I forkant av valget i Ungarn denne søndagen har kritikken igjen haglet ned over Viktor Orbán for korrupsjon og innskrenkning av rettsstaten. Nå er det det ungarske folket som skal vurdere betydningen av denne kritikken, og til slutt går jo tiden ut selv for den mest populære regjeringssjef.

Vi andre må derimot se kritisk på selve kritikken som fremføres av europeerne, særlig EU.

For det er noe merkelig ved at et overnasjonalt byråkrati uten demokratisk mandat setter seg til doms over om hvorvidt et land med demokratiske valg og et folkevalgt flertall lever opp til demokratiets krav. Ungarn har en velgerbefolkning bak seg. Kommisjonen har en traktat. Det udemokratiske – men liberale – EU ville umiddelbart falle sammen hvis de samme kriteriene som brukes overfor Ungarn, skulle gjelde for EU selv.

Før vi ser på den europeiske dobbeltmoralen når det gjelder Ungarn, er det verdt å dvele et øyeblikk ved det liberale misforholdet til demokratiet.

Liberalismens skjulte frykt

Den amerikanske juristen Adrian Vermeule har identifisert en strukturell spenning i det liberale prosjektet: Det trenger demokratiets legitimitet, men lever i konstant frykt for hva demokratiske flertall kan bestemme når de ikke følger den liberale agendaen.

Et regime uten demokratiske ambisjoner – som Kina eller Saudi-Arabia – vekker derfor ikke samme harme som et regime som holder frie valg, men fører en politikk liberale eliter anser som uakseptabel. Det første er en fremmed makt. Det andre er en avviker i familien. Og en sådan er Ungarn.

Vermeule beskriver det som forskjellen på hedningen og apostaten. Hedningen har aldri tilhørt menigheten og kan behandles med en viss opphøyd distanse. Den frafalne har derimot sviktet, og svikt straffes hardere enn fremmedhet.

Orbán har vunnet en lang rekke valg, og han regjerer med flertall. Det er nettopp dét som gjør ham så truende for dem som helst vil at demokratiet skal fungere som en prosess som alltid gir de riktige resultatene – altså de liberale.

Gjerdet Europa har bygget siden

La oss så se på den europeiske dobbeltmoralen, som den britiske professoren Doug Stokes har påpekt på to avgjørende områder. Det første er innvandringen.

Sommeren 2015 reiste Ungarn et massivt stålgjerde langs den sørlige grensen for å demme opp for masseinnvandringen, særlig fra Afrika og Midtøsten. Reaksjonen fra EUs institusjoner var omgående fordømmelse. Daværende kommisjonsformann Jean-Claude Juncker irettesatte Orbán offentlig, og den tyske velkomstkulturen satte standarden for hva et ansvarlig EU-land ble forventet å mene. Med katastrofale følger.

Et tiår senere ser da også kontinentet annerledes ut. Ifølge EU-parlamentets forskningstjeneste økte den samlede lengden av EUs grensebarrierer fra 315 kilometer i 2014 til over 2000 kilometer i 2022. Det vil si en sjudobling. Minst elleve medlemsland har siden fulgt Ungarns eksempel.

EUs migrasjons- og asylpakt, som ble vedtatt i 2024, bygger på prinsipper som i all vesentlighet tilsvarer dem Budapest forsvarte i 2015: Streng grensekontroll, muligheter for å holde migranter i forvaring og en erkjennelse av at fysisk omfordeling av asylsøkere ikke er obligatorisk for alle. Nylig kunngjorde den tyske kansleren Friedrich Merz at over 80 prosent av syrerne i Tyskland forventes sendt hjem innen tre år, vel å merke til et land uten sikkerhetsgarantier.

Brussel har altså i praksis gjort Orbáns politikk til sin egen. Men sanksjonene mot Budapest opprettholdes.

Det er hykleri av verste skuffe.

Energiens dobbelte regnskap

Den andre formen for dobbeltmoral som Stokes påpeker, handler om energi.

Ungarn er blitt kritisert for sin fortsatte import av russisk energi. Dette fremstilles som et uttrykk for en villig politisk underkastelse under Kreml. Men bildet er like grumsete og mørkt som russisk råolje.

I desember 2025 var Frankrike og Belgia henholdsvis den nest største og tredje største importøren av russisk energi i EU. Spanias import av russisk flytende naturgass (LNG) økte samme måned med 27 prosent. Belgias import via Zeebrugge har siden den 14. sanksjonspakken økt med 76 prosent. EU som helhet er Russlands største kjøper av både LNG og rørledningsgass.

I tillegg strømmer oljeprodukter – raffinert i India og Tyrkia på basis av russisk råolje – fritt inn i EU uten protester. Russisk olje skifter bare navn underveis.

Det er nesten umulig å skjære igjennom dobbeltmoralen, så tykk er den.

Straffen som bare rammer én

I 2022 fryste EU over seks milliarder euro i ungarske strukturfond med henvisning til problemer med rettsstatsprinsippene. Polen hadde under sin tidligere regjering tilsvarende problemer, og på visse punkter enda mer alvorlige, ifølge Stokes. Men Polen ble behandlet langt mildere, da landet viste støtte til EUs linje overfor Ukraina. Ikke akkurat et konsekvent europeisk rettsprinsipp. Det lukter snarere av politisk prioritering.

Mekanismen som gjør det mulig å fryse de ungarske midlene, ble vedtatt til tross for Ungarns protester og uten endring av traktaten. Den gir Kommisjonen – et ikke-demokratisk organ – myndighet til å holde tilbake midler fra suverene medlemsland på grunnlag av vurderinger, der kriteriene fastsettes og tolkes av Kommisjonen.

Det er en maktkonsentrasjon som burde gi anledning til en prinsipiell diskusjon også utenfor Budapest.

Rett til feil tid

Som Stokes skriver, er ikke Orbán feilfri. Korrupsjon svekker statens legitimitet. Politisk styrte domstoler undergraver borgernes rettssikkerhet. Kritikken av disse forholdene er berettiget.

Men det er forskjell på saklig kritikk og selektive standarder. Ungarn straffes for en innvandringspolitikk som Europa senere har vedtatt. Landet kritiseres for en energiavhengighet som hele kontinentet deler. Det straffes for ting som andre, hvis man er konsekvent, burde vært straffet hardere for.