Aftenposten bebreider på lederplass stortingspresident Masud Gharahkhani (Ap) for hans åpenlyse støtte til frigjøringen av Iran. Indirekte støtter han USAs og Israels krig, og det er dette Aftenposten ikke liker. De mener han driver solo-utenrikspolitikk og overskrider sine myndighetsgrenser.

Problemet stikker dypere. Norge har innvandringspolitikere som programmatisk tilhører venstresiden: Hadja Tajik, Abid Raja. Høyres Farahmand er et unntak, men han er diplomatisk.

Krigen er en skjebnekrig: Trump bestemte seg for at regimet må veltes. Han kommer ikke til å gi seg før prestenes makt er brutt.

Det er dette målet Aftenposten og norske partier ikke liker. De liker bare krigen mot Russland, ikke krigen mot aytollahene. Det er en merkelig psykologisk mekanisme som er ute og går.

Norge gir 12 milliarder til utvikling av droner i Ukraina. Droner er den nye måten å føre krig på. Den er nådeløs. Det er lite som forbindes med humanitær krigføring, eller «folkerett». Dét temaet tas aldri opp når regjeringen skryter av sin støtte til krigen.

Men Israel og USA får høre om pikeskolen som ble rammet på grunn av gamle, utdaterte kart, og Sidsel Wold snakker på inn- og utpust om «det svarte regnet», mens vi hører lite om brennende oljeanlegg i Bahrain og Emiratene.

Norsk presse vil ikke at Trump og Netanyahu skal vinne.

Derfor irriterer de seg over Gharahkhani fordi han elsker sitt opprinnelsesland høyere enn politisk korrekthet.

Dét tillater ikke Aftenposten.

Nå har Gharahkhani gått langt i å støtte krigen mot Iran. Han har også gått langt i å slå fast at Pahlavi er den som flest iranere ønsker seg. Dermed tråkker han dessverre over grenser han burde holdt seg innenfor. Med den posisjonen Gharahkhani har, vil slike uttalelser lett oppfattes som offisiell norsk politikk. Ifølge Dagsavisen har en del kurdiske grupper valgt å boikotte et dialogmøte på Stortinget som følge av stortingspresidentens uttalelser.

Norsk presse overdekker venstreorienterte grupper som er fiendtlige til USA/Israel og later som om de representerer en legitim motkraft.

Det gjør de ikke. De er færre og de har kontakter til pro-palestinske og pro-regime-miljøer. De har gått fysisk til angrep på frihetlige iranere.

Dette er en skjebnekamp, ikke bare for det iranske folk, men for hele verden – og norsk presse er på feil side.