Regjeringens klimastatus og -plan for 2026 har en innledning om klimaendringer som vel er representativ for hele det politiske spekteret i Norge, også blant de som setter spørsmålstegn ved ulike klimatiltak:

Klimaendringer fører allerede til ødeleggelser for mennesker og natur og utgjør en trussel både mot livsgrunnlaget vårt og planetens tilstand…

Vi vet at all videre økning i global oppvarming vil gjøre at hendelser med ekstremvær skjer oftere og blir mer intense.

Slike beskrivelser betegnes gjerne med begrepet «klimakrise» i overensstemmelse med det totalt dominerende narrativet i mediene, og det hevdes å ha vitenskapelig grunnlag i rapporter fra FNs klimapanel (IPCC). Og det finnes en rekke formuleringer i klimapanelets siste hovedrapport (AR6) som kan støtte en slik oppsummering, blant annet i Summary for Policymakers (SPM) for Arbeidsgruppe 1, som behandler det fysisk vitenskaplige grunnlaget.

Her er ett eksempel fra innledningen til avsnitt A3 i SPM (min oversettelse, AR5 er nest siste hovedrapport):

Klimaendringer fremkalt av menneskelig aktivitet påvirker allerede vær- og klimaekstremer i alle regioner i verden. Observerte endringer i ekstremer som hetebølger, styrtregn, tørke og tropiske sykloner […] har styrket seg siden AR5.

Likevel er det slik at Arbeidsgruppe 1 (WG1) er langt mer tilbakeholden andre steder i rapporten, mer i overensstemmelse med hva IPCC har gjort tidligere, ikke minst i spesialrapporten om ekstremvær fra 2013 (SEREX 2013).

Dette kommer særlig til uttrykk i AR6 WG1 kapittel 12, hvor den oppsummerende tabell 12.12 på side 1856 (vist nedenfor) klart viser av mange av de værfenomenene som skal være tegn på klimaendringer, basert på meteorologiske data og klimamodeller, ikke kan påvises å ha hatt noen endringstrend utover naturlige variasjoner, og mange vil heller ikke vise noen endring gjennom resten av det 21. århundret, selv i det høyst usannsynlige modellscenariet RCP 8.5 (ledende forskere innenfor IPCC har karakterisert RCP 8.5 som helt urealistisk).

I tabellen brukes begrepet Climate Impact Drivers (CID) om en lang rekke fenomener knyttet til vær og klima. Begrepet viser til to forhold: endring over tid som avviker fra naturlige variasjoner, og hvilken påvirkning en eventuell endring vil ha på samfunnet. Å kunne fastslå hva som er grensene for naturlige variasjoner, er imidlertid problematisk. Mange av dataseriene som brukes, vil bare strekke seg tilbake til 1950-tallet, noe som må anses som rimelig kort tid i klimahistorisk sammenheng. Eksempelvis vil pålitelige temperaturdata fra USA gjennom hele det 20. århundret motsi konklusjonen i tabellen om økning i hetebølger. I USA var største registrerte hetebølgeperiode i 1930-årene. Generelt vil det heller ikke være uproblematisk å knytte endringer til antropogene faktorer.

I tabellen er det også brukt en såkalt konfidensskala som skal uttrykke hvor pålitelige forskningsfunnene er basert på type, mengde, kvalitet og konsistens av tilgjengelige data (kan også inkludere modellberegninger) og graden av enighet blant eksperter.

Det første som slår en ved lesning av tabellen, er alle de hvite cellene som angir lav konfidens for (liten tiltro til) endringer utover naturlige variasjoner både hva gjelder dagens klima og i simuleringer av klima gjennom resten av det 21. århundret. Påfallende er det at observerte endringer i styrtregn, tørke og tropiske sykloner som nevnes spesielt i SPM, i denne tabellen ikke vurderes til å gå ut over naturlige variasjoner, og at det heller ikke antas å ville inntreffe i løpet av det 21. århundret, bortsett fra styrtregn, som estimeres å inntreffe i Nord-Europa, Nord- og Øst-Asia mot slutten av århundret, basert på det totalt urealistiske RCP 8.5 og ikke lavere scenarier. Heller ikke gjennomsnittlig nedbør viser endring utover naturlige variasjoner, men IPCC antar slik endring fra 2050.

Et godt eksempel på hvor svakt det globale datagrunnlaget er for å trekke bastante slutninger om klimautvikling, er det de skriver om styrtregn. Her er det å bemerke at 26 av de 45 områdene IPCC har delt inn verden i med hensyn til klima, mangler data til å trekke pålitelige konklusjoner, og av 7293 meteorologiske stasjoner i de 19 øvrige områdene viser 663 signifikant økning og 150 signifikant minskning. Dette betyr at 89 % av alle stasjonene ikke viser noen statistisk signifikant trend (kilde: AR6.WG1 Fig. 11.13). Og av utdraget nedenfor fra figur 3 i SPM med tittelen Klimaendringene påvirker allerede alle bebodde regioner i verden med menneskelig påvirkning på mange av de observerte endringene i vær -og klimaekstremer (min oversettelse), fremgår det at kun i Nord-Europa (høy konfidens) og i sentrale Nord-Amerika (middels konfidens) blir økningen i sterk nedbør knyttet til menneskelig påvirkning. I de 17 andre områdene konkluderer de med lav konfidens.

Det kan for øvrig hevdes at denne figuren gir et noe misvisende bilde av de 19 områdene som skal vise økning av styrtregn, da det av stasjonene med ikke-signifikant endring, er 4146 som viser en positiv trend og 2334 som viser en negativ trend (AR6 WG1, Fig 11.13)

Heller ikke relativt havnivå, springflo, kysterosjon, marine hetebølger eller havforsuring viser noen endring utover naturlige variasjoner. Når det gjelder relativt havnivå, antar IPCC økning fra 2050 (middels konfidens), men da basert på scenariet RCP 8.5.

Av de 33 klimaendringsfaktorene (CID) i tabell 12.12 er det 24 som ikke har vist noen endring utover naturlige variasjoner til nå, herunder alle faktorene under Vått og tørt og vind.

Ut fra ovenstående må det være rimelig å hevde at regjeringens dramatiske klimabeskrivelse stemmer dårlig med hva IPCC sier i AR6 WG1. Det kan neppe være noe grunnlag for å erklære klimakrise slik det titt gjøres i medier og politikk når de viktigste klimaendringsfaktorene ikke viser noen endring av betydning ifølge IPCC

Sunn fornuft skulle da tilsi at man avblåser hastverket med å sette stadig høyere klimamål og igangsette ulike klimatiltak uten grundige kostnadsberegninger.

Arild Fridstrøm er medlem av Klimarealistenes redaksjon.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som ebok.