Mot slutten av mars publiserte Europeiske konservative og reformister (ECR), en sentrum-høyre-gruppe i EU-parlamentet, en rapport om no-go-soner i Europa med tittelen «Innvandring, islamisering og fremveksten av parallellsamfunn: Fokus på byområder preget av islamistisk forankring og statlig tilbaketrekning», skrevet av New Direction – Foundation for European Conservatism.

I mange år ble eksistensen av no-go-soner i europeiske byer offentlig benektet av maktelitene og deres talspersoner i mainstream-mediene. Hvis noen tok opp spørsmålet, slik USAs president Donald Trump gjorde i desember 2015, da han snakket om no-go-soner i London og Paris, eller her ved Gatestone Institute, ble de latterliggjort og nedvurdert for det (her og her). I mellomtiden vokste problemet eksponentielt. I rapporten heter det:

«Det er nå anslagsvis 900 til 1000 områder Europa rundt som viser de viktigste kjennetegnene på no-go-soner. Dette inkluderer store byforsteder såvel som distrikter i mellomstore og mindre byer, noe som gjenspeiler en bred og voksende territoriell trend.»

Gitt problemets enorme omfang, måtte forfatterne av rapporten begrense fokuset til «syv EU-land hvor det rapporteres mest om no-go-soner: Frankrike, Tyskland, Italia, Spania, Belgia, Sverige og Nederland».

Rapporten bemerket – ikke overraskende – at no-go-soner henger tett sammen med masseinnvandringen av muslimer til Europa siden 1970-tallet (mer enn 40 % av befolkningen i de undersøkte no-go-sonene er «utenlandskfødte»). Rapporten legger til:

«Den muslimske befolkningen er markant overrepresentert i de utpekte no-go-sonene. I disse områdene når den gjennomsnittlige andelen muslimske innbyggere 29 %, noe som er betydelig høyere enn både EU-gjennomsnittet på 4,9 % og gjennomsnittet i sammenlignbare byområder utenfor no-go-sonene…

Siden år 2000 har en uforholdsmessig stor andel av asylsøkere og nye EU-borgere kommet fra land hvor islam er den dominerende religionen. Av de 15 største opprinnelseslandene blant asylsøkere mellom januar 2024 og mars 2025 har 11 land muslimsk flertall… Tilsvarende har de tre største landgruppene som fikk EU-borgerskap i 2023, alle muslimsk flertall (Syria, Marokko og Albania).»

No-go-soner er ifølge rapporten særlig preget av høye nivåer av kriminalitet, vold og rekruttering til terrorisme. I Belgia i 2022 fant 44 % av alle ran sted i Brussel – hvor bare 10 % av landets befolkning bor – og i no-go-sonen Molenbeek.

Noen av de mest beryktede muslimske terroristene vokste opp i Molenbeek eller tilbrakte tid der, herunder de som stod bak angrepene i Paris i 2015, angrepene på flyplassen og metroen i Brussel i 2016, og angrepet på det jødiske museet i Belgia i 2014. Molenbeek var tilsynelatende også en grobunn for rekruttering av terrorister til IS, med Belgia som det landet som bidro med det høyeste antallet vestlige IS-krigere pr. innbygger.

«Molenbeek er som en annen verden, en annen kultur, som gnager i hjertet av Vesten», skrev journalisten Matthew Levitt i 2016, etter angrepene i Paris.

Molenbeek er imidlertid bare ett eksempel. Som rapporten sier:

«Flere europeiske nabolag har gjentatte ganger spilt en nøkkelrolle i jihadistnettverk… Seine-Saint-Denis [en forstad til Paris]… har fostret flere sentrale skikkelser innen fransk jihadisme. Samy Amimour, et medlem av Bataclan-terroristkommandoen, ble født i Drancy. Andre medlemmer av jihadistnettverk (som «Cannes-Torcy»-cellen) kom fra byer som Clichy-sous-Bois, Aulnay-sous-Bois eller Stains… Oppsummert gir europeiske no-go-soner et miljø der terrorisme lettere kan slå rot.»

I Storbritannia, heter det i rapporten, skjedde flere av de industrielle voldtektene av hvite jenter utført av overveiende pakistanske muslimske gjenger «spesielt i no-go-soner som Rotherham, Rochdale og Oldham» gjennom «et urovekkende mønster av statlig medvirkning gjennom taushet og passivitet.»

«Denne institusjonelle motviljen, drevet av politisk korrekthet, tillot gjengene å operere ustraffet i no-go-soner, hvor kulturell segregering og svak politiovervåking skapte grobunn for slike forbrytelser, noe som effektivt gjorde staten til medskyldig gjennom sin unnlatelse av å beskytte ofrene.»

No-go-soner er også parallellsamfunn som følger islamske normer basert på sharia-loven – langt fra vestlige normer – snarere enn loven i landet de bor i:

«I Vest-Europa, spesielt i Frankrike og Storbritannia, etablerer lokalsamfunnsbaserte islamske strukturer parallelle normsystemer som opererer uavhengig av nasjonale lover. Det mest symbolske eksemplet er Storbritannia, hvor sharia-råd fungerer som uoffisielle religiøse domstoler. Det mest kjente, Islamic Sharia Council i London (opprettet i 1982), behandler over 1000 saker i året, hovedsakelig innen familierett (ekteskap, skilsmisse, arv, foreldrerett)…

«Granskningsrapporter avdekket urovekkende praksis: kvinner som presses til å gå tilbake til voldelige ektemenn, skilsmisser som nektes uten ektemannens samtykke, og åpenbar ulikhet i foreldrerett og formuesdeling. Offisielt hevder disse rådene å operere innenfor britisk lov, men i praksis prioriterer de patriarkalske religiøse normer fremfor borgerrettigheter.»

Disse islamske normene smitter over på «mainstream». I Tyskland opprettet muslimer i 2014 «sharia-patruljer» for å håndheve religiøse regler i gatene i Wuppertal. Opprinnelig ble patruljen ansett som lovlig av en lokal domstol, men dette ble senere omgjort av den føderale domstolen. Som et eksempel på hvor ekstremt dårlig rustet myndighetene er til å håndtere denne typen plager, ble de muslimske mennene ilagt symbolske bøter for å ha gått i ulovlige uniformer, men ikke for sin borgervernaktige brutalitet i håndhevelsen av sharialoven.

I dag er det vanlig at muslimske menn i visse nabolag ganske enkelt omringer kvinner og trakasserer dem. Belinda de Lucy, et britisk tidligere medlem av EU-parlamentet, ble antastet på gaten nær hjemmet sitt i Vest-London mens hun var på vei for å hente døtrene sine fra skolen. To muslimske menn i islamsk drakt hindret henne i å gå nedover gaten, truet henne, ropte til henne og kalte henne stygge ting fordi hun ikke gikk kledd i samsvar med sharia (hun hadde på seg en stor T-skjorte og shorts som gikk halvveis ned på knærne), helt til hun brøt ut i gråt og ringte politiet.

«Hva er det som skjer? Dette er mitt hjem!» sa de Lucy i et tv-intervju, der hun beskrev hvordan politiets respons var like skremmende som det som med rette bør kalles et overfall.

«De sendte en herre [politibetjent] som stadig minnet meg på at han var muslim… Jeg følte at jeg måtte være forsiktig med hva jeg sa og hvordan jeg taklet dette… til slutt var alt jeg fikk fra det lokale politiet: ‘Vi skal snakke med den lokale imamen og få ham til å snakke med menigheten.’ Og det sjokkerte meg virkelig…»

Det er ikke så sjokkerende med tanke på at kvinner i land med muslimsk flertall, som ofte praktiserer kjønnsapartheid, ikke har noen rettigheter og blir ansett som annenrangs, underordnede vesener, som eiendom:

«Kvinner har rettigheter som tilsvarer menns, på lik linje, selv om menn har et visst ansvar over dem. Og Allah er Allmektig, Allvitende.»
— Koranen: 2:228 (oversettelse av dr. Mustafa Khattab)

«Menn har ansvaret for kvinner på grunn av det Allah har gitt den ene over den andre, og det de bruker av sin formue [til underhold]. Så rettferdige kvinner er fromt lydige og vokter i [mannens] fravær det Allah vil at de skal vokte. Men de [konene] som dere frykter vil være hovmodige – [først] gi dem råd; [deretter, hvis de fortsetter], forlat dem i sengen; og [til slutt], slå dem. Men hvis de adlyder dere [igjen], søk ikke etter midler mot dem. Sannelig, Allah er alltid Opphøyet og Stor.»
— Koranen 4:34 (Sahih International-oversettelse)

«O kvinner, gi i veldedighet, for det er blitt vist meg at dere utgjør flertallet av helvetes innbyggere.»

De spurte: «Hvorfor er det slik, o Allahs sendebud?»

Han svarte: «Dere forbanner mye og er utakknemlige overfor ektemennene deres. Jeg har ikke sett noen som er mer mangelfull i intellekt og religion, og som overvinner sinnet til en resolutt mann mer enn en av dere.»

De spurte: «O Allahs sendebud, hva er mangelen i vårt intellekt og vår religion?»

Han sa: «Er ikke en kvinnes vitnesbyrd lik halvparten av en manns vitnesbyrd?»

De sa: «Ja.»

Han sa: «Det er mangelen i hennes intellekt.»

— Hadith: Sahih al-Bukhari

«Profeten (ﷺ) sa: ‘Er ikke en kvinnes vitnesbyrd lik halvparten av en manns?’ Kvinnene sa: ‘Ja.’ Han sa: ‘Dette skyldes mangelen i en kvinnes forstand.’»
— Fortalt av Abu Sa’id Al-Khudri, Hadith, Sahih al-Bukhari 2658, Bok 52 Hadith 22; Vol:3, Bok 48, Hadith 826

Rapporten fortsetter:

«Fremveksten av islamske normer følger med en forandring av bylivet i innvandrertette nabolag… Europeiske tradisjoner og skikker viker for konservative muslimske skikker…

«I forsteder som Sevran, som ligger i departementet Seine-Saint-Denis i Frankrike, har kvinner rapportert at de uformelt blir utestengt fra kafeer og lokale restauranter….

«Mange vitnesbyrd… beskriver kvinner som blir utsatt for fornærmelser, trusler eller utestenging fordi de ikke overholder islamske klesregler. I slike sammenhenger blir det som en gang var et personlig religiøst uttrykk, en fellesskapsnorm, håndhevet ikke av staten, men av nabolagets kollektive vilje.

«I Grenoble eskalerte juridiske og politiske spenninger etter at byens grønne ordfører Éric Piolle foreslo endringer i regelverket for offentlige svømmehaller. Disse inkluderte å tillate svømmetider kun for kvinner og å godkjenne bruk av burkini… Grenoble, en by med en betydelig muslimsk befolkning, ble et nasjonalt brennpunkt i den pågående debatten om religiøse tilpasninger i det offentlige liv… Til slutt avviste den øverste franske forvaltningsdomstolen… slike tilpasninger og bekreftet prinsippet om at offentlige institusjoner må forbli fri for religiøs partikularisme.»

Rapporten konkluderer:

«Europa står nå ved et veiskille. En økende del av den europeiske befolkningen avviser nå verdiene, symbolene og den kollektive identiteten til det landet de er statsborgere i, noe som gir opphav til en ny klasse av innbyggere som ikke føler noen lojalitet til nasjonalstaten og ikke kjenner seg igjen i dens kulturelle røtter og prosjekt.»

Det virkelige spørsmålet er om denne endringen – begått av europeiske ledere som synes å være utelukkende opptatt av å skaffe seg stemmer – kan reverseres, eller om europeiske borgere står overfor en fremtid med uunngåelig underkastelse under islam. Foreløpig ser dessverre den sistnevnte veien ut til å være mest sannsynlig.

Opprinnelig publisert hos Gatestone Institute den 20. mai 2026.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok!