Fredag 10. juli skulle Iran ifølge avtalen med USA ha avgitt en erklæring om at Hormuzstredet var åpent for fri skipstrafikk. Slik mente USA at avtalen var å forstå. Men i stedet brøt Iran avtalen og rettet den dagen militære angrep mot tre store fartøyer som var på vei gjennom stredet. Som reaksjon sa president Trump at han trodde MOU-avtalen måtte regnes som avgått ved døden. Deretter har USA – i hittil ni netter på rad – rettet militære angrep på iranske mål. Og Iran har svart med å angripe sunni-arabiske land.

Spørsmålet jeg vil prøve å svare på, handler om partenes målsettinger: Hva prøver USA å oppnå? Og hva prøver Iran å oppnå?

Det første spørsmålet er det rimelig enkelt å svare på. USAs mål er å presse Iran til å holde Hormuz-stredet åpent. For USA handlet dette især om de internasjonale oljeforsyningene – og dermed om selve verdensøkonomien. Holdes Hormuzstredet stengt, stiger prisene over hele verden. Holdes det åpent, holder prisene seg mer stabile.

Verbalt blir dette målet bekreftet av både Trump selv og hele staben rundt ham. Rent faktisk blir dette formålet også bekreftet når vi ser på hvilke mål USAs overkommando CENTCOM hver dag oppgir at de angrep siste natt. Den iranske sørkysten mot Hormuzstredet kan sammenlignes med en omvendt V. Langs hele denne kystlinjen ligger det militært relevante fasiliteter: militærbaser, hovedkvarterer for Revolusjonsgarden, marinebaser, radaranlegg, kystovervåkningsanlegg, rakettanlegg – pluss hundrevis av småbåthavner og fjellhuler der Iran kan skjule kampmidlene mot skipstrafikken.

Det er denne typen mål CENTCOM hver morgen oppgir at de har angrepet. Fra USAs side ser det altså ut til at ord og handling bekrefter hverandre. USA kriger for å åpne Hormuzstredet.

Mye mer gåtefullt blir bildet når vi ser på Irans angrep den andre veien. Noen angrep rettes riktignok mot sivile skip i Hormuzstredet, og det er ingenting gåtefullt ved dét. Iran prøver bevisst å holde liv i «Hormuz-kortet» (for å si det med Trumps kortspill-metafor).

Det som er gåtefullt, er derimot resten av det iranske angrepsmønsteret. For sjia-styrte Iran har hver dag rettet svar-angrep mot sunniarabiske land: mot Oman, Emiratene, Bahrein, Qatar – og mot selveste Saudi-Arabia.

Denne mandagen (20. juli) ble det til og med kjent at sjia-styrte Iran i helgen angrep Israels sunnimuslimske naboland Jordan. Og nærmere bestemt: Iran sendte minst fire gigant-raketter mot havnebyen Aqaba (som ligger vegg i vegg med den israelske havnebyen Eilat, innerst i Akababukten). USA skjøt ned tre av de fire angrepsrakettene med rakettskjoldet Patriot (rakett nummer fire traff ubebodd ørken). Men store vrakdeler av detonerte raketter hadde nedfallskurs mot bebodde bydeler i Eilat, slik at Israel måtte skyte vrakdeler ned med det israelske rakettskjoldet.

Slik kom Iran i helgen til å bevege seg farlig millimeter-nær et nytt angrep på Israel (enda hele verden vet at USA for tiden ber Israel holde seg mest mulig utenfor juli-krigen om Hormuzstredet).

Spørsmålet er: Hvorfor svar-angriper Iran på denne merkelige måten? Mens USA angriper fasiliteter av alle slag langs kysten mot Hormuzstredet, svarer Iran – tilsynelatende i nytt og vær – ved å angripe sunni-arabiske naboland. Hvorfor? Dét er den siste ukens militære gåte. Iran sier at de angriper amerikanske baser i disse landene. Men i handling bommer de stadig vekk – grovt (!) – på basene og truer i stedet sivile mål.

Handling bekrefter ikke ord. I stedet aktualiserer Irans handlinger det gåtefulle spørsmålet: Hvorfor angriper sjia-muslimene sunni-muslimer? Jeg har lest et forslag til forklaring på denne gåten. Det er det svaret jeg nå vil prøve ut:

Forslaget stammer fra en pensjonert israelsk general og militærforsker. Han heter Jaakov Amidror. En juni-dag ga han et par israelske medier et intervju. Der forklarte han at Iran, ved siden av «Hormuz-kortet», truet USA med et såkalt Nord-Korea-kort.

«Nord-Korea-kortet» handler om hvordan Nord-Korea for en del år siden forsvarte den ulovlige atombomben sin ved å true Sør-Korea. Hvis verdenssamfunnet brukte makt mot Nord-Koreas atombombe, ville Nord-Korea bombe Sør-Korea sønder og sammen. Og verdenssamfunnet skjønte at de ikke kunne forsvare Sør-Korea. Derfor måtte de motstrebende la Nord-Korea beholde den ulovlige atombomben.

I forhandlingene med Trump i mai og juni truet Iran – angivelig – med å ta i bruk «Nord-Korea-kortet» også i Midtøsten. Hvis ikke Trump lot dem fullføre de elleve nesten ferdige atombombene inne i «Hakkefjellet» et sted – ville Iran svare med å bombe de sunni-arabiske nabolandene. Inne i Hakkefjellet ved Isfahan – «Pickaxe Mountain» – skal Iran etter sigende ha digre uskadde fjellhaller med høyanriket uran nok til elleve atombomber.

Irans strategiske regnestykke går altså ut på at USA og Trump vil være så engstelig for angrep på de sunni-arabiske allierte at «Nord-Korea-kortet», sammen med «Hormuz-kortet», ville kunne skremme USA til å holde fingrene fra fatet ved «Hakkefjellet».

Konklusjon (basert på Jaakov Amidrors tese): Irans strategiske mål under «nattkrigen» må åpenbart være å få sunni-statene til å bli så desperate at de skriker til USA om å la Iran og «Hakkefjellet» være i fred.

Odd Sverre Hove er tidligere sjefredaktør i Dagen.

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!

Document er en uredd og uavhengig avis som forteller deg sannheten. Abonner her.