I helgen sa ordførere på Jæren at de ikke klarer å bosette så mange flyktninger som regjeringen ber dem om.

Bare noen dager senere svarer regjeringen med å be kommunene i Rogaland ta imot enda flere flyktninger.

For tirsdag kom beskjeden fra regjeringen om at antall flyktninger som Norge må motta i 2026, øker med 3000, fra 13.000 til 16.000, en økning på hele 12,3 prosent.

Myndighetene bruker konsevent begrepet flyktninger, selv om alle vet at mange av dem som ankommer Norge, langt ifra er reelle flyktninger.

Arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng forklarer situasjonen.

– En mer urolig verden gjør det vanskelig å anslå hvor mange som vil komme til Norge og ha behov for bosetting. Det siste halvåret har ankomstene vært høye, særlig blant unge menn fra Ukraina, sier Stenseng til NTB.

Unge menn fra Ukraina er det vel noen som mener burde være ved frontlinjene så lenge krigen vedvarer. Det er liten tvil om at Ukraina trenger flere soldater.

For Norge betyr dette flere migranter ut i kommunene, som allerede vakler økonomisk under det voldsomme presset innvandringen fører til.

Regjeringen viser liten omsorg for de lokale utfordringene deres «rause» innvandringspolitikk fører til lokalt. Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Kristoffer Sivertsen raser mot regjeringen, som han mener ikke lytter til kommunene, skriver Stavanger Aftenblad.

– Kapasiteten er sprengt. Regjeringen kan ikke forvente at Kommune-Norge skal bosette enda flere flyktninger på toppen. Dette vil gå ut over velferdstjenestene til innbyggerne, rett og slett fordi kommune ikke har råd til å bosette flere, sier Sivertsen, som kaller statens mål «fullstendig galskap».

Han mener Rogaland «har nådd bristepunktet» for hvor mange innvandrere kommunene klarer å håndtere.

– Det er integreringsutfordringer, for få boliger, pressede kommuneøkonomier, hjelpeapparater med begrenset kapasitet – og så er det ikke til å stikke under stol at det venter en tsunami med økt sosialhjelp som truer kommunebudsjettene. Kommunene klarer rett og slett ikke å få nok flyktninger i jobb.

– Det er fortsatt uro i verden. Har ikke Norge fortsatt et ansvar for å stille opp?

– Norge har allerede tatt imot et svært høyt antall flyktninger. Mens Danmark og Sverige per juni 2025 har tatt henholdsvis 49.360 og 49.750, så har Norge tatt imot hele 85.280. Nå ser vi at Kommune-Norge ikke klarer å ta imot flere, og da må andre land ta mer ansvar.

I forhold til Sverige har altså Norge i nevnte periode tatt imot nesten fire ganger så mange innvandrere som Sverige, hvis man regner per capita.

I tillegg er de norske støtteordningene på et skyhøyt nivå sammenlignet med vårt naboland, så kostnadene per capita er et sted mellom seks og åtte ganger så høye.

Vil bosette 13.000 flyktninger, flere kommuner sier nei

Svar fra høyere hold

Statssekretær Kjetil Vevle i Stensengs departement skriver i en e-post til Aftenbladet at kommunene har gjort en imponerende innsats.

– Vi lytter til kommunene, og tar tilbakemeldingene på alvor, men det er Russlands brutale angrepskrig som forklarer antall ukrainere som søker om beskyttelse. Det er viktig at Norge stiller opp for Ukraina, både militært, sivilt og tar imot ukrainere som søker beskyttelse i Norge.

Store deler av Ukraina befinner seg i relativt trygge områder langt unna frontlinjene, og mange av de ukrainerne som har kommet til Norge, kommer nettopp fra disse områdene.

Dessuten: Det er forståelig at Ukraina prioriteres, siden dette er et land som befinner seg på vår side av jordkloden og grenser til flere EU-land. Men hvorfor kunne man ikke av den grunn redusert ankomster fra land langt unna Norge, som Syria, Irak, Somalia, Pakistan og særlig Afghanistan?

Vevle henviser til integreringstilskuddet kommunene mottar, og mener kommunene selv bestemmer.

– Det er kommunepolitikerne selv som bestemmer hvor mange de ønsker å bosette, og hvor i kommunene de skal bosettes. Integreringstilskudd skal gi en rimelig dekning av utgiftene kommunene har til bosetting og integrering av flyktninger.

Tilskuddet varer i fem år, uavhengig av om flyktningen kommer i jobb eller ikke. Derfor kan kommunene komme heldig ut hvis de får flyktningene raskt ut i arbeid, påpeker Vevle.

Problemet er bare at svært få migranter kommer seg i jobb, selv etter de fem årene kommunene mottar tilskudd, og på samme tidspunkt som tilskuddene stanser opp, kan migrantene flytte akkurat hvor de vil. Dette påfører enkelte kommuner enorme kostnader, siden svært få av disse migrantene er i stand til å forsørge seg selv.

Dette krever kutt i andre deler av budsjettene, som stort sett rammer dem fra den opprinnelige befolkningen som faktisk jobber, betaler skyhøye summer i skatter og avgifter, og forsøker å forsørge familien med det lille de får beholde. Høye renter, høye strømkostnader og kraftig prisstigning på dagligvarer og bokostnader hjelper heller ikke.

Alt dette krydres med elendige og utrygge skoler for barna og økende kriminalitet i nærmiljøet. Stadig flere stiller spørsmålet: Når kommer det et opprør?