Under all oppmerksomheten om EU-parlamentets vedtak om innstramninger i asylpolitikken, ruller EU fortsatt ut kvotepolitikken. Men nå sier Latvia nei. De nekter å motta kvoteimmigranter og vil heller ikke betale dagbøtene som følger med et nekt. Hvis EU tror at en Peter Magyar-seier i Ungarn vil få hele EU over på en immigrantvennlig linje, tar de feil.

Utenriksminister Baiba Braže kom nettopp med en bombe:

«Latvia VIL IKKE TA IMOT NOEN nye migranter fra EU-avtalen og VIL IKKE BETALE de 20.000 euroene per migrant som Brussel krever!»

Vi beskytter våre grenser, ikke skattepengene våre, for å finansiere påtvunget innvandring.

Politikerne må gjenvelges. Da kan de ikke tømme statskassen for å importere fremmede som skaper store problemer, hvis de i det hele tatt lar seg integrere.

Brussel lever på en annen planet.

Vi spør Grok, som bekrefter historien: Latvia sier nei. Dette er motsetninger i EU som vi hører svært lite om i norske medier.

Ja, dette stemmer ifølge nylige offisielle uttalelser fra latviske regjeringsrepresentanter.

I januar 2026, under Latvias årlige utenrikspolitiske debatt i parlamentet (Saeima), uttalte utenriksminister Baiba Braže uttrykkelig at Latvia ikke vil ta imot omplasserte migranter i henhold til EUs migrasjons- og asylpakt (også kjent som den nye migrasjons- og asylpakten). Hun understreket regjeringens klare holdning om «nei til ulovlig migrasjon» og fremhevet Latvias styrkede grensebeskyttelse (inkludert et ferdigstilt gjerde ved grensen til Hviterussland for å motvirke hybride trusler).

Det latviske innenriksdepartementet har forsterket dette ved å erklære at Latvia ikke vil delta i omplassering av personer og ikke vil betale de tilhørende økonomiske bidragene (ofte oppgitt til rundt 20.000 euro per migrant som ikke aksepteres, som en alternativ form for «solidaritet» under paktens mekanisme). I stedet tilbyr Latvia alternative bidrag, som å dele ekspertise, opplæring og teknisk bistand om grensesikkerhet med andre EU-stater.

Kontekst om EU-pakten

EU-pakten om migrasjon og asyl, vedtatt i 2024 og med ikrafttredelse fra midten av 2026, etablerer en permanent «solidaritetsmekanisme». Frontlinjestater (f.eks. dem som står overfor høye ankomsttall ved ytre grenser) kan be om støtte, og andre medlemsstater må bidra via:

• Omplassering av asylsøkere.
• Økonomiske bidrag.
• Operativ støtte eller støtte til kapasitetsbygging.

Latvia hevder at landet allerede bærer en betydelig byrde ved å sikre EUs østlige ytre grense mot hybride angrep (f.eks. migrasjonsforsøk instrumentalisert av Hviterussland/Russland siden 2021) og ved å støtte Ukraina, og søker derfor fritak eller reduksjon fra omplasserings- og økonomiske forpliktelser. Latvia avsto fra å stemme i Rådet i desember 2025 om solidaritetsfondet for 2026 og fortsetter forhandlingene om anerkjennelse av sin «betydelige migrasjonssituasjon» for å redusere eller oppveie sine bidrag.

Denne holdningen er i tråd med holdningene i noen andre sentral- og østeuropeiske land som er skeptiske til obligatorisk omfordeling, selv om pakten i seg selv tillater fleksibilitet i hvordan solidariteten ytes (ikke en fast kvote for hvert land hvert år). Latvia har også utarbeidet en nasjonal gjennomføringsplan for andre aspekter av pakten, som grenseprosedyrer og asylregler, samtidig som landet spesifikt motsetter seg omplassering.

Kort sagt har den latviske regjeringen offentlig og bestemt erklært at den vil nekte omplassering av migranter og tilhørende sanksjoner i henhold til paktens solidaritetsregler, og fremstiller dette som et spørsmål om nasjonal suverenitet og sikkerhet. Om dette vil føre til formelle unntak, rettslige utfordringer fra EU eller andre utfall, gjenstår å se når gjennomføringen trappes opp i 2026.