På bare to år har USA og Israel eliminert Irans øverste leder Ali Khamenei, Hizbollah-leder Hassan Nasrallah, Hamas-lederne Yahya Sinwar, Mohammed Deif og Ismail Haniyeh, samt den høytstående Hizbollah-kommandanten Fuad Shukr.

Det er ganske vilt og vitner om enestående militære ferdigheter.

Reaksjonene på disse intervensjonene har likevel – eller derfor, om man skal være polemisk – vært kritiske.

Det gjelder også de aktuelle reaksjonene på Iran-intervensjonen. Det er Irak 2003 om igjen, amerikanske og israelske ledere fører krig uten hemninger, krigen er ulovlig, der er ingen klar exit-strategi, og det venter en katastrofe – slik lyder kritikken.

Det er da også veldig lett å være skeptisk. Men la meg overveie de positive sidene.

For iranerne er ikke arabere, det er ikke snakk om «boots on the ground», og intervensjonen er ikke liberal-aktivistisk demokratieksport.

Sammenligningen med Irak-krigen er derfor misvisende. Den bygger på en overfladisk likhet og ignorerer alt som skiller de to situasjonene fra hverandre.

Regimejustering, ikke regimeskifte

Invasjonen av Irak i 2003 hvilte på en ambisjon om å ombygge et helt land. Resultatet er kjent: anarki, borgerkrig, et opprør som kostet tusenvis av liv, og i tillegg en uhyre bitter ironi: Iran var den egentlige vinneren, da den viktigste motvekten i regionen kollapset.

Det amerikanske angrepet på Iran bygger på en helt annen doktrine, som Niall Ferguson kaller regimejustering, snarere enn regimeskifte. Målet er ikke å okkupere Iran og konstruere et nytt styre. Målet er å fjerne toppen av det teokratiske systemet og overlate resten til iranerne. Trump sa det selv lørdag morgen: «Overta regjeringen deres. Den er deres å ta.»

Trumps nasjonale sikkerhetsstrategi utelukker eksplisitt innsetting av amerikanske landstyrker, bortsett fra spesialstyrker, og forutsetter en kort tidsramme for militære operasjoner. Det er ingen evigvarende krig. Det er et kirurgisk inngrep med et avgrenset mål.

Det er en markant forskjell sammenlignet med Irak-krigen. Den amerikanske styrken i Irak var for liten i forhold til befolkningens størrelse, den totale ødeleggelsen av Ba’ath-styret skapte et maktvakuum, og USA manglet vilje, forståelse og kapasitet til den langvarige statsbyggingen som operasjonen forutsatte.

En ideologi som allerede krakelerer

Den dypere forskjellen er dessuten at Iran i 2026 er et land der regimet sannsynligvis er i ferd med å miste sin egen befolkning.

Etter Israels 12-dagers krig mot Iran i juni 2025, hvor atomanlegg og militærbaser ble ødelagt, og Den islamske revolusjonsgarden stod blottstilt igjen som inkompetente, falt støtten til Khamenei og revolusjonens prinsipper til 11 prosent, ifølge krypterte meningsmålinger fra organisasjonen Group for Analyzing and Measuring Attitudes in Iran. 70 prosent ønsket regimet fjernet. Iranerne vender seg i stor stil, ikke mot Vesten, men mot sin egen undertrykkelse.

Ifølge den iransk-amerikanske forfatteren Roya Hakakian har Vesten pådyttet iranerne en fred de aldri bad om. Antikrigsbevegelsen i Vesten forsvarer ikke fred. Den forsvarer status quo for et regime som har ført krig mot sin egen befolkning siden 1979, og finansiert Hamas, Hizbollah og Houthi-militsene med skattepengene som iranerne aldri fikk lov til å råde over.

Det som er annerledes

Angrepet er selvfølgelig ikke uten risiko. Likevel er det avgjørende faktorer som peker i positiv retning – ja, som kanskje til og med har historiske perspektiver. Selv i Berlingske snakkes det om at angrepet ligner en suksess, og at Trump kan bli skrevet inn i historiebøkene som den presidenten som våget å sette hardt mot hardt.

Verken Russland eller Kina klarer å bistå regimet militært. Kinas betydning reduseres geopolitisk. Det er maktbalansepolitikk i praksis.

Iran har avfyrt missiler mot Bahrain, De forente arabiske emirater, Qatar, Kuwait, Jordan og Saudi-Arabia, og dermed omgjort potensielt nøytrale stater til støttespillere for operasjonen.

Den militære forberedelsen var massiv: 13 amerikanske skip i regionen, herunder hangarskipet USS «Abraham Lincoln», F-22- og F-35-jagerfly, EA-18G-jammere og THAAD-rakettforsvar.

Revolusjonsgardenes to hovedkvarterer i Teheran ligger klart adskilt fra sivile kvarterer og utgjør presise militære mål. Hvis Revolusjonsgarden nøytraliseres, åpner det en mulighet for at den regulære iranske hæren med sine 300.000 mann kan tre inn og overta. Hærens lojalitet til regimet er langt mer begrenset enn Revolusjonsgardens. Det er et helt annet scenario enn Iraks totale statssammenbrudd i 2003, da hele statsapparatet ble oppløst på én gang.

Og fremfor alt: Store deler av den iranske befolkningen hater regimet.

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!