¹⁶ Men de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. ¹⁷ Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. ¹⁸ Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. ¹⁹ Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn ²⁰ og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Matteus 28, 16–20

Det går ikke lenge mellom hver gang noen i Norge problematiserer kristendommens positive betydning for vår kultur, og den friheten som kjennetegner den kristne kulturkrets.

Sist ute er Egon Holstad, redaktør og kommentator i avisen iTromsø, som i en kommentar i VG får anledning til virkelig å slå på stortromma. I sin tekst angriper han KrF, og lederen i KrFU, Ingrid Olina Hovland, for deres påstander om den kristne tros positive effekt for samfunnets kultur og moral.

Egon Holstad hevder at religion er et privat anliggende, og der den enkeltes valg skal respekteres av de andre. Da mener han at religionen blir totalt problemfri for alle involverte og ikke-involverte parter.

Nå er det ikke plass til en full gjennomgang av vår historie de siste tusen år i en søndagstekst som denne, men dagens bibeltekst gir oss anledning til å reflektere litt over påstandene fra redaktøren fra nord. Og det er spesielt påstanden om at religion er en privatsak vi bør stoppe opp ved. For denne oppfatningen deles av stadig flere, også ledende politikere. Som statsminister Jonas Gahr Støre da han noen år tilbake hevdet at det er en styrke for vårt demokrati at vi ha vasket religionen ut av politikken.

Dette ønsket om politikk uten religion er imidlertid problematisk. Det er lett å høre forskjell på de som argumenterer ut fra troen på kristendommens Gud eller naturalismens ateisme når for eksempel abort er tema. Men deres utgangspunkt er i prinsippet det samme, nemlig en tro. Alle tar de med seg en tro, og troen skaper meninger.

Men la oss gå tilbake til dagens tekst, misjonsbefalingen: Legg merke til at Jesus ber sine disipler lære alle de som kommer til tro å holde det han har befalt dem, og. Og utgangspunktet for dette budskapet er entydig: Guds kjærlighet til mennesket.

I Det nye testamentet peker Jesus selv flere ganger på kjærlighetsbudet som det største og grunnleggende. I evangeliet etter Matteus står det:

«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte … og din neste som deg selv.»

Jesus sier at «på disse to bud hviler hele loven og profetene».

Samtidig gir Jesus disiplene et «nytt bud» i Johannesevangeliet:

«Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.»

Det revolusjonerende er ikke bare at man skal elske, men at kjærligheten skal ha Kristus selv som målestokk – det vil si en selvoppofrende kjærlighet.

Men dersom man ser på selve misjonsbefalingen, er det også tydelig at Jesus mente noe mer enn bare en generell etikk. Disiplene skulle:

• gjøre mennesker til disipler,
• døpe dem,
• lære dem å holde Jesu ord,
• forkynne evangeliet om Guds rike,
• og vitne om ham som Herre.

Jesu forkynnelse om at «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.» ga våre møter med andre mennesker en ny etikk og nye mål.

Med tanke på avskjedsordene til Jesus er det all grunn til å problematisere påstanden om at religion er en privatsak. For religion handler om langt mer enn det som kan defineres som en privatsak. En religion som forkynner et kjærlighetsbud lik det Jesus formidler, og som i tillegg likestiller verdien til kvinner og menn, vil gi annen lovgivning enn en religion som ikke gjør det. Å si at en religion ikke skal påvirke offentlige ordninger blir derfor farlig naivt. Religioner påvirker alle menneskers forståelse av en god lov, på samme måte som en ideologisk overbevisning gjør det.

Troen påvirker lovgiveren og loven skaper samfunn, og sjelden ser vi det tydeligere enn når vi nå går inn i juni måned.

Juni måned har blitt en pridemåned, der skoler og andre organisasjoner har ulike markeringer for å vise at de ønsker mangfold og inkludering velkommen. Det er en sekulær utgave av misjonsbefalingen vi er vitne til. Vestens liberale har blitt enige om at alle folkeslag skal bøye seg for den skeive ideologien og bli dens disipler. På skolene lærer elevene hva det innebærer å holde hva denne ideologien befaler, nemlig at sannheten er en fiende for vår frihet.

Den skeive revolusjonen bygger like mye på en tro som prestens forkynnelse i kirken. Å tro at vi alle kan bestemme eget kjønn, at menn kan ha vagina og føde barn, krever en overbevisning som må hente sin næring i det åndelige. Men i motsetning til kristen tro krever den nye religionen at vi også må bekjempe fornuften, og den må derfor kriminalisere sine motstandere. Postmodernismens skeive teori er blitt vår statsbærende tro og samfunnets normative utgangspunkt, men tåler i motsetning til kristendommen ikke motstand.

Vi tror altså alle på noe. Som kristne tror vi på sannhetens Gud, og at det er her friheten er å finne. Et krav om å utelate kristendommen fra det politiske liv innebærer i realiteten en opphevelse av demokratiet og innføring av eneveldet. Det er ikke Guds vilje med våre liv.