«Det grønne skiftet» ble lovfestet i Norge i 2019, og ruller videre uten å ta minste hensyn til at faktiske resultater uteblir. Norge er ikke i nærheten av å nå de vanvittige «klimamålene», og løsningen er å bruke enda mer penger og forsterke klimamålene. Men bekymringen sprer seg: Hvorfor går det ikke som planlagt? Hvorfor uteblir suksessene? Hvorfor ser «omstillingen» ut til å gå i stå?

Den 24. juli skrev kommentator Stein Sneve innlegget «Fra grønt skifte til grønn skuffelse», hvor han hevder at mangelen på suksess ikke skyldes mangel på planer eller mål. Det skyldes heller mangel på handling. Dette er feil: Det har på ingen måte manglet på handling, ettersom klimapolitikk er lovfestet i alle sektorer, og norsk politikk er fullstendig gjennomsyret av EUs klimalover, forordninger og taksonomi. Klima er alt, og overalt.

Norge er kanskje verdens mest klimafokuserte land, fordi vi er ledet av EUs nikkedukker og har råd til det. Vi var allerede i verdenstoppen for elektrifisering, og gjennom de siste ti årene har norske politikere gjort alt for å «gå foran» og gjennomføre «energiomstillingen» i ekspressfart og til store kostnader gjennom støtte til batterifabrikker, ammoniakk- og hydrogenanlegg, karbonfangst og -lagring (CCS) og elektrifisering.

Det selges bare batteribiler i Norge. Vindkraftindustrien har fått tilgang på norsk natur. Halvparten av norske ferger er elektrifisert. Det brukes milliarder «tilrettelegge» for sykling i vinterland. Kullkraftverket på Svalbard er lagt ned. Melkøya skal elektrifiseres fra landstrøm, Støre vil bruke 60 milliarder på flytende havvind, og Oslo kommune vil ruinere budsjettet på karbonlagring på Klemetsrud. Samtlige næringsdrivende og kommunepolitikere er også forpliktet å redusere CO2-utslippene, koste hva det koste vil. Og mye, mye mer.

Det mangler slett ikke handling

Utrolig nok godtok Nordnorsk Debatt å slippe til et motinnlegg fra meg – noe som er høyst uvanlig for klimasaker. Her påpekte jeg at klimatiltakene tvert om er altoppslukende. Det er faktisk vanskelig å se for seg hvordan Norge skulle ha gjennomført mer handling – noe som hadde vært en interessant debatt i seg selv. Det Stein Sneve og klima-menigheten bekymrer seg for er ikke at det mangler handling, men heller at det mangler resultater. Han sier:

– stadig flere prosjekter på is; batterier, hydrogen, vindmøller, solceller, CO₂-håndtering. Alt dette har enten stoppet opp, eller går alt for sakte (…) Freyr Northvolt og Morrow er alle eksempler på spektakulære batteri-konkurser.

Stein Sneve bekymrer seg også for hydrogensatsingen i Bodø, og det har han all mulig grunn til. Han bekymrer seg for byutviklingsprosjekt «Ny by – Ny flyplass», for «grønt skifte» generelt, og etterlyser innstilling som sørger for at det grønne skiftet ikke lenger skyver innbyggere, lokalsamfunn og næringsliv bort fra det han hevder er «den nødvendige omstillingen». Dermed er det viktig at noen forteller klimahysterikere hvorfor alt mislykkes og går i stå:

«Grønt skifte» er et kostbart, politisk fantasifoster

Før jeg forklarer denne sannheten, er det viktig å klargjøre hva «grønt skifte» faktisk er og innebærer: Den enorme «grønne energiomstillingen» ble igangsatt for alvor av Angela Merkel i 2010. Den forutsetter at verden skal avslutte bruken av fossile hydrokarboner som kull, gass og olje innen 2050, og heller elektrifisere samfunnet med energi fra vind og sol – med batterier, hydrogen og ammoniakk som de viktigste energilagrene, utbygget til et såkalt «smartnett».

Dette skal igjen føre til at utslippene av CO2 går ned, samtidig som anlegg for «karbonlagring» skal suge CO2 ut av atmosfæren gjennom enorm energibruk, så vi når politikernes selvpåførte «klimamål. Da vil angivelig den globale oppvarmingen stoppe opp, klimaet vil balansere seg, og klimakatastrofene vil unngås. Noe som også er en debatt for seg.

Dette vil koste en ukjent sum, men den summen er fastslått at er mindre enn den ukjente summen som fremtidige klimaskader vil påføre oss. Og bare der vil enhver økonom rynke brynene, og gjerne be om debatt og replikk. Men la oss holde oss til «omstillingen», som konsekvent gjør borgere og næringsliv fattigere, men noen få aktører mistenkelig mye rikere.

Skepsisen skyldes kostnader og manglende resultater

Stein Sneve sier at det blåser en politisk vind mot grønn omstilling, og skal disse holdningene endres, må man finne ut hva skepsisen bunner i. Her lister Sneve opp en rekke faktorer som er riktige nok, men mangler den viktigste: Etter femten år med fullt klimafokus og enorme summer brukt, så er resultatene helt fraværende og problemene og kostnadene enorme. Det har vært maksimalt med handling, men minimalt med resultater, og folk er lei både kostnadene, ulempene, fiaskoene og brutte løfter. See?

For oss seriøse klimakritikere kommer ikke disse problemene overraskende: Vi har advart og dokumentert at nettopp dette ville skje helt siden 2010 og før. Vi har fått rett hele veien, fordi «omstillingen» har aldri vært mulig. Det er teknisk og økonomisk umulig å drive et moderne samfunn med variable kraftstasjoner som leverer energi kanskje 30 % av tiden, i stedet for 95 % av tiden som vanlige kraftverk. Matematikken går ikke opp. «Sirkulærøkonomi» er kreativt bokholderi.

«Grønt skifte» er, som jeg nå har sagt i over 15 år, «en flygende gris» som politikere kaster opp i luften med økonomisk sprettert, og sier «se den flyr». Det er problemet. Klima-menighten tror på eventyr og selvbedrag, drevet av gruppetenkning, kollektiv konsensus og massehysteri – og siden jeg er ekspert på denslags, bør man lytte til ekspertisen. Resultatene, særlig fra Tyskland, beviser det jeg sier: Tyskland har aldri vært mer avhengig av fossile hydrokarboner og atomkraft. De bygger til og med nye gasskraftverk.

Ingen faktiske suksesser å vise til

I innlegget nevner Stein Sneve øya Samsø i Danmark som «bevis» på at grønt skifte er mulig. Dette er en misoppfatning i konstant reprise: Det er riktig at den paddeflate, vindutsatte øya med 3600 innbyggere leverer et netto overskudd av strøm fra ikke-fornybare vindmøller og solpaneler, samt fjernvarme fra biomasse – til en høy pris. Men Samsø er ikke som Norge eller Europa. Og Samsø er 100 prosent avhengig av strøm fra Danmarks nasjonale kraftforsyning. Som igjen er 100 prosent avhengig av EUs karbonbaserte energiforsyning. Og folk bruker plast og kjører drivstoffbiler der også, på asfalt laget av olje.

Sannheten er dessverre ganske grim: Det finnes ikke et eneste småskala-eksperiment med et ekte, moderne samfunn noe sted i verden som beviser at «grønt skifte» faktisk er mulig, og hva noe sånt vil koste av penger, vedlikehold og ulemper. Indeed: Det første eksperimentet i verden uten «jukseløsninger» er nettopp Svalbard. Og se hvordan det går. Og årsaken er igjen den samme som alltid:

«Grønt skifte» er et fantasifoster. En røykfylt hippiedrøm fra 60-tallets små miljøsekter, som plutselig har blitt Europas største og dyreste politiske drivkraft, fordi den egentlig bare fordrer en ting: Økt konsum, og økt profitt for private profitører som skal skape alle «klimatiltakene». For det går ikke an å «redde klimaet» uten å kjøpe noe: En vindturbin, en ny luksus-batteribil, en varmepumoe eller en sparepære. Kjøp, kjøp, kjøp! Klimahysterikere vil ikke forstå hva jeg mener.

Endeløst med advarsler og dokumentasjon, ignorert i 15 år

Alt dette har jeg og tusenvis av andre «klimakritikere» påpekt og advart om i over 15 år. Vi har lagt frem hyllemeter med dokumentasjon – som publikum aldri får se, fordi media nekter å legge det frem og skape en reell debatt basert på tall, fysikk og fakta: Bestselgeren min «Klima Antiklimaks» fra 2020, er på 350 sider med dokumentasjon: Grønt skifte er umulig. Uansett hvor mye penger du kaster på Ponzi-svindel som batterifabrikker. En stiftelse ga boken til alle stortingsrepresentantene. Ingen leste den for å spare hundrevis av milliarder.

Jeg er helt enig med kommentator Stein Sneve i én ting: En «energiomstilling» vil til slutt presse seg fram, fordi verden vil gå tom for fossile hydrokarboner en gang i fremtiden. Men den omstillingen haster ikke. Den ligger minst 50 år frem i tid. Kanskje 100 år eller mer, og i mellomtiden vil alt av hydrokarboner bli brukt, for verden trenger alltid mer billig og driftssikker energi.

Skal en slik «omstilling» lykkes, må først aktivister som Stein Sneve ta fakta inn over seg: «Grønt skifte» er prematurt og umulig med dagens teknologi. Fremtidens energiomstilling vil aldri være basert på ineffektiv og lunefull vind- og solkraft, og den vil aldri kunne presses gjennom politisk på noen få tiår gjennom absurd pengebruk og ressursbruk.

En total mangel på realfaglig forståelse

Bare så det er sagt: Hvis og når verden går tom for fossile hydrokarboner om 100 eller 200 år, så er det ingen naturlov som tilsier at verdenssamfunnet vil kunne fungere som i dag. Det er ikke gudegitt at man kan erstatte naturens fossile energilager ved å lage like mye energi i sanntid. Det er ikke gitt at vi kan fortsette å bruke energi på samme måte som nå. Kanskje blir fri bevegelse av varer og mennesker på fly, skip og biler et minne fra fortiden. Ingen vet.

Det som er sikkert, er at inkompetente politikere tar det for gitt at nettopp dette skal skje: Alt vi bruker i dag av naturens billige og ferdige produserte og lagrede fossile energi, skal kunne erstattes av strøm laget av maskiner i sanntid. Det finnes det ingen data som støtter. Og det hodeløse, politiske forsøket som pågår nå, gjør at vestlige samfunn får økt fattigdom og energimangel, mens Kina bygger kullkraftverk så fort de kan, og innfører batteribiler som kan gå på strøm fra kullkraftverk.

Dagens klimapolitikk har nemlig ingenting med klima, vitenskap eller resultater å gjøre. Den har bare med tvangstanker, massehysteri, penger, profitt, makt, prestisje og konsum å gjøre. Noen få blir veldig rike av det, mens flertallet og samfunnet blir fattigere. Det er derfor fattige land ikke holder på med dette. Det er derfor «grønt skifte» går i stå. Sorry.

Men klimaet, da! Hva med klimaendringene og klimakastrofene? Det er en annen debatt. Å bevise at det blir varmere og at det er vår energibruk som har skylden, beviser ikke at «grønt skifte» virker. De to har faktisk ingenting med hverandre å gjøre. Det finnes ingen vitenskap, fakta eller empiri bak vedtaket om et «grønt skifte» innen 2050. Men det finnes 15 år med bevis for hva det koster, og hvor umulig, dyrt og farlig det faktisk er.

Og i mellomtiden setter bruken av gass og kull stadig nye rekorder.