Sviket mot biologien: Yogyakarta-prinsippenes far tar et oppgjør med seg selv

Professor Robert Wintemute, en av verdens fremste eksperter på menneskerettsjuss ved King’s College London, sto i 2006 sentralt i utformingen av de historiske Yogyakarta-prinsippene. I dag har han foretatt en oppsiktsvekkende og omfattende snuoperasjon.

Hevet over ordinær politikk advarer han nå offentlig mot at disse prinsippene la det rettslige grunnlaget for at staten i dag undergraver biologiske realiteter, kvinners trygghet, foreldreretten og homofiles eksistensgrunnlag.

Den fatale feilen: Sammenslåingen av LGB og T.

Wintemutes primære selvkritikk retter seg mot den internasjonale menneskerettsbevegelsens beslutning om å slå sammen homofiles rettighetskamp (LGB) med trans-ideologien (T) under én og samme paraply. Han påpeker at dette er to fundamentalt motstridende prosjekter:

– Homokampen (LGB) er forankret i biologi:

Rettsvern for homofile, lesbiske og bifile krever at biologisk kjønn er en fast og ubestridelig realitet.

Seksualiteten defineres utelukkende av hvem man tiltrekkes av basert på partnerens biologiske kjønn.

– Trans-ideologien (T) er forankret i psykologi:

Denne filosofien hevder derimot at en persons indre, subjektive «kjønnsidentitet» trumfer den fysiske kroppen, og at biologisk kjønn kun er en flytende, sosial konstruksjon. Dette er kjernen i skeiv teori (Queer Theory) og det filosofiske synet som i dag danner grunnlaget for radikal kjønnsideologi.

For å forklare dette enkelt, kan det deles inn i to hovedprinsipper:

1. Kjønnsidentitet trumfer kroppen (Psykologisk virkelighet).

I tradisjonell vitenskap har man tenkt at kroppen (anatomien, kromosomene og biologien) bestemmer om du er mann eller kvinne.

Denne ideologien snur dette helt på hodet.

Den hevder at det mest ekte og sanne ved et menneske ikke er den fysiske kroppen, men den indre, psykologiske følelsen av hvem man er (kjønnsidentiteten).

Hvis en biologisk mann (med mannlige kjønnsorganer og XY-kromosomer) har en indre følelse av å være en kvinne, sier denne filosofien at den indre følelsen trumfer biologien.

Samfunnet, jussen og språket må derfor behandle denne personen som en kvinne. Kroppen blir redusert til et slags ytre hylster, mens sinnet bestemmer den egentlige sannheten.

2. Biologisk kjønn som en «sosial konstruksjon».

Dette er det mest radikale punktet, og det som Robert Wintemute beskriver som et sviket mot biologien.

En «sosial konstruksjon» betyr noe som mennesker har tenkt ut og blitt enige om, i stedet for noe som eksisterer naturlig.

Filosofien hevder at ideen om at det kun finnes to biologiske kjønn (mann og kvinne) er noe samfunnet har «funnet på» for å holde orden eller undertrykke mennesker.

De argumenterer for at leger som ser på et nyfødt barn og sier «det ble en gutt», ikke konstaterer et biologisk faktum, men at de tildeler eller tvinger en merkelapp på barnet (såkalt assigned at birth).

Siden de mener kjønn er en sosial oppfinnelse, hevder de at kjønn i realiteten er et flytende spekter.

Kropper, hormoner og kromosomer er så varierte, mener de, at man ikke kan sette en klar biologisk grense mellom mann og kvinne.

For kritikerne (og moderne vitenskap) er kjønn ikke en sosial konstruksjon; det er et ubestridelig biologisk og reproduktivt faktum. Det finnes kun to kjønn fordi naturen krever eggceller og sædceller for å føre livet videre.

Når staten og skolen (gjennom CSE-programmer og Rosa kompetanse) overtar denne filosofien, betyr det i praksis at man lærer barn at biologiske fakta ikke er sanne, og at det er ens egne, skiftende følelser som definerer den objektive virkeligheten.

Ved å tvinge disse to sammen, har man ifølge Wintemute skapt en situasjon der trans-lobbyen i dag anklager homofile og lesbiske for «diskriminering» dersom de setter biologiske grenser for sin egen seksualitet. Dette er også den direkte årsaken til at LHB Norge ble stiftet – som en ren motreaksjon for å skille homokampen fra transideologi og slik forsvare den biologiske virkeligheten.

Konsekvensene for kvinner og jussen:

Wintemute innrømmer at ekspertgruppen i 2006 overhodet ikke vurderte konsekvensene for kvinner da de utformet Prinsipp 3, som krever at staten skal tillate endring av juridisk kjønn basert på selvidentifisering.

«- Vi overså fullstendig at menn med intakt mannlig anatomi ville bruke dette til å kreve juridisk og fysisk adgang til kvinners private soner.»

Ved å la «kjønnsidentitet» få forrang i lovverket, la prinsippene rullebanen for de lovendringene vi har sett i vestlige land (inkludert den norske Lov om endring av juridisk kjønn i 2016).

Dette har fått dramatiske konsekvenser for kvinner:

– Utsletting av trygge rom:

Biologiske menn har fått lovfestet tilgang til kvinnegarderober, kvinnefengsler, krisesentre og kvinneidrett.

– Rasering av likestillingsverktøy:

Når definisjonen av en «kvinne» reduseres til en flytende følelse, mister staten verktøyene for å måle lønnsforskjeller, føre voldtektsstatistikk eller håndheve kvinnekvotering.

Kritikere som sosiologen Gabriele Kuby, kvinneorganisasjoner som WDI (Women’s Declaration International) og LHB Norge argumenterer for at når man fjerner den biologiske virkeligheten til fordel for en ren psykologisk identitetsforståelse, ryster man fundamentet for både kvinners rettigheter og menneskehetens eksistens….

Radikaliseringen i 2017:

Målet om å utradere fakta.

Wintemute deltok ikke da en hard kjerne av trans-aktivister oppdaterte dokumentet i Genève i 2017 (YP+10).

Han har uttalt i britiske medier at han ble dypt sjokkert da han leste det nye Prinsipp 31.

Prinsipp 31 krever eksplisitt at stater skal stanse all registrering av en persons kjønn i offisielle identitetsdokumenter, som fødselsattester.

Her innså Wintemute at bevegelsen hadde mutert.

Det handlet ikke lenger om menneskerettigheter for en sårbar minoritet, men om en fullstendig juridisk utsletting av biologiske fakta.

Målet var at barn skal fødes som kjønnsløse statlige objekter, der biologi er raderte ut av loven.

Det norske lovmaskineriet lukker sirkelen (2016–2024):

Det Wintemute beskriver som en overnasjonal dekonstruksjon av biologien, har de siste årene blitt sementert i det norske lovverket.

Dette har skjedd gjennom et koordinert juridisk og økonomisk kretsløp.

Jernringen rundt ideologien:

– Endring av juridisk kjønn i 2016, der barn ned til 6 år kan skifte juridisk kjønn.

– Hatparagrafen (1. januar 2021).

For å beskytte denne nye kjønnsfilosofien mot offentlig motstand, implementerte Stortinget en historisk endring av Straffeloven § 185 (hatefulle ytringer).

Her ble den sosiologiske sekkebetegnelsen «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» skrevet rett inn i strafferetten.

Lovendringen kom etter massivt internasjonalt press fra de samme FN-miljøene som står bak Yogyakarta-prinsippene.

Loven brukes i dag aktivt som en retorisk trussel for å skape en nedkjølingseffekt og kneble legitime, biologiske innvendinger fra foreldre, lærere og LHB Norge på barnas fellesarenaer.

Den økonomiske koblingen:

– EØS og Protokoll 31 (Høsten 2021).

Bare måneder etter lovendringen (Hatparagrafen) ble den økonomiske rørledningen slust inn høsten 2021 via Protokoll 31 i EØS-avtalen. Gjennom denne har Norge forpliktet seg til EUs gigantprogram Erasmus+.

For at norske skoler, barnehager og kommuner skal få tilgang til millionpottene fra Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) og Bufdir, krever EU-forordningene at prosjektene må innrette seg etter EUs radikale kjønns- og mangfoldsstrategier.

Offentlige utdanningsinstitusjoner belønnes dermed økonomisk for å implementere programmene og undervisningsmanualene (CSE) til Foreningen FRI og Rosa kompetanse.

Siden denne ideologien bakes tverrfaglig inn i alle skolefag, har foreldre i praksis mistet retten til å be om fritak for barna sine.

Det endelige dødsstøtet mot foreldreretten:

– Konverteringslovverket (1. januar 2024).

Sirkelen ble endelig lukket med forbudet mot konverteringsterapi (Straffeloven § 270). Ved å gjøre nøyaktig samme feil som Wintemute advarte mot – å slå sammen homofili og kjønnsidentitet i samme straffebud – har staten gjort det kriminelt å hjelpe noen til å «endre, fornekte eller undertrykke sin kjønnsidentitet».

Dette får dramatiske konsekvenser i praksis:

Hvis en lærer, psykolog eller forelder forsøker å veilede en forvirret ungdom til å finne ro i sin biologiske kropp i stedet for å starte på en livslang medisinsk reise, risikerer de inntil 3 til 6 års fengsel.

Loven slår fast at mindreårige ikke kan samtykke.

Foreldre som nekter å bruke det nye pronomenet barnet har lært i skolen, eller som nekter å ta barnet med til hormonbehandling, kan dermed straffeforfølges for å systematisk «fornekte eller undertrykke» barnets identitet.

Profitørene bak maskineriet:

Wintemute og uavhengige analytikere påpeker at denne systematiske dekonstruksjonen av biologien holdes oppe av enorme maktinteresser.

Mens homofili ikke involverer medisinsk behandling eller helsetjenester, forutsetter transidentitet ofte en livslang oppfølging med legemidler og kirurgi, noe som også betyr et omfattende og livslangt marked for den medisinske industrien. Bak den aggressive lobbyvirksomheten i FN og EU står milliard-filantroper som George Soros og Jon Stryker, som finansierer organisasjonene som presser disse lovendringene på medlemslandene

Mottakeren av denne politikken er altså det medisinsk-industrielle komplekset.

Ved å bruke skolen til å lære barn at kroppen deres kan være «feil», forvandles forvirrede barn og unge til livslange medisinske forbrukere av pubertetsblokkere, syntetiske hormoner og plastisk kirurgi.

Wintemutes historiske snuoperasjon står i dag som det fremste beviset på at de som bygde det juridiske fundamentet for denne ideologien, innser at de skapte et monster som i dag brukes av staten til å undertrykke vitenskapen, kvinners trygghet og rettigheter, samt foreldreretten.