Homan Mousavis nylige artikkel i Document fortjener et tilsvar. Kritikk av norsk Iran-politikk er både legitimt og nødvendig. Mange iranere i eksil deler frustrasjonen over Europas unnvikende linje overfor regimet i Teheran. Problemet er at frustrasjonen rettes mot feil mann, mens de som faktisk styrer norsk Iran-politikk slipper unna presset.

I ønsket om å rette et kraftig søkelys mot regimets brutalitet, ender Mousavi med å flytte ansvaret bort fra dem som faktisk styrer norsk utenrikspolitikk — og over på stortingspresidenten. Det gjør debatten svakere, mer følelsesdrevet og langt mindre treffsikker.

Feil adresse for frustrasjonen

Det er ikke Masud Gharahkhani som sitter med knappen i norsk Iran-politikk.

Det er Jonas Gahr Støre. Det er Espen Barth Eide. Det er regjeringen og Utenriksdepartementet som avgjør Norges diplomatiske linje, forholdet til Teheran, spørsmålet om IRGC og hvordan Norge velger å møte et regime som henretter sine egne borgere.

Likevel brukes energien på å konstruere et parlamentarisk ansvar hos stortingspresidenten — en rolle som verken har mandatet eller verktøyene Mousavi forsøker å tillegge den. Resultatet blir et feilaktig bilde av hvordan norsk demokrati faktisk fungerer, samtidig som presset flyttes bort fra dem som faktisk sitter med den utenrikspolitiske makten.

Hva § 70 faktisk handler om

Henvisningen til Forretningsorden § 70 fremstår dramatisk ved første øyekast. Problemet er bare at paragrafen handler om noe helt annet enn det Mousavi forsøker å fremstille den som.

§ 70 regulerer orden, møteledelse og gjennomføringen av Stortingets arbeid. Den beskriver stortingspresidentens parlamentariske og administrative ansvar i salen. Mousavi gir derimot inntrykk av at bestemmelsen representerer en slags konstitusjonell nøkkel til handling mot Den islamske republikken.

Det skaper forvirring blant mennesker som naturligvis forventer at offentlige debattanter har undersøkt grunnlaget for sine påstander før de publiseres. Mange sitter igjen med spørsmålet: Dersom denne muligheten eksisterer, hvorfor benyttes den ikke?

Problemet er bare at verktøyet Mousavi beskriver, ikke eksisterer i den formen han fremstiller det.

Og nettopp her ligger det alvorlige.

For den norsk-iranske bevegelsen har brukt år på å bygge tillit, relasjoner og forståelse i det norske samfunnet. Aktivister, tidligere politiske fanger, fagpersoner og vanlige iranere har arbeidet systematisk for å skape en mer nyansert offentlig samtale om Iran — en samtale basert på fakta, politisk forståelse og innsikt i hvordan demokratiske institusjoner faktisk fungerer.

Når offentlige personer begynner å tillegge stortingspresidenten makt og ansvar han aldri har hatt, skapes det usikkerhet, frustrasjon og feilaktige forventninger i offentligheten. Mange sitter igjen med inntrykket av at norske myndigheter bevisst lar være å bruke et parlamentarisk verktøy som i realiteten ikke eksisterer på den måten Mousavi beskriver.

Det gagner ingen.

Tvert imot risikerer slike utspill å svekke den troverdigheten iranere i Norge har brukt år på å bygge opp gjennom saklighet, modenhet og politisk forståelse.

Regjeringens tåkelegging

Den virkelige debatten befinner seg et helt annet sted.

Under spørretimen på Stortinget slet utenriksminister Barth Eide med å gi et klart svar da Høyres Ine Eriksen Søreide stilte et enkelt spørsmål: Kan IRGC karakteriseres som en terrororganisasjon?

Et spørsmål som burde utløst et umiddelbart og tydelig svar, druknet igjen i diplomatisk tåke og mumling.

Den samme regjeringen har samtidig invitert Taliban til Norge ved to anledninger. Det forteller sitt eget politiske språk om hvilke miljøer man velger å legitimere gjennom dialog og politisk behandling.

Det er her presset burde ligge.

Det er Barth Eide og statsministeren som må konfronteres med Norges unnvikende linje overfor Teheran. Det er regjeringen som må forklare hvorfor Europa fortsatt balanserer ordene sine mens iranere mister livet i gatene.

Når fokuset flyttes bort fra regjeringen og over på stortingspresidenten, fungerer det i praksis som en avledning fra den virkelige makten.

Mellom symboler og hersketeknikker

Det mest interessante med Mousavis tekst er kanskje ikke kritikken i seg selv, men måten den er bygget opp på.

Først løftes Gharahkhani frem gjennom rosende beskrivelser og symbolsk anerkjennelse. Deretter kommer angrepet. En velkjent hersketeknikk hvor ros brukes som innledning for å legitimere en langt hardere anklage i neste øyeblikk.

Problemet er bare at den typen retoriske grep fungerer dårlig når det parlamentariske grunnlaget under argumentasjonen er så svakt.

For dette handler til syvende og sist om politisk forståelse. Om å vite hvordan makt faktisk utøves i et demokrati. Om å forstå forskjellen mellom symbolfunksjoner og reell beslutningsmyndighet.

Når disse skillene viskes ut, fremstår teksten mindre som et gjennomarbeidet politisk innlegg og mer som emosjonell opportunisme forkledd som parlamentarisk analyse.

En ny iransk bevegelse

Iranernes kamp har de siste årene gått gjennom en stor forandring. Rundt Kronprins Reza Pahlavi har det vokst frem en tydelig og samlende bevegelse med et klart budskap: et sekulært, demokratisk og fritt Iran.

Det er nettopp denne visjonen mange iranere i diasporaen har brukt år på å løfte frem i norsk offentlighet. Gjennom debatter, kronikker, markeringer og møter med politikere, medier og organisasjoner har man bygget broer mellom iranere og nordmenn — og skapt forståelse for at iranernes kamp handler om langt mer enn geopolitikk. Den handler om demokrati, frihet, verdighet og et folk som ønsker å ta landet sitt tilbake fra et ideologisk tyranni.

Dette arbeidet har skapt resultater.

Stadig flere nordmenn kjenner igjen iranernes kamp som sin egen kamp mot ekstremisme og autoritære ideologier. Særlig i det norsk-jødiske miljøet har mange vist sterk støtte og solidaritet. Den tilliten har ikke oppstått tilfeldig. Den er bygget stein for stein gjennom seriøst og langsiktig arbeid.

Forrige lørdag ble en stor og folkefylt iransk demonstrasjon i Oslo ledet av to nordmenn. Det alene sier mye om utviklingen vi nå ser. Norske stemmer står side om side med iranere i kampen for et fritt Iran. Ikke av symbolikk eller høflighet, men fordi de genuint tror på saken.

Den norsk-iranske diasporaen har samtidig oppnådd en anerkjennelse som et demokratisk, ansvarlig og ressurssterkt miljø. Vi iranere har satt en ny standard i Oslos gater: store folkemengder, siviliserte markeringer, profesjonell organisering og et fellesskap som gang på gang omtales som eksemplarisk av politi og myndigheter.

Nettopp derfor blir også ansvaret større.

Vi som deltar i offentligheten og har frontet denne kampen over tid, bærer et ansvar for å være presise, modne og politisk bevisste. Hvert ord teller. Fordi ukloke utspill, overfladiske analyser og misvisende påstander fort kan rive ned noe mange har brukt år på å bygge opp.

Kampen trenger modne stemmer

Kampen mot Den islamske republikken vinnes ikke gjennom symbolske fronter, emosjonelle utspill eller kreative tolkninger av demokratiske institusjoner.

Den vinnes gjennom troverdighet.
Gjennom fakta.
Gjennom samhold.
Gjennom politisk modenhet.
Og viktigst av alt:
Gjennom mennesker som møter opp.

Derfor er det også vanskelig å forstå verdien av å oppfordre til boikott av enkelte markeringer i Oslo. I mine øyne fremstår det som et følelsesdrevet og lite gjennomtenkt standpunkt — enten som en dobbelstandard eller som mangel på forståelse for helheten i det arbeidet som nå skjer i diasporaen.

For det som bygges i Norge i dag er større enn enkeltpersoner, grupperinger og gamle konflikter. Det handler om å samle mennesker rundt en felles kamp for et fritt Iran, samtidig som man bygger tillit og forståelse i det norske samfunnet.

Iranernes kamp tilhører ingen selvutnevnte portvoktere. Den bæres av vanlige mennesker som tar risiko, bygger fellesskap og nekter å tie.

Nettopp derfor trenger denne saken modne stemmer — stemmer som evner å skille mellom symbolpolitikk og faktisk makt, mellom emosjonell mobilisering og parlamentarisk realitet.

For Iran fortjener mer enn feilplassert indignasjon og retoriske omveier.

Iran fortjener presisjon.

Leve Iran – Javid Shah

Av: Afshin Bagherpour

Styreleder i Maximum Support for Iran