Som barneombud burde Gerhardsen vite at debatten ikke bare er hard, den er rystende – men ikke av de grunnene hun oppgir. Det Gerhardsen kaller et uskyldig symbol på «kjærlighet og aksept», er i realiteten et ideologisk røykteppe. Bak de trygge og fine ordene skjuler det seg en politisk maktkonsentrasjon som i praksis utfordrer og visker ut barns naturlige grenser.

Når Barneombudet opptrer som lojal funksjonær for en global agenda, overser hun det demokratiske sviket som nå utspiller seg over hodet på norske foreldre.

Hvor var Barneombudets kritiske røst da biologi ble byttet ut med ideologi?

Norske foreldre har knapt hørt om de uoffisielle Yogyakarta-prinsippene. Likevel ligger denne ideologiske blåkopien til grunn for foreningen FRIs ideologi og det politiske presset i kulissene. Disse prinsippene har satt biologiske fakta til side og opphøyd subjektive følelser til den eneste gyldige sannheten.

Det er dette mønsteret som utspiller seg i lovendringene som nå tillater juridisk kjønnsskifte for barn helt ned til 6 år. Det mest skremmende er kravet om absolutt konformitet: Ingen skal tillates å stille kritiske spørsmål.

Når offentlig debatt uteblir, flyttes makten fra folkevalgte til lukkede komiteer og direktorater.

Et lysende eksempel er Nasjonal faglig retningslinje for kjønnsinkongruens.

Mennesker som opplever kjønnsinkongruens, og spesielt unge i dyp livssmerte, trenger profesjonell og omsorgsfull hjelp. Men denne retningslinjen svikter dem.

I stedet for å lytte til tunge medisinske fagmiljøer som krever forsiktighet, legger retningslinjen opp til en radikal praksis der irreversible medisinske løp kan igangsettes uten tilstrekkelig kontroll – noe som har møtt skarp kritikk fra blant annet Statens undersøkelseskommisjon (Ukom).

Likevel fungerer dokumentet som en marsjordre.

Det er dette som gjør at Bærum og andre kommuner ruller ut «Regnbuefyrtårn» på skolene. Foreldrene tror det kun handler om å stoppe mobbing og hjelpe sårbare unge. I realiteten iverksettes en gjennomgripende ideologi der biologi må vike for subjektive følelser.

Når Barneombudet krever flagging, legitimerer hun den overnasjonale sexagendaen til FN og WHO for 2030. Rapporter om WHOs «Standards for Sexuality Education in Europe» dokumenterer det mørke paradokset: Under merkelapper som «rettighetsbasert undervisning» presses det på for å introdusere kjønnsteorier, kroppsutforskning og oppheving av normer for barn ned i førskolealder.

De som driver frem denne agendaen, vet at den som kontrollerer språket, kontrollerer tanken. De tømmer dype verdier som «likeverd», «kjærlighet» og «inkludering» for sitt opprinnelige innhold og fyller dem med en radikal, normkritisk ideologi.

Kritiserer du de faktiske, medisinske konsekvensene for barna, blir du ikke møtt med biologiske argumenter. Du blir i stedet anklaget for å være «mot kjærlighet». Dét gjør det sosialt og politisk livsfarlig å si imot.

De reelle konsekvensene for dem som våger å opponere, er brutale og ødeleggende: – Sosial utfrysing og karakterdrap:

Kritikere blir konsekvent møtt med merkelapper som «transfob» og «ekstremist» for å knuse deres sosiale omdømme og skremme andre fra å si sin mening.

Kvinnesaksaktivister i Norge har blitt innkalt til timelange politiavhør under straffelovens § 185, simpelthen for å ha ytret det biologiske faktum at en mann ikke kan bli en kvinne. Lovverket brukes aktivt for å skremme folk til taushet.

Direktorater som Bufdir har publisert retningslinjer som instruerer lærere om å unngå biologiske begreper som «mannlig og kvinnelig kjønnsorgan» i undervisningen. Lærere som holder fast ved vitenskapen, risikerer disiplinærsaker.

Psykologer, leger, lærere og akademikere som advarer mot de medisinske skadene av pubertetsblokkere og kirurgi på barn, opplever å bli frosset ut av egne fagmiljøer, nektet publisering eller presset ut av sine stillinger.

Når kjønn gjøres flytende og reduseres til en subjektiv følelse, utløser det et frontalangrep på kvinners og barns hardt tilkjempede rettigheter:

Lov om endring av juridisk kjønn betyr at biologiske menn som føler seg som kvinner, får full rettslig status som kvinner.

Dermed åpnes biologisk begrunnede, trygge rom som krisesentre, garderober, kvinnefengsler og idrettsarenaer opp. Kvinnekampen raderes ut.

– Vi ser eksempler på at biologiske menn endrer juridisk kjønn på papiret for å tilegne seg kjønnspoeng ved studier.

Kvinner skyves ut av ordninger som var ment å rette opp historisk urett, fordi loven sidestiller en biologisk virkelighet med en juridisk fiksjon.

– For barna betyr det flytende kjønnsbegrepet at de fratas retten til en stabil og naturgitt virkelighetsoppfatning.

Når barnehager og skoler forteller barn at de kan være «født i feil kropp», bryter systemet med sin plikt til å gi barn en trygg oppvekst forankret i vitenskap.

Barnas naturlige sårbarhet utnyttes for å tilfredsstille voksnes ideologiske visjoner, mens foreldreretten settes på sidelinjen.

Stortinget sier nei – hvorfor skal da skolen si ja?

Barneombudet overser et enkelt, men fundamentalt paradoks: Norges øverste demokratiske organ, Stortinget, har bevisst valgt at det ikke skal flagges med regnbueflagget fra stortingsbygningen under Pride. Begrunnelsen er prinsipiell og klar: Pride anses som en politisk markering, og statsmakten skal opptre nøytralt.

Når landets nasjonalforsamling anerkjenner at Pride bærer i seg en tung, politisk agenda som splitter befolkningen, hvorfor skal da Mina Gerhardsen tvinge dette inn i skolegården?

Norske skoler har overhodet ikke behov for foreningen FRIs symbolpolitikk.

Skolen har allerede et lovpålagt og kontinuerlig fokus på inkludering, nestekjærlighet og universelle verdier. Dette er solid forankret i både opplæringsloven og de nasjonale læreplanene – og det praktiseres profesjonelt hele året, helt uten behov for politiske kampanjeflagg.

Isfjellet norske medier nekter å se. Barneombudet ber oss ha blind tillit til de overnasjonale ekspertene. Men hvorfor skal norske foreldre overlate kontrollen over sine barns kropp og grenser til lukkede, internasjonale nettverk?

Her hjemme har dekningen av de rystende Epstein-filene vært preget av en øredøvende berøringsangst. Norsk presse har snevret saken inn til økonomiske tilknytninger og kronprinsesse Mette-Marits uheldige møter.

Men dette er knapt toppen av isfjellet. Norske medier nekter å se hva som lurer under vannskorpen:

En kynisk og ondskapsfull agenda mot barn, drevet frem av mennesker med enorm makt. Nye analyser av de frigitte Epstein-dokumentene har utløst dype internasjonale diskusjoner om hvordan systematisk grooming og manipulasjon av barn faktisk foregår. Det handler om gradvis å viske ut barnas naturlige intimgrenser, forvirre deres virkelighetsoppfatning og normalisere det unormale, slik at de blir forsvarsløse overfor voksnes overtramp.

Når Barneombudet og skolesystemet ruller ut FNs og WHOs seksualiseringsagenda, trekkes det en direkte og livsfarlig linje til denne metoden.

Å tvinge barn/ungdom til å bryte ned egne barrierer under merkelappen «mangfold», fungerer i praksis som en form for institusjonell og juridisk grooming.

Jeffrey Epstein brukte enorme summer på filantropi, forskning og internasjonalt samarbeid for å kjøpe seg en polert og respektabel fasade.

Maktens menn gjemte sine mørkeste handlinger bak elitetilknytning – akkurat slik overnasjonale organer i dag pakker skadelige kjønnsteorier og tidlig seksualisering inn i en fasade av menneskerettigheter og bærekraft.

Offentliggjøringen av disse dokumentene har skapt et massivt og uopprettelig tillitsbrudd mellom befolkningen og de etablerte institusjonene – vel å merke utenfor Norges grenser.

Mens befolkningen i andre land våkner opp til de rystende realitetene, er norske medier enten øredøvende tyste eller i beste fall politisk korrekte i sin tørre og overfladiske dekning.

Når det viser seg at maktmennesker har kunnet begå eller lukke øynene for systematiske overgrep mot barn gjennom tiår, mister staten, FN og WHO all moralsk autoritet. De har overhodet ingen rett til å diktere hva barna våre skal lære om kropp og seksualitet.

Systemet har spilt fallitt, og foreldrene må ta beskyttelsen tilbake. Grensen er nådd. Når foreldre reagerer mot regnbueflagget, handler det ikke om hat, men om forsvar av barna. Det handler om voksne mennesker som har beholdt fornuften, og som ser at barna forledes til å tro at de er «født i feil kropp».

Det handler om å stanse et løp som i ytterste konsekvens presser barn og unge inn i irreversible medisinske eksperimenter med pubertetsblokkere, hormoner og kirurgi – inngrep som ender med livslange smerter og sterilitet.

Mina Gerhardsens oppdrag som barneombud er å verne barn, ikke å fungere som et reklamebyrå for en global, normkritisk agenda. Å dytte voksnes ideologier, fetisjer og overnasjonale politiske mål over på barn under den seksuelle lavalder, er ikke mangfold – det er en grov, autoritær og systemisk grenseoverskridelse.

Det er på høy tid at Barneombudet slutter å kreve lojalitet til ideologiske kampanjeflagg.

Vi har allerede ett flagg i Norge. Det røde, hvite og blå flagget favner absolutt alle som bor i dette landet, helt uten å splitte oss inn i særgrupper. Det er dét flagget som hører hjemme i skolegården.