Hverdagsdramatiker Yan Calmeyer Friis i hardt vær

Mange mennesker klager over at hverdagen er så grå. De drømmer seg bort i National Geographics dokumentarer fra veldig fjerne steder. Så er det leggetid. Da sukker de tungt og sier «Ja, ja» på den resignerte måten, og legger kanskje noen brosjyrer i en liten bunke på hjørnet av stuebordet. Bare tannpussen igjen nå, tenker de, så var denne dagen over.

Det er som om livet snøt dem for noe. De har glemt hva det var, men nå er det uansett for sent.

Jeg må være privilegert. Jeg har nemlig fått evnen til å havne i ubehagelige situasjoner som krever sin mann nærmest daglig. Helt vanlige ting, hverdagsgrå, men som i mine hender utvikler seg til episke katastrofer. Noen vil kanskje innvende at ubehag ikke er noe å strebe etter, men da glemmer de (eller er uvitende om) at det er mye å hente om man opparbeider evnen til å se komikken i det pinlige. Altså å kunne le av seg selv – etter leveregelen: Om en uke er det meste glemt.

Hadde jeg ikke hatt denne evnen, ville jeg vært de tunge sukks yppersteprest, et monster å møte i hverdagens utallige small talk-situasjoner (heiser, trikker, bussholdeplasser, handlekøer).

Det er ikke lett å rote seg inn i overraskende situasjoner hvis alt du gjør i livet er rutine, dagene blir så like at du alltid tror det er torsdag. Med mindre du som jeg, har genet som får de enkleste ting til å bli kompliserte, med en besk og illevarslende smak av undergang. Genet som gjør at man må være årvåken 24/7, uansett hvor kjedelig dagen fortoner seg – foreløpig. I min verden utbryter man aldri «what can possibly go wrong?», for svaret vil alltid være «ALT!» Jeg får rutiner til å hikke. Autopiloten min er i ustand. Jeg er hverdagseventyrer, en oppdagelsesreisende i det alminnelige. Hvordan kan jeg ellers forklare følgende opptrinn som skjedde her forleden, i garasjeanlegget, da jeg handlet på mitt lokale Meny:

Det var få ledige plasser, og disse var alle utfordrende grunnet skjødesløse skråparkeringer og manglende respekt for hvite skillelinjer. Jeg tvang meg inn på en plass så trang (bildør mot bildør, kun et åndedretts klaring – på begge sider) at jeg ikke kunne komme ut. Jeg nektet å gi meg, noen kunne jo tro at jeg hadde dummet meg ut. Det nederlaget ønsket jeg ikke å dele med omgivelsene, ergo valgte jeg nødutgangen. Store biler har jo det: Bakluken.

Noe utfordrende å komme seg over i baksetet, det er så, men derfra går alt på skinner. Man feller bare ned seteryggene, og så kan man nærmeste spasere, vel krøke seg, ut. Problemet løst. Foreløpig. Kysten klar. Jeg snek meg ut.

Da jeg kom tilbake etter lang og grundig handel, ble jeg møtt av et ektepar med veldig røde ansikter; eierne av den ene av bilen jeg hadde eglet meg så tett innpå. Siden sist hadde ekteparet fått en like innpåsliten nabo på sin høyre side, det var ikke plass til en tannpirker mellom dem engang. Ergo var det umulig å komme seg inn i den lille, elektriske tøysebilen deres. Den hadde ikke bakluke, bare bagasjerom med lokk. Nå sto de der, skjelvende oppbrakt, og ventet.

Jeg ønsket ikke å innlede noen samtale med dem, så jeg lot som om jeg skulle til en helt annen bil. Jeg stilte meg opp bak en rød Tesla og snakket høyt i mobilen. Det sinte ekteparet mistet interessen for meg og begynte å speide etter andre sannsynlige syndere, og dermed kunne jeg smette inn bakluken.

Ikke alle er klar over at store biler har en nødutgang (og -inngang) som tillater trang parkering. Men konsekvensene kan innebære grisebank.

Krabbing over seter med handleposer er en øvelse jeg ikke anbefaler, da det kan resultere i oppskrubbede albuer og seks knuste egg (eggene gikk da jeg måtte sentrallåse bakluken som den sinte mannen sto og hamret på). Han ble stående bak bilen og blokkere meg. Hun foran. En klassisk vente-hverandre-ut-situasjon. Etter ti minutters tordnende stillhet, ble hans kone akutt premenstruell, og seieren var min.

Jeg så rett frem og tenkte på ingenting mens jeg rullet forbi dem. Blikk kan ikke drepe, men det føltes sannelig mulig akkurat da. Men så kunne jeg puste ut og le. Av mitt eget uomtenksomme vanvidd og av tanken på hvordan de må ha sett ut da de 1) fant seg innmurt og 2) så synderen forsvinne inn bakluken. Egentlig burde ekteparet takket meg. Sammen hadde vi skapt et minneverdig drama ut av det gråeste stykke hverdag som finnes: Parkeringshus.

Over til noe annet: Et sted inni meg tror jeg det finnes et godt menneske. Sikker er jeg ikke, for det kan hende at det ligger usle motiver bak når jeg utfører gode gjerninger. Men jeg utfører dem i hvert fall. Og det gjør ikke alle.

Synet av en nedrevet skinnstøvel ved utstillingspodiet på fortauet utenfor en skoforretning, hisset meg opp. Hvordan kunne folk bare gå forbi, ja til og med trampe på støvelen, som zombier, uten å ta den opp. For det gjorde folkemassen. Den trampet i vei, blind for alt annet enn seg selv.

Jeg fnøs foraktelig over totalegoismen som herjer menneskeheten i 2026, bøyde meg, grep støvelen, og satte den på plass. Eller forsøkte å sette den på plass. Det var nemlig en vrien støvel med ualminnelig høyt balansepunkt. Den trillet ned igjen. Nå var jeg nødt til å få det til. Har du først tatt på noe som er falt ned, inngår du en avtale med skjebnen, i det øyeblikket og til problemet er løst, er gjenstanden ditt ansvar. Jeg var gått i den klassiske fellen: Jeg glemte å analysere hva som kunne være årsaken til at skoen havnet på fortauet.

Det viste seg å være umulig å få den til å stå. Jeg ble irritert. Den fortsatte å falle ned. I ren desperasjon klasket jeg den idiotiske tingen på plass, og utløste dominosyndromet! Den fatale lyden: Flapp, flapp, flapp-etti-flapp… hurtigere og hurtigere frem mot et permanent flapp-KADUNG-PLADASK! Med et enkelt håndgrep hadde jeg massakrert utstillingen og spredd forretningens vintersko-kolleksjonen utover hele fortauet.

Her var bare ett å gjøre: Huke seg ned og forsvinne i menneskemengden. I det fjerne kunne et Hei der! og Han forsvant den veien! høres. Utakk er verdens lønn.

Er man så distré at man går barbent ut med hunden i desember, er det alltid smartest å fullføre. Ingen våger å le av en friskus.

Jeg har ellers prestert, i ren distraksjon, å lufte hunden barbent i desember (og latt som om det var meningen), satt meg inn og kjørt av sted i feil bil (med fremmede barn) på bensinstasjon, betalt parkering og lagt billetten i feil bil (hvis eier brukte fjernkontroll og låste så jeg ikke fikk tak i billetten igjen), kjørt meg fast på tvers i bilvaskautomaten (nesten umulig å få til, og absolutt en prestasjon), satt av sted i takstmannens sko da vi skulle ned i kjelleren og sjekke noe (han sto igjen i entreen i sokkelesten), byttet skapdører på IKEA som jeg ikke fikk pengene igjen for da det viste seg jeg hadde fått dem utlevert gratis ved en feil, og som jeg måtte kjøpe ut igjen da det viste seg at det var de riktige dørene likevel.

Mitt liv er lastet med slike situasjoner. Nesten daglig. Jeg har ikke tid til «Ja, ja» og «Sukk», jeg har mer enn nok med å komme meg. Å kaste søppel kan utvikle seg til å bli en farefull ekspedisjon. En gang kastet jeg posen med fotballtøyet i avfallsdunken og tok med søppelet på trening.

Hverdagens adventure-helter lever et liv som er proppfullt av overraskelser. Alltid uforberedt, det er mitt motto.