Mediene følger sin egen dramaturgi. De er inkvisitoriske på en barnslig, populistisk måte overfor egne myndigheter, men glemmer de store alvorlige spørsmålene. Mark Steyn formulerer dette på en glimrende måte, og får oss til å se klarere hva som er feil med norske medier.

Det slo meg i dag at mediene har forsøkt å gjenskape Jenin-effekten rundt Fallujah og Muqtada al-Sadrs Mahdi-militis. Man pisker opp en stemning ved å bruke ladede ord som «massakre» på flimsy evidence. De toneangivende reporterne i NRK, som Midtøsten-korrespondenten med det lyse håret, har latt alle hensyn fare og propaganderer for maksimal effekt. Det finnes alltids noe footage, fra skyting om natten og en amerikansk soldat som tilfreds sier «jeg fikk ham», til intervju med en lege fra Bagdad, og bilder av sårede, som til sammen skaper en effekt. Felles er at seerne ikke har noen mulighet til å kontrollere det som blir sendt. De tar det for god fisk, de fleste.

Jenin-effekten er et medieskapt fenomen. Det viste seg at rundt 50 palestinere var blitt drept, de fleste i kamp. Men mediene ga inntrykk av et nytt Sabra og Chatila.

Hvorfor? Mediene er som et stort dyr, et monster. Det finnes et enormt behov for dramatisk stoff. Når en konflikt bygger seg opp, bygges det samtidig opp en skjult forventning om et klimaks, og det har enda sterkere effekt hvis det kommer som en avsløring: at det har skjedd noe forferdelig der hvor mediene ikke har sluppet til, og nå har noen heltemodige journalister snakket med noen overlevende. Her blandes elementer fra bibelsk syndeflod, til overlevende fra annen verdenskrig, til ofrene for naturkatastrofer eller ulykker.

Jenin lærte oss hvordan mediene er i stand til å dramatisere en slik story på egen hånd. Det er aldri kommet noe dementi, for alle var med på det.

Men noen gjør mer ut av storyen enn andre. Gir den sin egen spin. Det er ikke bare Tony Blair som omgir seg med spin doctors. Hva med NRK og alle de norske avisene som ligger flate for folk som John Pilger og hans sentimentalitet? Torbjørn Jagland, som virker å være fungerende utenriksminister, snakket igår som så ofte før om hvordan israelske likvideringer fyrer opp under ekstremismen i Midtøsten. Han kunne like gjerne snakket om Europa og Norge. Det er like mye her man blir «fyrt opp». Igår var tema på Dagsnytt Atten: hvordan straffe Israel? Programleder Lilly Fritzmann latterliggjorde utenriksminister Petersens fordømmesle av Rantisi-drapet. Hun etterlyste noe som kunne få Israel til å lytte, noe mer håndfast; boikott i det minste.

På den ene siden indignasjonen mot våre egne, med Israel som prügelknabe. På den andre avmakten overfor terroren. Aggresjonen rettes mot de som vil innskrenke personvernet for å trygge samfunnet. Det står i VG i dag at politiet i forbindelse med ranet av DnBs tellersentral på Løren ifjor, raidet et firma hvor de fant en GSM-jammer, som kan lamme mobilnettet. For dette fikk innehaveren en bot på 10.000 kroner.

«This is the way the world ends / Not with a bang but a whimper.» I’m saving the end of the world for my final column, but T S Eliot’s words seem at least as pertinent to the present war – or «war», according to taste. It will be decided not by the bangs – whether in Fallujah or Bali or elsewhere – but by the whimpers. And, although the bangs have got a little louder in recent weeks, it’s the whimpers that have become deafening.

Stop whimpering, we’re in a battle
By Mark Steyn
(Filed: 20/04/2004)