Helt siden de første innvandrerne fra Midtøsten ble utstyrt med dansk pass på slutten av forrige århundre, har det med jevne mellomrom rast en diskusjon om hva som skal være oppfylt før en innvandrer kan betraktes som dansk.

Det har alltid vært en smertefull og betent debatt, fordi islam er utstyrt med en profesjonelt lav krenkelsesterskel som mediene har tatt til seg. Ingen fornuftige mennesker ville finne på å kritisere muslimer for deres religion, som består av trosbekjennelsen, daglige bønner, faste, almisser til de fattige og en pilegrimsreise til Mekka. Stridens kjerne har alltid vært den islamske ideologien, som er en hellig, total underkastelse for den islamske politiske og ideologiske doktrinen, som forlanger et totalitært kalifat som styres ut fra sharia-lovverket, som er nedfelt i islams tre «testamenter»: Koranen, Hadith (tradisjonene) og Sira (profeten Muhammeds biografi).

Hvis debattanter kritiserer islams kvinneundertrykkelse, drap på homofile og terror mot kristne og jøder, kombinert med hatet mot den demokratiske rettsstaten, kommer det umiddelbart rasende reaksjoner fra medier, venstresiden og ikke minst fra de evig fornærmede muslimske interesseorganisasjonene. Medier og muslimer stempler enhver kritikk av den islamske samfunnsdoktrinen som hat mot den muslimske troen, altså islamofobi, som er like sosialt belastende i dag som antisemittisme var for 50 år siden. Det er således ikke mulig i dag å føre en fornuftig, jordnær samtale om kriteriene for danskhet. En fordomsfri offentlig debatt om dette temaet kunne rense luften og fjerne betennelsen fra en nødvendig diskusjon.

Nylig har lidenskapene flammet opp igjen over Nadja Natalie Isaksen fra Borgernes Parti, som offentlig har uttalt at Radikale Venstres nestleder Samira Nawa «bare er dansk i juridisk forstand», fordi hun som muslim er underlagt Allahs lov, som for enhver muslim trumfer sekulær, menneskeskapt lovgivning. Det kan være delte meninger om denne uttalelsen, men den er hverken straffbar eller rasistisk, siden det er en kjensgjerning at islam og folkestyre er uforenlige størrelser. Islam er en absolutt ideologi som krever total aksept og underkastelse. Islam er ikke en frokostbuffé hvor man kan velge og vrake etter smak og behag. Som imam Abdul Wahid Pedersen sier: «Som muslim kjøper du hele pakken!». Så debatten om Nawas danskhet kunne jo handle om hvordan man som muslim kjøper hele pakken og likevel jobber for et demokratisk parti. Denne frie debatten fikk vi naturligvis ikke, fordi medier, politikere og kommentatorer klatret opp på barrikadene for å rope og skrike om islamofobi og rasisme.

Først på banen var som alltid De Radikales partileder Martin Lidegaard, som nok en gang avslørte sin totale uvitenhet om den islamske ideologien. Lidegaard fordømte Isaksens hatefulle tale mot Samira Nawa, en holdning som vekket minner om Ku Klux Klan og 1930-tallets Nazi-Tyskland. Den radikale partilederen burde vite at nazistene absolutt ikke var islamofobe, men gode venner med islam, forent i deres felles jødehat. Det muslimske brorskap ble stiftet med nazismen som forbilde og finansiert av Hitler. Og når det gjelder Ku Klux Klan, var organisasjonen i sin storhetstid opptatt av å myrde svarte amerikanere som sitt primære mål, men også gjerne noen jøder, som heller ikke var populære under de flammende korsene. Det var aldri muslimer på klanens dødslister. De var jo vennene som importerte flere afrikanske slaver til de islamske samfunnene enn det som ble sendt mot vest.

Det at man er tilhenger av en fascistisk ideologi som islam, er imidlertid ikke noe hinder for å bli anerkjent som dansk i Danmark. I motsetning til Tyskland tillater vi fascistiske partier som kommunistene og nasjonalsosialismen, og det finnes hverken nå eller i fremtiden noen lovhjemmel som forbyr partier og bevegelser som har som formål å velte den demokratiske rettsstaten. Tvert imot har vi med koranloven gitt hele islam rettslig beskyttelse mot «utilbørlig behandling», en beskyttelse som også omfatter hele sharia-lovverket. Islam og sharia er kommet for å bli, og i Danmark vokser de seg sunne og sterke.

Samira Nawa kan dermed være trygg på at hun aldri trenger å forklare hvordan hun kan få både i pose og sekk – hvordan hun forener De Radikales altomfattende inkludering av alle, overalt, til alle tider med hverdagen i islamske samfunn, der kvinner er rettsløse, homofile kastes ned fra hustakene og vantro fordrives eller myrdes.

Den undertrykte debatten om danskhet faller stort sett i tre kategorier. For det offisielle Danmark er utstedelsen av det danske passet det endelige kriteriet for danskhet, selv om passet og statsborgerskapet gis på dispensasjon til migranter som ikke behersker språket, ikke er selvforsørgende og for øvrig hater dansk folkestyre, kultur og måte å leve på. Så er det holdningsdanskene, som mener at danskhet oppstår når man omfavner de danske grunnverdiene som grunnloven, folkestyret og det folkelige fellesskapet. Og så er det til slutt slektsdanskene, som forbinder danskhet med slektskapet til forfedrene som skapte landet og kulturen.

En debatt om danskheten som begrep og verdi kunne man ha på slutten av 1900-tallet, da det grundtvigske Danmark sto i motsetning til Georg Brandes’ internasjonalisme, men i dag er en fordomsfri debatt tabu og holdt nede av medienes og politikernes tunnelsyn, der fri debatt er rasisme. Når er man så dansk? Det har den romerske dikteren Marcus Pacuvius gitt oss svaret på for mer enn 2000 år siden: Ubi Bene Ibi Patria, som fritt oversatt til moderne dansk ville lyde: «Mitt fedreland er der hvor jeg har det best».