Nordmenn har alltid lidd av både tillitsoverskudd og raserimangel samtidig, og derfor kan norske globalist-politikere som jobber for fremmede makter i form av EU, FN, WEF og alle andre land i verden, gjøre hva de vil med samfunnet vårt. Og det gjør de – under falske forutsetninger om at det er uunngåelig, nødvendig og solidarisk. Og selv om de negative endringene går uhyggelig raskt for folk over 60, går de akkurat så langsomt at de på 40 finner seg i det.

Smilet på 40-åringene begynner imidlertid å stivne litt. Du kan se forvirringen i øynene deres nå, fordi alt går den gale veien, og det i et tempo som selv ikke en livsløgn kan skjule lenger. Men for dem på 20 år virker samfunnet vårt nesten statisk, og siden de ikke har noen minner om Norge anno 2000 eller 1980, betyr heller ikke fortidens samfunn noe for dem, helt konkret.

Vi er ikke flinke nok til å minne unge mennesker på hva de har mistet. Dagens stortingspartier har i altfor stor grad klart å dressere folk til å tro at samfunnet må være kaotisk, dyrt og volatilt på grunn av masseinnvandring, islamisering og globalisme, mens jobbmarkedet forvitrer og prisgaloppen er ute av kontroll. Men det finnes bedre alternativer.

Derfor har jeg laget en liste til ungdommen. Ikke fordi at alt var perfekt tidligere, men fordi vi faktisk hadde et bedre fungerende samfunn før, og politikerne har med overlegg ødelagt det vi hadde, gjennom å bruke samfunnet vårt som leke-laboratorium for sine politiske kjepphester og samfunnseksperimenter. Her er listen som bør gjøre unge mennesker rasende over hva de er blitt frastjålet av uansvarlige politikere.

Hjørnesteinsbedriftene: Norge har spredt bosetning som en del av ønsket om å «ta hele landet i bruk», noe som også er viktig for NATOs beredskap. For å få dette til å fungere, hadde Norge «hjørnesteinsbedrifter» – lokale industribedrifter som ga arbeidsplasser til byer og bygder. Avviklingen av dette begynte i 1981, med innføringen av globalismen fra Arbeiderpartiet og Gro Harlem Bruntland. Alt ble solgt til Kina.

Innstegsjobbene: Hjørnesteinsbedrifter og lokalt næringsliv hadde alltid bruk for folk, og den vanligste måten å få jobb på, var å gå innom en bedrift og spørre: «Har dere en jobb til meg?». Det var nemlig ekte arbeidsplasser der, og ekte mangel på folk med arbeidslyst. Derfor fikk du gjerne jobb på dagen, helt uten mastergrad, CV eller fire runder med intervjuer. Det var også lettere å ansette folk fast, ettersom LO ennå ikke hadde rukket å ødelegge mulighetene for å si opp latsabber.

Fungerende arbeidsmarked: Før ble jobbsøknader tatt på alvor av ekte mennesker. Nå kan du ikke en gang regne med å få svar fra de automatiske søkerportalene. Før kunne en 17-åring få jobb i nærbutikken på dagen. Nå har Rema 1000 gjerne 200 søkere til en deltidsjobb. Og årsaken er ikke bare utflagging av norsk næringsliv og et ødelagt jobbmarked, men også masseimport av innvandrere som presser lønningene nedover.

Likheten: Gjennom 40 år med Arbeiderpartiets og Høyres globalisme har målet angivelig vært å skape endring, solidaritet, utjevning, likhet, tillit og harmoni i et bedre samfunn. Problemet er at Norge var et slikt samfunn. Det var ingenting å fikse den gangen. Globalismen har gjort det mer ustabilt, usolidarisk, delt, ulikt, med utstrakt mistillit, splittelse og mer aggressivitet, frustrasjon, stammetilhørighet og avmakt i et dårligere samfunn.

Fagkunnskap og verdien av erfaring: Norge var landet for arbeidsfolk, hvor praktisk kunnskap og fagbrev var mer verdifullt enn akademisk dilldall. I år 2000 var en «ekspert» en person som hadde jobbet i praksis siden 18-årsalderen, ikke en akademiker med teoretisk tilnærming og luftige svar. Men så kom Reform-94 og «kunnskapsløftet» og undergravde praktisk erfaring til fordel for grader og teori. Og Gro Harlem Bruntland var sabotøren.

Homogen befolkning: Norge var landet som allerede var mer enn nok splittet mellom øst og vest, nord og sør, Oslo og provinsen, by og bygd, Bergen og Norge. Menneskene og kulturene var allerede mangfoldige og spennende nok, men likevel delte vi historie, språk, etnisitet, symboler og ritualer. Dét var nok til å skape ekte samhold trass i forskjellene. Befolkningen vår har økt med rundt 30 % på bare 30 år, og politikerne har fortettet byene og importert andre lands fiendskap, kriger, konflikter, motsetninger, ukultur og overtro – i bytte for kebab og chili. Dét kunne vi klart med en kokebok.

Sekulært samfunn: Frem til 1960 hadde Kirken og prester forbausende mye makt her i landet, men Norge var en sekulær stat hvor religion ikke hadde politisk makt som i muslimske land. Etter hvert som samfunnet ble modernisert, ble også befolkningen stadig mer sekulær. Med innføringen av islam og sharialov går dette raskt andre veien, og presteskap får stadig mer politisk makt over innvandrerbefolkningen, og normaliserer religion som politisk maktfaktor, noe som igjen underminerer både demokratiet og kvinners posisjon.

Tryggheten: Den homogene befolkningen vår skapte en kultur med moralsk press for å fremstå som ærlig og redelig. Det fantes grenser og normer for hva man kunne gjøre og ikke gjøre (som i alle kulturer). Nordmenn har alltid sett ned på vold, aggresjon, store fakter, liten selvbeherskelse, uærlighet, løgn, korrupsjon, grådighet, macho-tøv, egoisme og angrep på kvinner, barn og folk som ligger nede. Men så kom fremmedkulturelle normer for å «berike» oss. Vi ser fortsatt ned på slik adferd og disse ukulturene, men dét er det ikke lov til å si høyt.

Arbeidsformidlingen og «Dagsen»: Det høres kanskje rart ut, men før Nav hadde vi offentlige systemer som kunne gi deg jobb på dagen. På Arbeidsformidlingen satt du sammen med en saksbehandler og kunne plukke jobb fra en liste. Det var ikke prestisjejobber, men de var lønnet og ga mulighet for å komme videre. På «Dagsen» stilte du opp klokka 07.00 og ble med en arbeidsgiver for å gjøre en dagsjobb, eventuelt jobbe der over lengre tid. Med dagens ødelagte arbeidsmarked og Nav-system er dette umulig.

Billige boliger: Frem til 1990-tallet fulgte boligmarkedet i Norge en naturlig rytme, fordi det var balanse mellom antall boliger som ble bygget og antall mennesker som trengte bolig. Det sikret billige boliger og relativt stabile rammer. Så kom masseinnvandringen, som destabiliserte boligmarkedet i raskt økende grad. På bare 30 år økte Norges befolking med rundt 30 prosent, og antallet mennesker som trenger bolig, skaper et enormt prispress. Trass i en vanvittig fortetting som ødelegger byene våre, klarer ikke boligbyggingen å holde tritt.

Økonomisk frihet: På sekstitallet kunne en nyutdannet ingeniør gå ut i arbeidslivet, etablere familie, få barn, skaffe seg bil og kjøpe en bolig som ble nedbetalt på under ti år, og fortsatt kunne man ha penger til overs til mat og livsopphold – på én lønning. Den ekstreme veksten i offentlig sektor, kostnadene for masseinnvandring, til et velferdssystem som stadig utvides, samt innføringen av fiat-pengesystemet, er blant faktorene som gjør dette helt umulig i dag. Og enda mer paradoksalt: De vanvittige inntektene fra oljesektoren skulle ført til mindre behov for skatter og avgifter i Norge. I stedet skjedde det stikk motsatte.

Svindelsikker økonomi: Man kan si hva man vil om pengesystemet på 1980-tallet, men svindel var nesten ukjent for nordmenn. Det forekom naturligvis, men med cash og banker med ekte mennesker som ekspederte deg, var det mye, mye vanskeligere. Ingen kunne tømme bankkontoen din via et tastatur i India, ingen sendte falske mailer fra banken din eller om postpakken som var blitt stoppet, så trykk på linken nå! Nylig skrøt DNB av å ha stoppet tre milliarder svindelforsøk. Hvorfor ble dét plutselig nødvendig?

Forutsigelighet: Politikk skal være kjedelig. Jo kjedeligere, jo bedre, for dét gir stabile rammevilkår og god nattesøvn for både næringsdrivende og landets borgere: Da vet nemlig alle hva som vil skje neste dag, hvilke regler som gjelder og hva man kan vente seg til neste år. Men så kom globalistenes reform-iver og endringsmani. Nå finnes det ikke lenger stabile rammevilkår, og katastrofen truer hele tiden, enten det er klima, covid, renter, krig, prisøkninger eller nye datasystemer som ikke fungerer. Ungdommen får ikke lenger lov til å være ubekymret, og da lever vi ikke i et godt samfunn.

Trygge jobber: For bare 30 år siden kunne ungdom ta en kort utdannelse, starte i arbeidslivet og forvente å ha den samme trygge og sikre jobben til de ble pensjonister. Man fikk til og med en gullklokke for innsatsen. Nå? Nå er du heldig hvis du har samme jobb i ti år. Konkurser, omstruktureringer, oppkjøp og eierskifter kommer så fort at den eneste sektoren der du kan finne ly, er i offentlige jobber. Det er det eneste stedet der du sitter nogenlunde trygt, særlig når du runder 40. Da begynner du nemlig å bli lite attraktiv, fordi du har erfaring som gjør deg «stivnet» og «vanskelig å forme til selskapskulturen». Dette kan komme til å gi deg mange våkenetter i livet.

Psykiatri og mental helse: I år 2000 hadde Norge i underkant av 6300 heldøgnsplasser i psykatrien. Det var en nedgang fra over 8000 plasser i 1990. Nå er det redusert til 3394 behandlingsplasser, samtidig med at lavterskel-tilbudene er blitt færre, mer formelle og vanskeligere å få innpass i. Dette skjer samtidig med at befolkningen har økt fra 4 til 5,5 millioner gjennom innvandring, og særlig fra land hvor krigstraumer og andre traumer er vanlige. Det er ikke plass til deg lenger i en hverdag som blir stadig mer kaotisk og uforutsigelig, og media varsler klimadommedag og atomkrig hver dag.

Spesialskoler: På 1980-tallet hadde vi spesialskoler og spesialklasser for elever som trengte forsterket hjelp eller ikke klarte å henge med i enkelte fag. Dette fungerte helt utmerket og var til alles fordel: Minoriteten fikk den hjelpen de trengte, mens majoriteten ikke ble holdt tilbake av hensyn til de svakeste elevene. Men så bestemte man seg for å oppheve dette, noe som svekket tilbudet til de svakeste elevene, som er i mindretall, og går ut over majoriteten. Dagens skoler er unødvendig kaotiske, og arbeidsomme og disiplinerte elever blir straffet.

Infrastuktur betalt gjennom skatt: Poenget med skatt er å danne et spleiselag, slik at staten har penger til sine kjerneoppgaver, eksempelvis bygging av infrastruktur som veier, jernbane, vann, kloakk og kraftsystem. Skatten din betaler ikke lenger for dette, fordi staten ikke lenger er opptatt av å skjøtte sine kjerneoppgaver, men heller vil «redde verden». I tillegg til stadig høyere skatt må du derfor betale ekstra bompenger, nettleie og andre kreative avgifter for å drive inn stadig mer penger. Staten får aldri nok penger!

Frihet fra fattigdom: Det viktigste argumentet for innføringen av en velferdsstat, var å hindre at folk ble hjemløse, tiggere og endte i en situasjon av fattigdom og nød som det var umulig å komme seg ut av. Nå er det så mange på velferdsordninger, og arbeidsmarkedet er så ødelagt, at folk som havner på «utsiden», i praksis er dømt til evig fattigdom og nød, og tiggerne er tilbake i gatene. De kaller det «fremskritt».

Billig energi: Forutsetningen for velfungerende industriland med god økonomi og høy levestandard, er ikke offentlig forvaltning, næringsliv og velferdsordninger – slik alle ser ut til å tro. Forutsetningen hviler på én enkelt faktor: billig energi i overflod. Eksperimenterer man med denne faktoren, så eksperimenterer man med hele samfunnets stabilitet. Og det er nettopp dét som er i ferd med å skje over hele Europa. Strømregningen din og prisen for å fylle tanken understreker poenget.

Billig transport: At mennesker, varer og tjenester får flyte fritt på billigst mulig måte innenfor egne landegrenser, er nøkkelen til billig mat, billige varer, billige tjenester og lett tilgjengelig arbeidskraft for et land. Frihet til bevegelse skaper dynamikk, fleksibilitet og fremgang for samfunnet. Alt dette er under angrep gjennom regulering fra EU, som gjør strøm, drivstoff og transport stadig dyrere – uten at transporten blir noe bedre av den slags regulering.

Billig mat: Konkurranse skal i utgangspunktet skape billigere mat. I stedet er Norge overtatt av et mat-kartell bestående av noen få store aktører som i praksis har monopol – og myndighetene evner ikke å gjøre noe med det. Dette innebærer at når en kjede i Norge setter opp prisene, så gjør alle de andre det også, og så skylder de på «utenforliggende faktorer».

Antikorrupsjon: Norge har alltid vært et kulturelt annerledesland: Vi hadde en flat samfunnsstruktur der luksus og flotteri ble ansett som latterlig, og klassisk korrupsjon med store pengebeløp var nesten uhørt. Særnorske «vennetjenester» har imidlertid alltid vært der, men nå er det nye tider: Nepotisme, korrupsjon og lukkede rom florerer overalt. Alt hander om penger, penger, penger, mens det er blitt «kult» å flashe luksus og overforbruk. Det er saktens fett for dem som er med på karusellen, men ikke så kult for dem på utsiden.

Noe var faktisk bedre før

Jeg er altså ikke en mann som sier at «alt var bedre før». Jeg står ikke fast i fortiden, mimrer ikke, har liten sans for nostalgi, bryr meg ikke om ritualer, søker ny musikk og teknologi, og ønsker endring og nye faktorer velkommen. Men jeg er opptatt av fakta og resultater: Nye faktorer må faktisk være forbedringer, og ikke bare nyheter. Og endringer må være til det bedre – ikke bare for endringens skyld.

Endringer er uunngåelig og kommer naturlig over tid, men det er ikke dette Norge har vært utsatt for siden år 2000: Samfunnet vårt er utsatt for politisk endringsmani, hvor alt skal foregå i ekspressfart, problemene skal feies under teppet, kriser skal evalueres i ettertid i stedet for å unngås i forkant, og reformer i panisk hastverk er blitt en dyd istedenfor en fare. Og har du ikke venner på «innsiden» av det rike Norge, risikerer du å stå på utsiden for resten av livet.

Når et land øker befolkningen så enormt raskt gjennom ukritisk, fremmedkulturell masseinnvandring, og politikerne samtidig starter helsereformer, skolereformer, samferdselsreformer, kriminalreformer, energireformer, miljøreformer og hundre andre små og store reformer samtidig, sier det seg selv at faren for at noe går galt, er himmelhøy. Og det er nettopp derfor alt som minner om risikofjerning og ansvarlighet er eliminert fra norsk offentlighet.

Ingenting kan gå galt, så de som styrer, kan fremstå som geniale og ufeilbarlige. Dét er de ikke. De har vært inkompetente klodrianer som gjerne vil sette sitt merke på samfunnet, men de tar null ansvar når det går galt. Problemene får de kommende generasjonene ta seg av.

De ødelegger. Du må rydde opp. Men dét må du slutte å finne deg i!

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!