Når globalister og klimaaktivister diskuterer energi, sies det at kull er på vei ut. Byggingen av solpaneler og vindturbiner fra Kina er så billig at ferdig produsert og lagret kull i bakken ikke kan konkurrere på pris. Den nye rapporten til Lars Schernikau og Portia Roberts, «The Coal Reality That Western Policy Ignores», viser imidlertid det motsatte: Kull blir ikke erstattet, men er tvert om basis for «balansekraft» som holder svært mange samfunn gående.

Dataene viser at det globale kullforbruket ikke bare øker, men også at økningen akselererer. Årsaken er behovet for balansekraft, noe som økte verdens kullforbruk til 9 milliarder tonn i 2025. Dette volumet er større enn noen gang før, og overgår langt nivåene registrert før Paris-avtalen ble undertegnet i 2015. Kina alene tok i bruk 80 gigawatt ny kullkraftproduksjon i 2025 – nok til å forsyne 60 millioner husholdninger med strøm døgnet rundt. Årsaken er at Kina har nær endeløst med kull, men begrenset med andre energikilder.

Før Iran-krigen fløt olje og gass fritt gjennom Hormuzstredet, men nå har Irans vedvarende kontroll over stredet skapt økende etterspørsel etter kull. Det har igjen ført til en massiv økning i kullforsendelser over Stillehavet. Både Bangladesh, Japan, Filippinene, Sør-Korea, Taiwan og Vietnam har økt kullimporten for å unngå kraftmangel, og kullkraftverk er billige, effektive, langlivede og relativt fleksible.

Klimapolitikken har fremmet bruken av kullkraft

Tallene viser at bruken av kull vokser i takt med utbyggingen av ikke-fornybare solpaneler og vindturbiner. Det er ikke et nullsumspill, slik klimaaktivistene hevder at det ville bli. I stedet vokser både «fornybart» og kullkraft parallelt for å møte en umettelig etterspørsel etter elektrisitet, særlig til industriproduksjon.

Schernikau og Roberts minner om at kull er sentralt for matsikkerheten, slik også naturgass er: Omtrent en fjerdedel av verden er avhengig av gjødsel laget med kullavledet ammoniakk. Kutt i utvinning av kull vil øyeblikkelig skape en risiko for matproduksjon og matvarepriser. Sånn sett er «grønt skifte» en stor samfunnsfare og direkte menneskefiendtlig.

Klimaindustrien vil fortsette å skrive nekrologer over kullkraften, men det stikk motsatte skjer her i virkeligheten, for det finnes ingen annen energikilde som kan måle seg med kullkraft i omfang, pålitelighet og tilgjengelighet. Og bare så dét er sagt: Et moderne kullkraftverk slipper ikke ut sot og svart røyk. De problemene er løst for lengst. Så dét er da heller ikke argumentet mot å bruke kull, men heller at kullkraftverkene slipper ut den usynlige og harmløse plantenæringen CO2.

Kull er opprinnelig solkraft som er ferdig produsert og magasinert fra naturens side, akkurat som olje og gass. Og vi går ikke tom for kull med det første: Verdens påviste kullreserver (som kan utvinnes økonomisk ved hjelp av dagens teknologi) har en reserve som kan dekke 130–150 års forbruk på dagens nivå. Ser vi på uutnyttede geologiske reserver, finnes det nok antrasitt og bituminøst kull for hundrevis av år.

Verden har altså egentlig ingen energimangel. «Energiknappheten» det skrikes opp om, er i stor grad selvpåført.