Argentinas president Javier Milei ser klare muligheter for at Argentina kan ta kontrollen over Falklandsøyene, 44 år etter forrige forsøk som førte til Falklandskrigen i 1982.
Milei sa nylig at han ville innføre sanksjoner mot oljeselskaper som driver virksomhet utenfor kysten av Falklandsøyene, og antydet at USAs president Donald Trump bidro til å bringe «forandringens vinder». Samtidig fremstilte han Storbritannia som et land i «tilbakegang», skriver The Times.
Fra den barokke «salón blanco» i presidentpalasset i Buenos Aires sa Milei:
«Øyene er våre, og de ble tatt fra oss.»
Han sa det var «klart at [Storbritannia] er i tilbakegang», og insisterte på at Argentina ville «seire». President Milei oppfordret hele det argentinske folket til å «vise en samlet front overfor verden», og sa at spørsmålet om Falklandsøyene var en «hellig» sak som angikk nasjonal identitet og sto over «alle politiske uenigheter».
Mens britene opplever tilbakegang, er situasjonen i Argentina «blomstrende», mener den argentinske presidenten.
«Hvis vi vurderer de strukturelle forholdene i Storbritannia, står landet imidlertid overfor flere kriser av migrasjonsmessig, demografisk og økonomisk karakter som vil være vanskelige å løse. Det er klart at de er i tilbakegang. Argentina blomstrer derimot, og vil seire.»
Han tok opp Sea Lion-prosjektet, et olje- og gassutbyggingsprosjekt i det nordlige Falklandsbassenget, hvor de britiske og israelske operatører forventes å starte prøveboring i løpet av kort tid.
Milei hevdet at prosjektet brøt en FN-resolusjon som oppfordrer Argentina og Storbritannia til å avstå fra ensidige tiltak i området så lenge konflikten mellom dem pågår.
«Vi vil ikke tillate det. Hvis vi tillater det, vil vi gi den britiske regjeringen et insentiv til å utvide okkupasjonen av øyene og utnyttelsen av våre ressurser.»
Videre sa Milei at regjeringen ville utstede et nøddekret for å utvide forsvarsressursene med sikte på å bygge en marinebase i den nærliggende provinsen Tierra del Fuego.
Britene vil vel neppe si seg enige i at konflikten fortsatt pågår, 44 år etter at argentinske styrker på Falklandsøyene kapitulerte. Storbritannia erklærte suverenitet over øygruppen allerede i 1833. Innbyggerne på øyene vil heller ikke bli argentinere: En folkeavstemning i 2013 viste at 99,8 prosent av innbyggerne ønsket at Falklandsøyene skulle forbli et britisk oversjøisk territorium.
Men selv etter at den argentinske hæren ble beseiret i den 74 dager lange konflikten som krevde rundt 900 menneskeliv, har Argentina aldri gitt avkall på sitt krav om suverenitet over øyene. Dette kravet på Las Malvinas, som de kaller territoriet, er nedfelt i den argentinske grunnloven.
Milei har tidligere hatt en ambivalent holdning til Falklands-spørsmålet. En av hans politiske og økonomiske helter har vært Margaret Thatcher, som var britisk statsminister under konflikten i 1982. Milei har beskrevet Thatcher som «briljant».
Men situasjonen har endret seg, særlig etter at Trump nylig sa at USA ville vurderer sin holdning til øygruppen. Med USA i ryggen stiller Argentina veldig sterkt.
Mens forholdet mellom USA og Storbritannia stadig svekkes, blir forholdet mellom USAs president Donald Trump og Argentinas president Javier Milei stadig bedre. Dermed kan USA bli motivert til å endre sin holdning til Falklandsøyene, og gi Argentina sin fulle støtte.
Det er vel neppe overveiende sannsynlig at situasjonen utvikler seg så langt. En direkte konflikt mellom USA og Storbritannia vil bety slutten på NATO, noe som ikke vil være til fordel for noen av medlemslandene, heller ikke USA.
Trump ønsker ikke å trekke USA ut av NATO, han ønsker bare at de europeiske medlemslandene omsider skal bære sin del av den økonomiske og militære byrden som hittil har hvilt på USAs skuldre.
Det er dessuten ingenting som tyder på at Argentina vurderer en ny invasjon av Falklandsøyene. Milei vil trolig være fornøyd med et politisk spill som kan styrke hans posisjon både i USA og hjemme i Argentina. Trolig bryr ikke Milei seg så mye om hva europeiske politikere måtte mene om ham.
Men Falklandsøyene kan likevel bli nok et symbol på splittelsen innad i NATO, noe som helt sikkert følges med fornøyde argusøyne fra Kreml og Beijing.
