Frederik Christensen og jeg har stukket hånden i et vepsebol med vår bok «Tragisk realisme», som kritiserer det vi kaller den liberale forståelsen av internasjonal politikk. Professor Mikkel Vedby Rasmussen skrev en hederlig anmeldelse i Kristeligt Dagblad på utgivelsesdagen og kalte boken vår et «tiltrengt korrektiv til vår forståelse av verden».
Anna Libaks anmeldelse i Weeekendavisen er dog en annen sak.
Nå er det ikke en forfatters oppgave å svare på anmeldelser. En anmelders vurdering er subjektiv og skrevet til leserne, ikke til forfatterne. Men siden vi har skrevet en debattbok, er det naturlig å diskutere de postulatene om vår bok som kan kaste lys over den samlede forståelsen av Ukraina-krigen. Det angår nemlig oss alle.
Libak har to anklagepunkter, og ingen av dem holder vann. Hun mener at vi kolporterer russisk propaganda når vi skriver at det ble gitt et løfte fra vestlig side tidlig på 1990-tallet om ikke å utvide NATO mot øst. Og for det andre kritiserer hun vårt synspunkt om at det var mulig å inngå en fredsavtale allerede i mars/april 2022.
Ifølge Libak stemmer altså ingen av delene.
Men der tar Libak feil. La oss se på kildene.
Det ble gitt både muntlige og skriftlige løfter om utvidelse av NATO
Frigitte dokumenter fra amerikanske, sovjetiske, tyske, britiske og franske arkiver (les en oversikt her) bekrefter at Vesten gav Gorbatsjov uttrykkelige forsikringer om at NATO ikke ville utvide seg østover.
Forsikringene kom ikke fra én person i ett møte, men fra minst ti vestlige ledere, blant andre Baker, Bush, Kohl, Genscher, Thatcher, Major, Hurd, Mitterrand, Gates og NATOs generalsekretær Wörner. Baker brukte formuleringen «not one inch eastward» tre ganger i møtet med Gorbatsjov 9. februar 1990. Forsikringen gjaldt ikke bare Øst-Tyskland (DDR), men Øst-Europa som sådan.
Det var heller ikke bare muntlige tilsagn gitt i en opphetet historisk situasjon som siden ble glemt. De er dokumentert i samtidige, skriftlige referater fra møter på høyeste politiske nivå, og Robert Gates gjentok samme dag den identiske forsikringen overfor KGB-sjefen, noe som viser at det var en koordinert linje fra den amerikanske regjeringen, og ikke improvisasjon fra én enkelt mann.
Forsikringene fortsatte så sent som i mars 1991, da Major og Hurd overfor Gorbatsjov og forsvarsminister Jazov erklærte at NATO ikke ville utvide seg østover, og NATOs egen generalsekretær Wörner meddelte samme år overfor en russisk delegasjon at 13 av 16 NATO-land var imot utvidelse.
Gorbatsjov aksepterte den tyske gjenforeningen, som Sovjetunionen ellers hadde lovlig vetorett over, nettopp fordi han stolte på disse forsikringene. Clinton-administrasjonen valgte likevel i 1994 å utvide NATO østover, til tross for forgjengernes løfter og til tross for den erfarne diplomaten George Kennans gjentatte advarsler.
Å avvise disse kjensgjerningene som russisk propaganda, er ikke et historisk standpunkt, det er et polemisk-politisk standpunkt som er fullt av feil.
Det kan være gode argumenter for en utvidelse frem til 2008, slik vi skriver i boken. Men det endrer ikke det faktum at russerne var imot en slik utvidelse fra begynnelsen av, og at Vesten derfor gav forsikringer til russerne.
Det var mulighet for en fredsavtale i begynnelsen av 2022
Så til Libaks påstand om at det ikke var mulig å inngå en fredsavtale i 2022.
I mars–april 2022 nådde russiske og ukrainske forhandlere frem til en foreløpig avtale om at Russland skulle trekke sine styrker tilbake til linjene fra før 24. februar 2022. Kravet var ukrainsk nøytralitet. Oleksiy Arestovych, som selv var en del av den ukrainske forhandlingsdelegasjonen, beskriver innholdet i avtalen som «90 % ferdig» i et intervju med UnHerd, og legger til at delegasjonen åpnet champagneflasker da de kom hjem. Neste skritt var et personlig møte mellom Zelenskyj og Putin den 9. april.
Det tegner seg to konkurrerende forklaringer på hva som satte en stopper for avtalen. Den første: Massakren i Butsja den 2. april sjokkerte Zelenskyj og gjorde fredsforhandlingene politisk umulige. Den andre: Boris Johnsons uanmeldte besøk i Kyiv endret krigens forløp.
David Arakhamia, lederen for den ukrainske forhandlingsdelegasjonen og parlamentarisk leder for Zelenskyjs eget parti, har offentlig bekreftet at Russland var klar til å avslutte krigen mot ukrainsk nøytralitet, og at Johnsons besøk spilte en rolle i avtalens sammenbrudd. Det er en vurdering som Israels tidligere statsminister Naftali Bennett, som fungerte som megler, også har sluttet seg til.
Kritikere hevder at man ikke kunne stole på Putin, og at en avtale bare ville ha gitt Russland tid til å forberede en ny invasjon. Men dette er et argument om fremtidige intensjoner, ikke en avvisning av at det faktisk forelå en mulig fredsavtale.
Det er dessuten verdt å merke seg at det ikke er russiske propagandister som hevder at en avtale var innen rekkevidde, men Zelenskyjs egen tidligere talsmann og presidentrådgiver, lederen for Zelenskyjs egen parlamentariske gruppe , samt den tidligere amerikanske generalen Mark Milley, som offentlig erklærte at vinteren 2022 var det optimale tidspunktet for forhandlinger.
I intervjuet med UnHerd beskriver Arestovych de menneskelige kostnadene ved den valgte kursen: Krigen kunne ha vært avsluttet med Istanbul-avtalen, og hundretusener av mennesker ville fortsatt vært i live.
En avtale var altså helt klart en mulighet. Hvordan denne muligheten ble forspilt, vet vi imidlertid ikke nøyaktig. Det avgjørende er at muligheten var der, og at spørsmålet om NATO-nøytralitet var sentralt. Dette er også noe våre kritikere ofte avviser. For dem handler Ukraina-krigen kun om Putins imperialisme, ikke om sikkerhetsdilemmaet som Frederik Christensen og jeg fremhever i vår nye bok.
