Siden Russland annekterte Krim i 2014, har Norge doblet bistanden til Putins nærmeste allierte. Aldri har de fått så mye penger over det norske bistandsbudsjettet som under statsminister Jonas Gahr Støre og utenriksminister Espen Barth Eide.

I 2015, året etter Russlands annektering av Krim, lå norsk bistand til det som regnes som Russlands nærmeste militære og strategiske allierte, på 626 millioner kroner. Deretter har den økt kraftig. I 2023 eksploderte den til 1,3 milliarder – og lå på 1,1 milliarder i 2024. Totalt har Russlands allierte stukket av med 9,3 milliarder kroner over det norske bistandsbudsjettet fra 2015 til 2024.

Document har gått igjennom mottakerlisten.

Norges bidrag til Russlands allierte, over bistandsbudsjettet, etter annekteringen av Krim. Kilde: Norad/Bistand i tall

«CRINK»

CRINK-aksen (Kina, Russland, Iran, Nord-Korea), der Russland er det eneste landet som ikke har mottatt direkte bistand fra Norge, har mottatt over en milliard kroner over bistandsbudsjettet de siste ti årene.

Belarus, med diktatoren Aleksandr Lukasjenko, er Putins nærmeste allierte i Europa. Hit har bistanden vært moderat, men i løpet av Støres regjeringstid har den økt fra 4 millioner kroner i 2021 til 20 millioner i 2024.

«Ve-Cu-Nic»

Russlands allierte på det latinamerikanske kontinent, Venezuela, Cuba og Nicaragua, som vi kaller «Ve-Cu-Nic», har mottatt over 800 millioner kroner de siste ti årene.

Venezuela regnes som Russlands klart viktigste strategiske partner, med omfattende militært, energimessig og politisk samarbeid. Historisk har Russland forsynt Venezuela med våpen. Landene gjennomfører felles militærøvelser. Det strategiske partnerskapet mellom Russland og Venezuela ble ratifisert i fjor.

Også med Nicaragua har Russland et militært og sikkerhetsmessig samarbeid som beskrives som svært tett, med våpenleveranser, etterretning og felles militærøvelser.

Cubas samarbeid med Russland er historisk betinget, fra den kalde krigen, men fortsatt strategisk viktig.

Våpen mot gull og diamanter

AES-alliansen (Alliances des Etats du Sahel) består av landene Mali, Burkina Faso og Niger. Disse tre, som utgjør den såkalte Sahel-regionen, har militærjuntaer som har brutt med Frankrike og Vesten og vendt seg til Russland som primær sikkerhetspartner.

Dette er det mest konkrete og dyptgående samarbeidet Russland har i Afrika. Russland tilbyr militær hjelp i bytte mot mineraler. AES-landene har mottatt mer enn fire milliarder bistandskroner fra Norge de siste ti årene.

Med Den Sentralafrikanske Republikk (CAR) har Russland et langvarig og tett sikkerhetssamarbeid. Her mottar Russland gull og diamanter i bytte mot militær bistand. Hit har også mer enn 600 millioner norske bistandskroner funnet veien de siste ti årene.

Sudan og Libya er viktige for militær og maritim tilgang til det afrikanske kontinent. Russland skal anlegge en marinebase i Port Sudan i Rødehavet. Sudan er også et land Støre-regjeringen har satset tungt på, med en femdobling av bistanden de  siste ti årene. I 2023 og 2024 passerte den norske bistanden til Sudan en halv milliard kroner med god margin.

I Libya har Russland sterke bånd til krigsherren Khalifa Haftar, øst i landet. Russland bidrar med våpen og rådgivere og bruker dette som et fotfeste i Middelhavet. I 2016 tok Norge opp igjen bistanden til Libya etter et par års pause. I perioden 2016–2024 har Libya mottatt 287 millioner bistandskroner.

Frigjør midler til noe annet

Russlands allierte i Afrika og Latin-Amerika har én ting felles: De mottar russiske våpen, etterretning og militær ekspertise i bytte mot gull, diamanter og andre mineraler, og gir Russland et strategisk fotfeste på disse kontinentene. De samme landene mottar milliardbeløp over det norske bistandsbudsjettet.

En krone gitt i bistand betyr en krone frigjort til noe annet. Den kan brukes på våpen, undertrykkelse, terror eller atomprogram. Mest sannsynlig noe som ikke tjener Vestens interesser, gitt det strategiske samarbeidet.

Document har derfor stilt Utenriksdepartementet nødvendige spørsmål, som følger:

Hvorfor har Norge gitt 24,9 milliarder kroner til «Ondskapens akse» siden Sovjetunionens fall i 1991 – og doblet summen etter annekteringen av Krim i 2014? (Denne aksen er definert som landene nevnt i denne saken.)

Har Norad og UD et annet syn på Ukraina-krigen enn offisiell norsk politikk og våre europeiske allierte?
a. I så fall: Hva er det synet forankret i?
b. Hvis nei: Hvorfor doble bistanden til Russlands nærmeste allierte likevel?

Er Norad og UD enige i at én krone i bistand frigjør én krone i mottakerlandet som kan brukes til noe annet?
a. Hvis ja: Hvorfor øker dere bistanden likevel?
b. Hvis nei: Forklar?

Svarene på disse spørsmålene er foreløpig ikke kjent. Men tallene snakker sitt tydelige språk: Mens Støre-regjeringen poserer som Ukraina-helter i taler, renner norske penger inn i lommene på Putins beste venner på flere kontinenter. Er dette naivitet, ideologi eller rent hykleri? Den norske skattebetaler og velger fortjener et svar.