1. april i år ble det kunngjort at Norge og Pakistan hadde signert en avtale om tettere klimasamarbeid. Datoen til tross var denne nyheten neppe ment som en aprilspøk.

We are partnering with Pakistan to reduce emissions! Today, we signed a bilateral agreement under the Paris Agreement’s article 6. We will be working closely & with partners, GGGI, World Bank & ADB, to develop programs that cut emissions & generate high integrity carbon credits. pic.twitter.com/iVft3Fwhn4

— Norway in Pakistan (@NorwayinPak) April 1, 2026

Våren 2025 hadde regjeringen det travelt med å melde inn nye og ambisiøse klimamål i henhold til Paris-avtalen. Dette i forkant av EU, som den ellers liker å dalte efter. Det tok ikke lang tid før man var like ivrig til å løpe fra sine forpliktelser. Allerede i stats­budsjettet sist høst ba regjeringen om fullmakt til å kjøpe utslipps­kvoter i utviklings­land for 15 milliarder kroner frem til 2030 for å dekke gapet på utslipps­budsjettet.

Pakistan er bare et siste tilskudd av land Norge har et «klima­samarbeid» med. Dette gjør det mulig å melde inn tiltak i andre land som oppfyllelse av Norges klima­forpliktelser, mot et passende vederlag, selvsagt. De viktigste av disse landene er antakelig en rekke tropiske land som Norge har et «skogs­samarbeid» med. Dette går ut på å redusere eller reversere avskoging, som jo bidrar til at skogen binder mer kulldioksid enn den ellers ville ha gjort. Gevinsten kan så krediteres som reduksjon i norske utslipp, igjen mot et passende vederlag.

Mange av disse skogs­samarbeids­landene er blant de mest korrupte i verden, så det er ikke til å undres over at Klima- og miljø­departementet flere ganger bruker uttrykket «krevende» i sitt budsjett­forslag når dette samarbeidet blir omtalt. Hva dette betyr i klartekst, må leseren bruke sin fantasi for å forstå.

Kjøp av klimakvoter fra utlandet er ikke noen ny foreteelse i norsk klima­politikk. Dette skjedde også under Kyoto-avtalen. Oppnåelsen av Norges klimamål under Kyoto-protokollen ble rapportert til FN i publikasjonen «Status report as of December 2022, resubmitted in March 2023: Norway’s Eighth National Communication under the Framework Convention on Climate Change». Til tross for en tekst på flere hundre sider, finnes det ingen oversikt i denne publikasjonen over hvor disse kvotene kom fra, hva de kostet og hva de gikk ut på.

Her er det et forbedrings­potensial. Regjeringen har begynt å publisere et eget vedlegg til stats­budsjettet om klima­politikken, kalt «Grønn bok». Så langt er denne publikasjonen like rik på retorikk som den er mager på innhold. Ellers er dette et naturlig forum for å rapportere hvor mye klima­kvoter som kjøpes hvert år, til hvilken pris, hvilke land de kommer fra og hva disse tiltakene går ut på.

Dreier det seg om tiltak som er ens­betydende med virkelige og varige reduksjoner i klima­gasser, sertifisert av troverdige institusjoner? Hvilken effekt hadde de på angjeldende lands utvikling? Det står jo vitterlig i Paris-avtalens Artikkel 6 at slike tiltak skal bidra til bærekraftig utvikling i angjeldende land, og at de skal sikre «environmental integrity and transparency, including in governance».

For én gangs skyld har både klima­skeptikere og klima­aktivister en felles interesse av bedre rapportering, skeptikerne fordi de mistenker fusk og sløsing med offentlige midler, aktivistene fordi de vil se tiltak som monner og som ikke bare er et fikenblad for å dekke over mangel på handling på hjemmebane.

Rögnvaldur Hannesson er professor emeritus ved Norges Handels­høyskole (NHH).

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.