Man kan godt være dansk selv om man har en annen etnisk bakgrunn. Det er derimot vanskeligere å bli dansk.

Danskhet er en kulturell bestemmelse. Naser Khader har etnisk opprinnelse i Syria, men han er mer dansk enn mange etniske dansker. Hans modige innsats for danske frihetstradisjoner og hans lange, humpete vei fra islam til kristendommen er vitnesbyrd.

Det er noe umoralsk ved å si at en person som Khader ikke kan bli dansk. Men bare en svært liten andel av personer med annen etnisk bakgrunn blir danske som Naser.

Med andre ord: De som avviser det etniskes betydning for danskhet, unngår alle de vanskelige diskusjonene. Blod er nemlig tykkere enn papir; man blir ikke dansk ved å få et pass. Men det må også legges til at etnisitet heller ikke bestemmer danskhet, selv om etnisitet spiller en svært stor rolle.

Selvfølgelig kan Samira Nawa fra De Radikale bli dansk, men hennes etniske opprinnelse i Afghanistan gjør det vanskelig. Og det er moralsk berettiget – ja, nødvendig – å diskutere, som Christian Marcussen, Eva Gregersen og Eva Selsing gjør, om en politiker som åpenbart appellerer til islamisme, er dansk. Hun er jo med på å undergrave dansk kultur.

Hva er etnisitet?

I folkefellesskapet finnes det et etnisk element som er dypere, mer uforanderlig og mindre tilgjengelig for politisk ingeniørkunst enn vi liker å innrømme.

Etnisitet og kultur har nemlig vokst så tett sammen at de i praksis sjelden lar seg adskille. En integreringsdebatt som konsekvent ignorerer dette, bygger på en illusjon.

Etnisitet er imidlertid hverken rent biologisk eller rent kulturelt.

Det omfatter felles avstamning, kollektiv erindring, språk, religion og det man kunne kalle legemliggjorte skikker: måten man beveger seg, gestikulerer og oppfatter verden på, som overføres fra generasjon til generasjon uten å være bevisst valgt eller språklig formulert. Kroppen er kulturens arkiv, som fenomenologen Maurice Merleau-Ponty ville ha sagt.

Det avgjørende ved etnisiteten er ikke bare hva den innebærer. Det er at den ikke er valgt.

Man velger sin religion, sine politiske overbevisninger, sine venner. Men man velger ikke sitt folk, sine forfedre, sin slekt.

Dette ikke-valgte elementet skiller etnisitet fra kultur, forstått som noe man kan tilegne seg og forkaste.

Folkefellesskapet er mer enn et begrep

For Edmund Burke er nasjonen ikke bare et forestilt fellesskap, en konstruksjon eller et politisk prosjekt. Den er derimot en pakt mellom generasjonene, mellom de døde, de levende og de ufødte. De felles forfedrene er ikke bare en nasjonal mytologi. De er konkrete biologiske opphav hvis arv vi forvalter, om enn ikke utelukkende en blodlinje; adopsjon, innfødsrett, dåp i den etablerte kirken kan for eksempel innskrive mennesket i denne kjeden.

I tillegg kommer et argument fra evolusjonspsykologien: Mennesket er disponert for å favorisere genetiske slektninger.

I denne sammenhengen kan nasjonalisme forstås som en utvidet form for slektssolidaritet. Det er kjærligheten til det nære, det kjente, det biologisk beslektede, kanalisert ut over familien og inn i det større folkelige fellesskapet. Altså en biologisk tendens som er blitt sivilisert.

Det mest slående historiske eksemplet er jødene.

Ingen andre folk har bevart en så robust kollektiv identitet over så lang tid og under så ekstreme forhold. Forklaringen ligger nettopp i sammenvevingen av religion, kultur og biologisk kontinuitet. Med andre ord en identitet som var sterk nok til å overleve diaspora, forfølgelse og assimileringstrykk gjennom årtusener. Det etniske elementet var ikke uten betydning her. Det var avgjørende.

Assimileringens grenser

Men det som er bra for en innvandrergruppe, er ofte dårlig for vertssamfunnet.

Mange, særlig arabiske innvandrere, opprettholder tette transnasjonale nettverk innenfor klankulturer. Man gifter seg med fettere og kusiner eller henter ektefeller fra hjemlandet. Det betyr at assimileringstrykket stadig motvirkes fra innsiden. De unge, som kanskje er i ferd med å finne fotfeste i dansk kultur, trekkes tilbake av familiens normative krav og kollektive identitet.

Etnisitetens rolle i dette er indirekte, men reell. Det er ikke biologisk determinisme å konstatere at etnisitet og kultur for disse gruppene er dypt sammenvevd.

Den arabiske familiens kollektivisme, æreskodeks og lovreligion er ikke tilfeldigvis arabisk. Den har vokst frem i og med dette folket, denne geografien, denne historien og disse spesifikke livsbetingelsene. Å kreve kulturell assimilering er i realiteten å kreve at mennesker løsriver seg fra en livsform som er forankret dypere enn politisk vilje.

Hva vi skylder hverandre å si høyt

Noen innvandrere med en helt annen etnisk bakgrunn klarer å bli danske. Men unntakene er ikke regelen.

Den liberale forestillingen om det fullt formbare mennesket er naiv, men også politisk skadelig; den skaper forventninger som virkeligheten oftest ikke innfrir, og fordi den gjør det umulig å føre en ærlig samtale om hva assimilering krever og kan oppnå.

Et folk er ikke noe konstruert. Det er en arv. Og arv forplikter. Den forplikter både dem som bærer arven og dem som ønsker å overta den.