Remigrasjon er Flyktningkonvensjonens hovedprinsipp. «De to hovedbegrepene i flyktningretten er asyl og repatriering – det siste betyr retur til eget land. Etter annen verdenskrig returnerte store folkemasser til land de hadde måtte forlate», skrev tidligere menneskerettsdommer Hanne Sophie Greve i Aftenposten i 2016. Ti år etter ekstremist-stemples ønsket om remigrasjon.

«Flyktningretten er et virkemiddel i nødsituasjoner. Det er derfor svært viktig at flyktningbegrepet og flyktningstatus ikke beskjæres eller omdefineres. Det gjelder ikke minst den situasjonen som verden nå befinner seg i, der det skal være rundt 60 millioner flyktninger totalt», skrev Hanne Sophie Greve i en kronikk i Aftenposten i 2016. Der la hun ikke minst vekt på dette med repatriering; det at flyktninger skal hjem igjen.

Asyl er en midlertidig nødløsning

«En flyktning har krav på asyl. Dette er imidlertid pr. definisjon et temporært eller tidsavgrenset opphold utenfor egen stat. Asyl har man krav på så lenge man fortsatt har begrunnet frykt for urettvis forfølgelse, eller det kan være livsfarlig om man returneres til eget land», skrev Greve. Og videre:

«Man kan, ikke helt treffende, men allikevel med en grad av relevans, sammenligne asyl med sykehusopphold – nødhjelp etter behov. De to hovedbegrepene i flyktningretten er derfor asyl og repatriering – det siste betyr retur til eget land.»

Europeerne dro hjem etter krigen

Greve viste til at europeerne dro hjem etter andre verdenskrig. Også norske flyktninger. De kom hjem fra land som Sverige og Storbritannia. Ingen hadde sannsynligvis dratt helt til Somalia eller Pakistan for å søke lykken i en totalt annerledes verdensdel.

Remigrasjon skal være hovedløsningen

«Repatriering er hovedløsningen for verdens flyktninger», skriver Hanne Sofie Greve:

«Fordi de fleste store flyktningkrisene i nyere tid har utspilt seg utenfor Europa og den vestlige verden, har det i tillegg til ordningen med asyl, som en flyktning har krav på, og repatriering, som et asyl-land kan effektuere når det er sikkert, utviklet seg en ordning med gjenbosetting i tredjeland. Gjenbosetting innebærer permanent opphold i et nytt land. Ingen flyktning har krav på gjenbosetting.»

Flyktninger skal ikke kunne velge selv hvilket land de eventuelt skal få asyl i, eller kreve permanent opphold i noe land. «Flyktningene i de store flyktningstrømmene til Europa i det siste har rett når de hevder at de har krav på asyl – det vil si som er en rent midlertidig ordning i påvente av et signal om «faren over». Men de tar feil dersom de tror at dette åpner for gjenbosetting utenfor eget land.»

Asyl-land skal ikke bli demografisk endret

Dette skriver Greve, og påpeker at flyktninger i så måte ikke har noen rettslige krav på å velge og vrake land mellom ulike, eller på evig opphold. Hun mener dessuten at det er naturlig å endre praksis med å gi permanent opphold når det kommer store strømmer av asylsøkere.

«Det må være ressurser nok til å sikre asylretten som nødhjelp. Poenget er at ethvert land har kunnet slutte seg til og har vært oppfordret til å slutte seg til flyktningkonvensjonen uten derved å måtte frykte at landet plutselig kan bli mer eller mindre demografisk endret», skrev Greve i 2016. Siden da har ikke bare Norge blitt demografisk endret, men sågar det meste av Vest-Europa.

Få – om noen i det hele tatt – har dratt hjem … annet enn for å feriere i landet de fikk asyl fra, kanskje i hus bygd med midler fra Norge.
En rapport fra SSB viste at 24 % av somalierne, 71 % av irakerne og 55 % av iranerne innrømmet at de har besøkt landet de var asylanter fra, skrev Aftenposten i 2018.

Repatriering og remigrasjon

Det er en viss forskjell på remigrasjon og repatriering.

Ifølge Store norske leksikon betyr repatriering å sende krigsfanger, deporterte, flyktninger eller lignende, tilbake til deres hjemland.

Ifølge Wikipedia er repatriering strengere enn remigrasjon:
«Repatriering skiller seg fra remigrasjon ved at repatriering ikke trenger å være frivillig, og fra deportasjon ved at det ikke er en utvisning.»

Det var nettopp remigrasjon som skjedde etter andre verdenskrig. Det vil si: Europeerne dro stort sett frivillig hjem da krigen var over, ettersom disse ikke var lykkejegere, men reelle flyktninger. Og de hadde hovedsakelig søkt trygghet i nærmeste trygge område, ikke dratt forbi en rekke trygge land for å komme seg dit der de kunne få mest mulig gratis, slik det i stor grad synes å gjelde holdningen til dagens flyktninger, som for det meste må sies å være migranter, ettersom de ikke har søkt asyl i nærmeste trygge område, men reist videre. Og videre. Og de gis asyl, selv om det ikke følger den internasjonale regelen om at asyl skal søkes i første trygge område.

Norge følger ikke regelen om første asyl-land

Dette med at asyl skal søkes i første asyl-land, er også nedfelt i norsk lov. Nærmere bestemt Utlendingsloven § 32, der det står at asyl kan nektes når søkeren:

«har reist til riket etter å ha hatt opphold i en stat eller et område hvor utlendingen ikke var forfulgt.»

Flere land har statlige ordninger for repatriering. Danmark har siden 2009 hatt en ordning med støtte til frivillig repatriering av utenlandske statsborgere, og danske statsborgere med dobbelt statsborgerskap som ønsker å reise til sitt opprinnelige hjemland.

Vi betaler for remigrasjon

Norge har en ordning for repatriering av utenlandske statsborgere som har oppholdstillatelse på humanitært grunnlag eller tilhører en gruppe med kollektiv beskyttelse, men som ønsker å reise tilbake. Utlendingsdirektoratet betaler da flybillett og 15.000 kr i reetableringsstøtte, en støtte som må tilbakebetales dersom en flytter tilbake til Norge. Av en eller annen grunn ble syrerne unntatt muligheten til å få betalt for å reise hjem. Somaliere, afghanere, irakere og marokkanere får attpåtil mer støtte. Norske skattebetalere kan hjelpe disse til å skaffe seg både bolig, utdanning og jobb i hjemlandet, informerer UDI på sine sider.

Drar våpenet når de hører ordet remigrasjon

«Send dem hjem!» ropte Europaparlamentet

Etter en periode der de som tok opp remigrasjon som tema ble stemplet som rasister og nazister, har selv flertallet i Europaparlamentet nå tatt til orde for remigrasjon av visse grupper: «Send dem hjem». Og for at asylanter med avslag kan sendes til internerings­sentre i land utenfor unionen.

I de senere år har Norge og andre land blitt stadig mer knyttet til konvensjoner, med påbud fra ikke minst FN og EU. Men konvensjoner kan vel oppheves, og fornuft, nasjonal selvråderett og prinsipper som viste seg å virke, kan vel igjen få råde grunnen?

EU-parlamentet god­kjenner intern­ering av asyl­søkere utenfor unionen

Greve er en prisbelønnet asylekspert

Hanne Sophie Greve var dommer ved Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg fra 1998 til 2004, og var lagmann ved Gulating lagmannsrett frem til mai 2022. Hun har juridisk doktorgrad fra Universitetet i Bergen med en avhandling om kambodsjanske flyktninger. Greve har særlig utmerket seg ved sitt arbeid med menneskerettighetsspørsmål, i særdeleshet i konfliktsituasjoner og i sentrale posisjoner i folkerettsdomstoler, og har mottatt en rekke priser for sitt menneskerettighetsarbeid, herunder Fritt Ords Pris, og er gjort til ridder, 1. klasse, av Den kongelige norske St. Olavs orden, for å nevne noen av utmerkelsene nevnt i Wikipedia.

Kjøp boken på Document Forlag