Michael Adebolajo, en av de to britiskfødte islamistiske terroristene av nigeriansk avstamning som skar hodet av den 25 år gamle britiske soldaten Lee Rigby på gaten i London den 22. mai 2013. Du hadde kanskje glemt det? Barbariet var det samme som i Belfast sist mandag. Stillbilde: ITV News via The Telegraph / YouTube.

Tankene går hen til de mørke århundrene som vi trodde var forvist til historiens utkant, tidene da man kappet av hoder for å stille dem ut på festningsmurene, og man lemlestet de beseirede, slik at deres kropper skulle tale høyere enn deres død.

Jeg spør meg om ikke vår største svakhet er den manglende evnen til å dra kjensel på barbariet når vi har det rett fremfor oss. Den britiske statsminister Keir Starmer er opptatt av hvordan man kan få kriminalisert sosiale medier.

Den selvmorderiske innvandrings­politikken har forvandlet europeiske byer til forsteder i den tredje verden. Migranten i Belfast hadde visstnok «leave to remain», altså tillatelse til å bli værende, en tillatelse gitt av byråkrater som aldri har vært ute i Kinnaird Avenue, Molenbeek, Rinkeby eller Saint-Denis om natten.

«Mangfold er vår styrke», er det blitt sagt.

Ja, og den styrken forvandler et arbeider­kvarter til en gladiator­arena hvor den svakeste blir slaktet. Dét er en antropologisk avgrunn som venstre­siden nekter å ta inn over seg. Det handler ikke om «fattige, desperate migranter». Det handler om menn som bærer på en kultur preget av stammevold, klan, hevn, kniv og sharia. I Somalia eller Sudan er visse scener – mannen på bakken, kniven som kutter strupen – hverdagskost i oppgjør mellom militser. Her hos oss blir det til en «stabbing incident».

Det gule gatelyset, den våte asfalten, den svarte skyggen som går løs på en hvit kropp, som om den slaktet en geit på markedet i Mogadishu. Et stamme­ritual importert fra Afrikas horn og trans­plantert til Europas gater. De gale regjeringene våre har forvandlet byene våre til forsteder på Afrikas horn.

(NB! Sterke bilder.)

Den første slagmarken er språket. Angriperen er en «mann», forsøket på hals­hugging er en «kniv­stikking», og folke­mengden som hjelpeløst står og ser på, er «samfunnet». Her er Orwells nytale anvendt på det multi­kulturelle blodbadet.

Og hver gang vi bagatelliserer, prøver å finne «konteksten» eller snakker om «psykisk helse» før vi engang kjenner faktaene, ofrer vi enda et lik til multi­kultur­alismens kult. Teller den psykiske helsen til en afrikansk halshugger mer enn livet til en hvit familiefar? Er dette blitt det moralske hierarkiet i det post­kristne Europa?

Den katolske filosofen Chantal Delsol har skrevet i Le Figaro om «barbariets tilbake­komst», som «regjeringene virker ganske maktesløse overfor». Maktesløse?

Vi har vent oss til at en mann skjærer opp ansiktet til en jente som har på seg et smykke med en davids­stjerne når hun går hjem fra skolen. Hun jeg tenker på, er vansiret for livet. Vi har vent oss til at en jødisk lærer blir angrepet med machete.

Belfast var allerede herjet av årtier med sekteriske splittelser. Nå føyer byen sårene fra den demografiske invasjonen til sin lidelses­historie. I Nord-Irland, et land hvor identitets­politikk er drevet til det ekstreme, var det i fjor sommer voldsomme sammenstøt og demonstrasjoner mot innvandring.

Etter halshuggingsforsøket har det brent i Belfast.

I noen av byens nabolag har det dukket opp skilt som sier: «Kvinner og barn er ikke trygge i dette området».

Skoler har vært stengt, og tog har stått, av frykt for opptøyer.

Jonathan Hall, antiterror-tsaren, har endelig innrømmet at innvandringen er en «nasjonal sikkerhets­krise».

Og ingen italienske medier snakker om det. Eller jo, forresten, Corriere della Sera sier at det mislykkede hals­huggings­forsøket «tilskrives en flyktning». Tilskrives?

La Stampa – avisen til venstre-­eliten i Torino – snakker om «volds­gjenger».

I denne latterlige «woke»-dramaturgien sømmer det seg ikke å rapportere om et forsøk på hals­hugging i et vanlig europeisk bolig­område, eller om spredningen av eksotiske drapsformer generelt, som er innført takket være manglende grense­kontroll. Medienes ferd mot irrelevansens avgrunn skjer parallelt med politikkens forfall og delegitimering av seg selv. Politikere og myndigheter som er ansvarlige for migrasjons­krisen, tier, bagatelliserer og benekter, for så å beklage at «høyre­ekstrem­ismen øker i styrke». Selv har de jo ikke å gjøre med hverken morderiske migranter eller hette­kledde bøller, og de følger utviklingen fra trygg avstand mens volds­monopolet smuldrer opp.

Krigen er like gammel som byene, rikene og imperiene. Den er blant menneske­hetens evige tragedier. Den ødelegger byer, tar uskyldige liv, herjer landskap og fyller kirkegårder. Den er nesten alltid urettferdig mot dem som utsettes for den. Men selv i sin brutalitet forblir krigen knyttet til et formål som ligger utenfor den selv. Man fører krig for å forsvare en grense, erobre et territorium, påtvinge et herredømme, bevare en uavhengighet eller sikre et folks overlevelse. Barbariet begynner når dette formålet forsvinner bak selve nytelsen ved ødeleggelsen.

En soldat kan drepe av plikt, av frykt, av disiplin eller av over­bevisning. Barbaren dreper og prøver samtidig å ødelegge selve menneske­lig­het­en hos den han dreper. Han vil ødelegge ansiktet før han tar livet. Han vil fornedre like mye som han vil utrydde. Nyere historie gir oss mange eksempler på denne virkeligheten.

I Rwanda i 1994 massakrerte naboer hverandre med macheter i et raseri som syntes å ha brutt alle bånd til sivilisasjonen. I områder kontrollert av IS ble menn halshugget foran kamera, sånn at deres død kunne sees av hele verden. I Mexico henger narko­baronene lemlestede lik fra broer og etter­later menneske­rester på offentlige torg for å terrorisere sine motstandere. I Sudan er hele landsbyer blitt utsatt for drap, plyndring og voldtekt. Den 7. oktober 2023 ble jødiske familier massakrert, sivile myrdet, og bildene av deres lidelser forvandlet til trofeer som var beregnet på at de skulle sirkulere i sosiale medier.

Belfast er en del av den samme historien.

Sivilisasjonen avskaffer ikke disse mørke kreftene. Den holder dem i sjakk. Den begrenser dem. Den disiplinerer dem. Men når sivilisasjonen slutter å se dem, nekter å nevne dem eller oppløser dem i abstrakte forklaringer, svekker den seg selv. Samfunn dør ikke fordi de møter fiender. Alle samfunn har møtt sine fiender. De begynner å dø når de mister sin dømmekraft, når de ikke lenger kan skille det tragiske i historien fra dets mest monstrøse former, når de forveksler krig, som hører til den menneskelige tilstanden, med barbari, som er selve feiringen av menneskets ødeleggelse av mennesket.

Tusentalls «forbudte soner» i Europa, byer i brann, en demografisk omveltning uten sidestykke i historien, bortsett fra i Libanon, vandaliserte kirker, en eksplosjon i seksuell vold, jøder som flykter eller blir kastet ut av vinduet, daglige kniv­stikking­er på de minste steder, tvangs­ekteskap (fra 70.000 i Sverige til 200.000 i Frankrike), æresdrap, halshuggede lærere og prester med avskåret strupe, kjønns­lemlestelse, sharia­domstoler, hundrevis av kjendiser under livvakt …

Når får vi nok og sier nei til denne koloniseringen, og tar tilbake kontrollen over Europas grenser og vår egen skjebne?

The Critic snakker om «libanisering»:

Protestantiske lojalister og katolske nasjonalister har stilt seg side om side i Belfast, forent i en demonstrasjon mot masse­inn­vandring. For noen i Nord-Irland er de historiske splittelsene tydeligvis mindre viktige enn dagens utfordringer. Som det gamle ordtaket sier: «Better the devil you know than the devil you don’t.» Denne bisarre alliansen bør ikke overraske noen. Det vi er vitne til, både i Nord-Irland og i England, er en omforming av tradisjonelle identiteter og politiske tilhørigheter som svar på en ny og eksistensiell utfordring. Gamle fiendskap og allianser begynner å smuldre opp, mens masse­inn­vandring­en endrer våre samfunns karakter og omformer de politiske normene. I løpet av de siste tiårene har vi åpnet dørene våre for millioner av mennesker fra land med svært forskjellige kulturelle, etiske og politiske normer. I stedet for å oppmuntre til assimilering eller radikalt redusere innvandrings­nivået i dette landet, har etablissementet ført en bevisst politikk for multi­kulturalisme.

Den 20. april 1968 holdt den britiske politikeren Enoch Powell en dramatisk og profetisk tale, som den første politikeren i Europa:

«Det er som å se et land travelt opptatt med å lage sitt eget likbål. […] Under slike omstendigheter er det ikke noe annet som nytter enn å redusere tilstrømningen til ubetydelige antall og uten opphold vedta nødvendige lover og administrative tiltak […] Når jeg ser inn i fremtiden, blir jeg fylt av en ubehagelig forutanelse. Som romeren ser jeg nesten «elven Tiber skumme av blod».

Etter kritikken av multikulturalismen fikk Powell 100.000 støttebrev.

En Gallup-meningsmåling viste at 74 prosent av den britiske befolkningen var enig med ham. Likevel ble Powell avskjediget fra stillingen som konservativ skygge­forsvars­minister. Politikeren som var utdannet ved Trinity College i Cambridge, hellenist og poet, ble demonisert i mediene.

Når en hvit reagerer, er det «rasisme». Når en svart kutter strupen på noen, er det en «hendelse». Dette er en sivilisasjon i skumring. Den faller ikke med et kanonskudd, men med tusen Stanley-kniver som svinges av hender som aldri har bygd noe av det de ødelegger.

Vesten åpnet dørene i troen på at fremskrittet var smittsomt, at den noble villmannen ville lære seg Magna Carta og respekt for livet. I stedet importerte den bushen, savannen, ørkenen, Koranen og galskapen med sine uskrevne lover om blod og herredømme. Offeret fra Belfast kjemper mellom liv og død i en sykehus­seng. Kanskje vil han aldri se lyset igjen. Hvis han har barn, vil de for alltid bære traumet av en far som nesten ble halshugget på gaten. Og angriperen?

Han vil sitte i en komfortabel celle, bistått av advokater betalt av staten, og påberope seg barndoms­traumer eller gjen­gjeldelse av «islamofobi». I mellomtiden vil flere båter krysse Kanalen, flere oppholds­tillatelser bli gitt, og flere nabolag bli «beriket».

Hvor lenge?

Helt til en ny video viser et nytt lemlestet hode i en europeisk gate?

Helt til de siste innfødte i ren fortvilelse finner ut at tålmodigheten er slutt og at forsvaret av deres eget land og folk ikke er en forbrytelse, men en plikt, før Tiber skummer av blod?

Kjøp boken på Document Forlag