for oss statsansatte, forståss!)

TENK hvis alle skulle eie den eneste hytta på denne verneverdige myra, hytta som alle har eid i generasjoner, ja tenk om alle skulle kjøre fram og tilbake på Statens grusvei bare fordi de ble femognitti år gamle…-hvordan skulle det da gått med myrsnipa?

Kategorismen eter seg inn i hjernebarken, tror jeg. Legger seg som en hinne over fettlaget, demper all kritisk og selvstendig tankegang. Som en liten metronom tikker den: -ikke takk, ikke takk… og hvis noe forstyrrer går Kategorismen amok ved å stanse opp et helt øyeblikk… for så å fortsette som før, like uanfektet: -ikke takk…ikke takk…ikke takke, kun kreve…akk, akk, ikke takk…

Vi kategoriserer alle mann… og damer… og fåglarna veit hvor mange andre kjønnskategorier vi har å gjøre med nå, jeg har kommet ut av tellinga. Vi kategoriserer andre folk, deres kultur og ukultur, deres væremåte, og noen ganger også utseende. Men først og fremst brukes Kategorisme som et styringsredskap for meninger, altså hva som er korrekt og akseptert av en flerstemt journaliststand, Kategorismens yppersteprester.

Forkortelsen PK forbindes jo med begrepet «politisk korrekt», men jeg tolker det heller som «Paranoid Kategorisme». Frykten for å ta feil overskygger all tvil. Det lureste er å definere tvilen ned i et sort hull og fylle raskt igjen, så ingen ser hva de gikk glipp av. Og blir man tatt i fusk er det bare å smette ut via kategorismens nødutgang: nytaleordet Bortforklagelse, det hjelper mot det meste.

Kategorismens opphav var altså å håne folk som talte på torget ved å henge merkelapper på dem, og da gjaldt det nok å tolke alt som ble sagt i verste betydning, vri ethvert utsagn som en skurefille, fylle på med fordommer og råtten fiskeslo for deretter klage over stanken:

Hvis du leser Documentartikler og misliker masseinnvandring er du en brunspekka rasist med Adolf på nattbordet, du hyller Holocaust som en god løsning og frykter alt fremmed.

Abonnerer du på Klassekampen og trives med mangfold er du en blodrød sozialist med Stalin over senga, som synes Gulag var en artig feriekoloni og for øvrig ønsker du alt og alle velkommen.

Leser du Dagbla’ og spiser kebab er du en naiv dott uten planer eller håp for morgendagen.

Sier du noe fordelaktig om Trump eller Putin, ja da spiser du sannsynligvis også småbarn til frokost.

«-BARN! Det er jo barn det er snakk om her!» hyles det fra et samstemt kor på Stortingets talerstol når minoritetspartiene prøver å overgå hverandre i kategorisk godhet. BARN er en kategori som trumfer det meste, også sunn fornuft. Men det kjedelige med barndommen er jo at den går over etter hvert.

Oops… jeg har visst ikke nevnt islamisme med et kløyva ord, holdt på å glemme det (er ganske lut lei hele begrepet, egentlig). OK, her er dagens Kategorinøtt:

Ali og Baba er fra samme land i Midt-Østen og kom hver for seg til Norge for 25 år siden.

Ali traff en søt jente på ferie, reiste etter henne opp til vårt kalde nord, fikk seg jobb, de giftet seg og fostret opp to kjekke barn. Nå er Ali bestefar, snart pensjonist og gleder seg til fredelige fisketurer.

Baba kom hit for å besøke en fetter, fikk seg jobb på verkstedet hans og ble etter hvert kokk. Da reiste han til hjemlandet og hentet seg en kone som var akseptert og akkurat gammel nok. Under norskopplæringa ble hun litt for frimodig, så han gikk løs på henne med kniv. Da ble det fengsel noen måneder før han reiste til hjemlandet og hentet seg en ny kone, denne gangen nygravid og kronisk hjemmeværende. Da ungen kom ut, kom moren inn i Helsevesenet, med videre oppfølging, språkskole, barnehageplass og etter hvert en godt betalt jobb. Baba skilte hun seg fra straks hun og barnet sto på egne bein, og det måtte han bare finne seg i. Nå er Baba kronisk sinna, sur og bitter på alt som er norsk, han forakter landet og menneskene som bor her. Likevel blir han boende, med passet som anker og trygda i boks.

Ingen av disse er flyktninger eller rabiate islamister, men alle har Koranen på nattbordet og kaller seg muslimer hvis du spør.

Så hvem skal ut, hvem synes du skal få bli? (Akkurat nå er du ansatt i UDI…hihi!):  Ali? Baba? Mor og barn? Vil du skru tiden baklengs og nekte dem alle adgang? Vil du forby norske jenter å reise rundt i verden og forelske seg? Burde du være takknemlig for at noen i det hele tatt orker å bo i dette hustrige land, og ønske alle velkommen? Kan du hive ut Baba, men la Ali bli?  Og må Allah være med på lasset? (Hva sier Koranen om fjøsnisser, pultost og Huldra, for eksempel?)

Kategorismen er nyansefri og fargeblind, det går i svart eller hvitt, med eller mot, ut eller inn. Alle unntakene er det Pragmatismen som må ta seg av, men det får bli en annen skål.

Godnatt, Tornerose! Sov gjerne i hundre år til, du.

Janist, 1.5.-17.