Danmark og Tyskland blir i økende grad mål for hybridkrigføring. Samtidig endrer Russlands skyggeflåte taktikk. Sjefen for den danske marinen etterlyser tre tiltak for å beskytte Østersjøen – og roser Tyskland.

Tyskland har varslet strengere tiltak mot Russland etter det merkelige droneangrepet på Leipzig lufthavn. EU-kommisjonens leder Ursula von der Leyen ser på hendelsen som en ny russisk opptrapping på europeisk jord.

Unionens medlemsland diskuterer for tiden strengere tiltak mot Russlands skyggeflåte, utenlandsregistrerte skip som Russland bruker til transport av blant annet olje og gass for å omgå vestlige sanksjoner.

Dansk etterretning melder samtidig om planlagte sabotasjeaksjoner i landet. Danskene setter nå sin tillit til det tyske forsvaret, Bundeswehr.

Die Welt har snakket om disse temaene med kontreadmiral Søren Kjeldsen (51), sjef for den kongelige danske marinen siden desember 2024. Kjeldsen sier at Danmark generelt har et godt forhold til passerende russiske skip, såfremt de overholder skipsfartsreglene og internasjonal lov. 

Kontreadmiral Søren Kjeldsen. Foto: Den kongelige danske marinen

Dog har danskene observert at Russland har endret sin oppførsel til en viss grad.

«Den viktigste forskjellen er at russiske fartøy nå er betydelig mer årvåkne. Dette har skapt et nytt sikkerhetsmiljø, et som er mer ustabilt enn det har vært på lenge.»

Beskyttelsessystemene på russiske skip opereres annerledes enn de gjorde for noen år siden, og sikkerhetstiltakene øker.

«Jeg mistenker at dette skyldes at Russland er veldig godt klar over hva Ukraina nå er i stand til – selv i Østersjø-regionen.»

For å svare på dette, har danskene tatt tre grep:

1: De har forbedret og effektivisert overvåkningen i samarbeid med Sverige, Polen, Tyskland og de baltiske statene.

2: De har økt sin tilstedeværelse. Med Commander Task Force Baltic finnes det siden oktober 2024 et maritimt kommando- og kontrollsenter i Tyskland. En del av dette er Baltic Sentry, en ny militær innsats etablert av NATO i januar 2025 for å styrke beskyttelsen av kritisk infrastruktur.

3: Samtidig må det danske forsvaret sørge for at deres forsvarsstyrker har evnen til faktisk å iverksette tiltak hvis noe skjer. Sistnevnte er ikke gjort over natten.

Det er særlig angrep og sabotasje mot infrastruktur under vann som oppfattes som en trussel. Dette har vi allerede sett eksempler på, som angrepene på Nord Stream 1 og 2 i september 2022, samt sabotasje mot sjøkabler mellom Finland og Estland som står for data- og strømforsyning. Slike sabotasjeangrep er samtidig svært krevende å beskytte seg mot.

Et skrekkscenario for Norge er sabotasjeangrep mot norsk sokkel, mot oljeplattformer og/eller rørledningene som til sammen sørger for at den norske staten kan overleve økonomisk. Alt dette har ført til en kraftig økning i fokuset på krigføring på havbunnen.

Die Welt spør kontreadmiralen om hvilket ansvar Danmark har for sikkerheten i Østersjøen.

«Vår geografiske plassering gir oss et spesielt ansvar, fordi de danske sundene er porten til Østersjøen. Vårt bidrag er å beskytte dem. Vi handler innenfor NATOs rammeverk. Dette er som et puslespill, der hver alliert tar på seg en brikke. I en krise er kyststatene rundt Østersjøen avhengige av forsyninger og NATO-styrker som når landet sjøveien.»

Danmark ser per dags dato ingen konkrete indikasjoner på at en eskalering er nært forestående, sier Kjeldsen.Videre sier han at det er vanskelig å si om den økte aktiviteten i Østersjøen virker avskrekkende, men siden Baltic Sentry ble lansert, har de ikke opplevd noen større hendelser.

Viktig med støtte fra Tyskland

På direkte spørsmål understreker admiralen betydningen av et nært samarbeid med Tyskland.

«Vårt forhold til Tyskland er av stor betydning av to grunner. For det første: På grunn av vår felles grense er Tyskland vår nærmeste strategiske allierte geografisk. For det andre spiller Tyskland en sentral rolle i sikkerheten i Østersjøen. Derfor må vi koordinere våre nasjonale forsvarsplaner tett med Tyskland.

Vi koordinerer nå våre nasjonale forsvarsplaner igjen. For noen år siden spilte dette knapt noen rolle, fordi man antok at eventuelle konflikter ville finne sted andre steder. I dag har denne koordineringen med Tyskland og Sverige igjen blitt avgjørende.»

Etter Ukrainas suksess med luftbårne droner er det ikke så overraskende at Danmark satser hardt på undervannsdroner, som også U.S. Navy har tatt i bruk i Hormuzstredet, med en viss suksess.

«Ubemannede undervannssystemer er blant de viktigste verktøyene for å overvåke denne infrastrukturen og reagere på hendelser. Derfor investerer vi for tiden tungt i dette området.»

Hvor mye kan man allerede stole på disse autonome systemene?

«Vi har brukt dem i årevis. Teknologien er tilgjengelig, og enkle systemer er svært pålitelige. Mer komplekse systemer er ennå ikke så pålitelige som de burde være. Utviklingen går imidlertid veldig raskt. Derfor vil vi se stadig kraftigere systemer i fremtiden, for både defensive og offensive oppgaver.»

Fra norsk ståsted er det oppmuntrende å se at nære NATO-land faktisk følger opp USAs krav om å styrke sine egne evner til å beskytte sitt eget kontinent. Men det er likevel to bekymringer som ikke forsvinner.

For det første vil det ta mange år før europeiske NATO-land er rustet godt nok opp, og selv om man får tak i nødvendige våpen og utstyr, må man fortsatt klare å rekruttere og utdanne nok soldater og offiserer til å benytte materiellet. At store deler av Europa sliter med avindustrialisering, manglende økonomisk vekst og klare tegn på en gryende resesjon er heller ikke særlig positivt hvis man ønsker å bedre forsvarsevnen.

Samtidig er det vanskelig å se reelle tegn til at EU-landene gjør noe særlig for å stanse masseinnvandringen, som er en annen trussel Europa står overfor.

Blant europeere flest, kanskje med unntak av sosialistene, er trolig bekymringen for masseinnvandringen større enn bekymringen for krig med Russland, rett og slett fordi konsekvensene allerede har vært synlige i mange år, både når det gjelder samhold, trygghet og økonomi.

Men slik er det ikke blant den politiske eliten i Brussel og de aller fleste medlemsland i unionen. Det er kanskje ikke så merkelig, siden det er disse politikerne som må ta mesteparten av ansvaret for konsekvensene av befolkningsutskiftningen de siste 50 årene. Det er jo ikke slik at det har vært en mangel på advarsler.

Kjøp «Europas underlige død»!