Når Sveriges energiminister Ebba Busch lover å «slåss» i Brussel mot EUs krav på 25 % av flaskehalsinntektene, er det lett å la seg imponere av retorikken.
Men bak de store ordene skjuler det seg en brutal juridisk virkelighet: Handlingsrommet hun skryter av, eksisterer knapt, og for Norges del er nødutgangene nå murt igjen for godt.

I desember 2023 endret Stortinget ordlyden i EØS-loven § 2 til å lovfeste en total forrang for EØS-reglene.
Med dette grepet har norske politikere selv sørget for at nasjonale lover som forsøker å beskytte norske forbrukere, automatisk må vike dersom de kolliderer med EUs markedsregler.

Vi har i praksis lovfestet vår egen maktesløshet.

Gjennom EØS-avtalen og EUs energipakker har vi underlagt oss et regime styrt av tre nådeløse prinsipper: lojalitetsplikten, forrangsprinsippet og kravet om et ensartet marked.

Når Busch truer med å begrense eksporten eller nekte EU en del av kaken, utfordrer hun selve fundamentet i det indre markedet.

Historikken er krystallklar:

Har man først sagt ja til én pakke, følger den neste automatisk. Energimarkedet er designet for integrasjon, ikke nasjonal selvstendighet.

EØS-avtalens artikkel 3 (lojalitelojalitetsplikten) dikterer at vi ikke skal foreta oss noe som setter EUs ønskede resultater i fare.
Det betyr at «reservasjonsretten» i praksis er en død bokstav; å bruke den ville være å angripe selve avtalestrukturen vi er en del av.
Buschs «krigstype-retorikk» er politisk teater rettet mot sinte velgere på hjemmebane.

Men sannheten er at premissene for hvordan våre kraftinntekter skal forvaltes, allerede er låst i EU-forordning 2019/943.
EUs institusjonelle logikk ruller videre, og når støvet har lagt seg i Brussel, vil lojaliteten til det felles regelverket trumfe nasjonal kontroll – hver eneste gang.

Med den nye norske forrangsordlyden er vi juridisk sett fullstendig sjakkmatt.
Så lenge Norge er medlem av EØS, er vi forpliktet til et ensartet marked.
Vi kjemper ikke en kamp; vi står i en implementeringskø.

Hvis målet er at Norge skal ha suveren kontroll over egne kraftressurser, disposisjon av flaskehalsinntekter og eksportbegrensninger, er det juridisk sett ingen vei utenom Artikkel 127 i EØS-avtalen (oppsigelsesparagrafen).

Alle andre forsøk (som Ebba Buschs retorikk) vil før eller siden krasje i EFTA-domstolen eller nasjonale domstoler som nå er instruert til å gi EU total forrang.

Oppsigelse av EØS avtalen er den eneste logiske endestasjonen for min juridiske analyse.

Siri Hermo