Kommentar

Det sies at det ikke var så mange som ble drept 7/7, ikke i forhold til hvor mange som sulter ihjel, eller som er blitt drept i Irak (av hvem?). Det skal liksom være edelt å la de andres lidelse gå foran.

Eller ta risiko-biten: forsvinnende få imot alle som drepes i trafikken.

Utgangspunktet er helt feil. Det går ikke an å stille lidelse opp mot hverandre og la de veies, eller kansellere hverandre på den måten. Det er selvfølgelig kontekst som bestemmer: London var terror. Noen ønsket målbevisst å drepe så mange sivile som mulig. I Irak er det samme historie. Koalisjonen og i stigende grad irakerne selv, begår grove feil, men de er ikke ute etter å anstifte borgerkrig. Jihadistene heller stadig mer bensin på bålet og håper det skal eksplodere: de ønsker seg en katastrofe. Det vil tjene dem.

Det var ikke få i London. Hele byen ble truffet, og mange mennesker. Prøv å tenk på hvor mange som reiste med tuben den dagen, og som vil preges av hendelsen for lang tid. Det er ikke som å ha vært i nærheten av en stor ulykken. Noen prøvde å drepe så mange passasjerer som mulig!

Thursday was an appalling act of savagery: the final death toll, in the high dozens, would have been regarded as a spectacular body count in the heyday of the IRA terror campaign; hundreds more will bear the scars of that morning for as long as they live; and thousands of other Britons — the families and friends of the dead — have had a huge gaping hole blown in their lives. Had this happened in 1975 or 1985, it would have been an act of murder that reverberated through British political life for weeks and months.

Mark Steyn står bak disse linjer, og hans krasse form passer dagens situasjon. Som en motgift til det som spres i norske medier. Det er enten bedøvende, eller giftig, og noen ganger blir man skuffet, som Ole Kr. Strøm i VG, som har en alldeles forferdelig kommentar på dagens bloggspalte, om hvor mange flere Vesten med sin høyteknologi dreper når de setter igang.

Steyn ser noen konsekvenser av det som har skjedd. 7/7 er en dato i en kjede. Alle visste da 911 inntraff at noen kom til å få svi. Men etter 7/7 er det ingen som forventer noe som helst. For dette er Europa, hvor vi tenker annerledes. Legg merke til hvor ivrig Espen Barth Eide var etter å understreke at Blair ikke fulgte den unilaterale militære veien til Bush.

Det er den begeistringen for defaitismen som Steyn og en del andre reagerer så sterkt på, for den er et ekko av de verste tradisjoner i europeisk historie.

Jeg har akkurat sett et program om Srebrenicas fall. Det var München om igjen, der tsjekkerne ikke en gang var invitert. Man satt der og forhandlet om deres skjebne uten at de fikk være med. Akkurat slik Srebrenica ble avskrevet av gjengen til Boutros Boutros-Ghali, inkludert vår egen Thorvald Stoltenberg.

Men denne gang er det ikke en enklave i det østlige Bosnia det er snakk om. Det er oss selv, vår egen fremtid det handler om. Det er et stort skritt, en enorm transformasjon hvis vi venner oss til å godta bomber på kollektivtrafikken fra tid til annen.

Hvorfor disse bombene gir gjenlyd i den europeiske psyken er selvfølgelig fordi Europa med sin bakgrunn har en egen radar for katastrofer. Europa vet at det er sårbart for voldsmenn i en situasjon der det nærmest har avskaffet bruk av makt på den gamle måten, den som i en gitt situasjon er istand til å signalisere hvor makten ligger, og vilje til å bruke den. I Europa er det store historiske hemninger mot å bruke makt, og de er nå kodifisert og gjort til konvensjoner på en måte som binder våre hender.

Det har allerede vært flere som har antydet at bomber er noe vi må venne oss til. Vi skal bare være standhaftige nok. Kanskje vi også kan få oppleve å være englendere under Blitzen? Denne stoiske roen skal redde oss gjennom stormen. Virkelig?

And yet and yet? In the post-New York, post-Bali, post-Madrid reconfiguration of terror, it was arithmetically small beer. It lacked the searing iconic precision of using airplanes to demolish the Manhattan skyline. It added up to a bad day in Iraq, or a couple of bad days in Thailand, where far from the gaze of CNN and the BBC some 800 people have been killed by Islamic terrorists in the first six months of this year.

Now as then, prestige targets will be secured against terrorism, and that will leave soft targets — in a word,you, your morning bus ride, that little restaurant you like. And, as in Israel, Europeans will get used to the idea that every so often, entirely at random, there will be days when your husband or daughter or best friend sets off for work and doesn’t come home.

Jeg tenkte på Israel da London-bombene sprang. Det er sånn de har levd i flere år. Vi sto som tilskuere, kunne ikke fatte det, og tanken på solidaritet streifet oss ikke. Ingen europeere dro til Jerusalem for å kjøre buss.

Nå er vi der vi også. Og vi kommer til å bli som israelere, også i det at det vil være muslimer på utsiden og innsiden som bomber oss.

Bare anelsen om en slik mulighet må være nok til å gjøre europeiske ledere vanvittige.

Eller lever de fortsatt i en pre-911-verden? Hva skal til for at de forstår? Steyn venter ikke så mye av Europa. Han antyder: hva kan det ha seg at det er så mange unge europeiske muslimer som har vervet seg til kriger der muslimer deltar, men nesten ingen amerikanske. Kan det ha noe å gjøre med en samfunnsvisjon som integrerer, binder og gjør et slikt forræderi utenkelig.

Hvis dette er sant gir det noen forferdelige perspektiver.

I say «Europeans» because, granted that in the eyes of western intellectuals this is all the fault of George W Bush, there are significant differences between Europe’s and America’s relationship with Islam. It was the late Ayatollah Khomeini who popularized the idea that the United States is the Great Satan — a shrewd shorthand in that it acknowledges not merely that the hyperpower is evil but that he is a great seducer, too.And, when one contrasts the vast number of British, European and Canadian jihadists who’ve turned up in the thick of it in Afghanistan, Pakistan, India, Iraq, Israel, Bosnia, Chechnya and beyond with the relatively insignificant number of American Muslims so embroiled, one begins to appreciate that the Great Satan is indeed a relatively effective seducer — at least to the extent that America seems to be doing a better job at assimilating Muslims than Europe or Canada. Of course, to assimilate you have to have something to assimilate with, and the yawning nullity of the European idea seems to be a wee bit deficient in that respect.

But there’s another difference, too, and this is what I mean by Israelification: the jihadists understand that Europe is up for grabs in a way that America isn’t.Israel/Palestine is,in the old joke, the twice promised land — a western democracy and a disaffected Muslim population exist in (for the most part) two solitudes but claim the same piece of real estate. As it happens, that’s also how more and more Muslims see Europe.

And as their numbers grow it seems likely that wily Islamic leaders in the Middle East will embrace the cause of the rights of European Muslims in the same way that they claim solidarity with the Palestinians. When France began contemplating its headscarf ban in schools, it dispatched government ministers to seek the advice of Egyptian imams, implicitly accepting the view of Islamic scholars that the Fifth Republic is now an outlying province of the dar al-Islam. As the Zionist Entity can testify, that’s not a club you necessarily want to be signed up for.

Few European leaders have a clue what to do about this,but,as that French headscarf law and Britain’s Incitement to Racial Hatred bill and Dutch responses to the murder of Theo van Gogh all underline, mediation between what Tony Blair called on Thursday «our way of life» and Muslim values has already become a central dynamic of European political culture — a remarkable achievement for a minority few Europeans were more than vaguely conscious of pre-9/11. Meanwhile, across the borders pour not primarily suicide bombers or suitcase nukes, though they will come in the end, but ideology — fierce, glamorous and implacable. That’s the final irony of the Israelification of Europe: distressing as it may be to Continental anti-Semites, in this scenario they’re the Jews.

Dette er som å høre Fallaci. I Sunday Times igår sto det om hvordan Blair-regjeringen har forsøkt å vinne «hearts and minds» blant muslimene: De har fått egne arbeidsplasser med bønnerom, får kjøpe kommunale leiligheter uten å betale rente, kan bære klærne streng sharia-tolkning tilsier, og regjeringen har foreslått en lov mot religiøs hets, den har også tillatt spesielle skriftlærde å dømme i familiesaker.

Steyn sier at Blair og resten av Europa har gått inn på en gi og ta, hvor de kommer til å ende opp med svarteper. Et godt eksempel er kanskje den siterte kronikken til Tore Stubberud: man imøtekommer en minoritet og viser den respekt, men kan ikke falle på å tenke at det blant flertallet i Norge vil være noen som tar velsignet kjøtt like alvorlig.

Det har gått veldig fort. 911 og alt som følger har gitt denne prosessen en fart og en retning vi ikke aner utgangen på. Men jeg aner en dyp uro under overflaten, hvor opinionsdannerne forsøker å bysse barnet til ro.

Islam’s Anschluss. Mark Steyn on the latest attacks on Europe