En trist historie om antirasismens forfall fra Birmingham til Durban

Av Aslak Nore

I 1985 kom til det til opptøyer i Storbritannias nest største by Birmingham, etter at en svart mann var blitt arrestert. Afrikanere, karibiere, asiater og andre tok til gatene for å protestere mot rasisme. Den felles fronten mot diskriminering og politivold var viktigere enn etnisk opprinnelse og religion. På denne tiden så de fleste unge aktivistiske briter med minoritetsbakgrunn på seg selv som «blacks.» Nesten nøyaktig tjue år senere kom det på nytt til opptøyer i samme by. Denne gang mellom svarte karibiere og asiater av muslimsk bakgrunn. Hvordan kunne gruppene som hadde kjempet side om side bli omgjort til bitre fiender?

Det er den britiske forfatteren Kenan Malik som stiller dette spørsmålet, som har akutt relevans i dagens Norge. Malik vokste opp i Storbritannia på 1970-tallet og var selv aktiv i antirasistisk arbeid på den politiske venstresiden. Det var mye å jobbe med. I 1978 var det ikke mindre enn 8 rasistiske mord i landet. Politivold, rasistiske overfall og brannbomber mot innvandrerboliger var ukentlige hendelser. Tidlig på 1980-tallet eksploderte britiske storbyer i raseopptøyer.

Etter opptøyene i 1985 var de lokale myndighetene i Birmingham tvunget til å revurdere sin minoritetspolitikk. De valgte en linje som tjue år senere skulle få mange støttespillere i det offentlige Norge: dialog. Ni «paraplyorganisasjoner» basert på etnisitet og tro fikk støtte til å kanalisere den voksende minoritetsbefolkningens krav inn i et demokratisk system. Det var bare et problem. Gruppenes talsmenn – fra irer til sikher, fra karibiere til bengalske muslimer – var alt annet enn demokratisk valgte. Det var religiøse krefter som representerte minoritetsgruppene. Resultatet var at det antirasistiske fellesskapet forvitret, og ble erstattet av enkeltgruppers særkrav.

I Norge er den sedvanlige selvgodheten om vår vellykkede «dialog» med religiøse minoriteter i ferd med å bli erstattet av «bekymring» over at debatten hardner til. Resultatet kan bli «danske tilstander» – en samlebetegnelse på nasjonal arroganse, konflikt og rekruttering til ekstremisme. Men er det nå slik at oppslutningen om radikal islam kureres med dialog, og et kritisk debattklima skaper islamisme?

Selvutnevnte muslimske talsmenn i Norge har selvsagt lenge hevdet dette. Derfra er det ikke annet å vente. De har også hatt støtte blant folk i kirken, politikere og sentrale meningsbærere. «I karikaturstriden lente Ap seg på det norske dialogmiljøet, men signalene Ap kommer med nå, er bekymringsfulle,» mener Oddbjørn Leirvik, professor ved interreligiøse studier. «Nå står 20 års møysommelig tillitsbyggende arbeid i fare for å bli undergravd og jeg frykter danske tilstander,» sier han.

Hadde de norske dialogforkjemperne rettet blikket mot europeiske land ville de sett et ganske annet bilde. Ingen vesteuropeiske land har slitt mer med islamsk ekstremisme de siste årene enn Nederland og Storbritannia. Interessant nok er dette også to av de landene som inntil nylig praktiserte den mest konsekvente multikulturalistiske politikken. Typisk nok har militant sekulære Frankrike – sine enorme sosiale problemer til tross – den mest velintegrerte muslimske befolkningen i Vest-Europa. For å ta et eksempel: franske muslimer er delt på midten når de blir spurt om de er «franske borgere» eller «muslimer» først. Tilsvarende tall i dialogvennlige Storbritannia er 7% mot 81% — i Ummaens favør.

Dette bringer oss selvsagt til den allerede skandaliserte Durban II-konferansen som skal avholdes i april. USA, Israel og Canada har alt trukket seg fra møtet. Selv med de siste kosmetiske endringene manifesterer konferansen hvor galt det har gått med antirasistisk arbeid. Den forrige konferansen ble som kjent preget av ensidig kritikk av Israel, mens undertrykking i andre deler av verden – som et folkemord i Darfur utført av en ledende Israel-kritisk stat – ble ignorert.

Selv om de direkte henvisningene til israelsk rasisme er fjernet i det nye forslaget, bør ingen bli overrasket om konferansen også denne gangen går med til ensidig fokus på palestinernes skjebne. Dette, sammen med forslaget om blasfemiforbud og den krenkbare selvmedlidenheten de muslimske landene legger for dagen, viser hvor bunnfalsk rasismebegrepet har blitt.

Opprinnelig publisert i VG søndag 29. mars 2009 (ikke på nett)