²⁰ Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. ²¹ Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. ²² Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: ²³ jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg. ²⁴ Far, du har gitt meg dem, og jeg vil at de skal være der jeg er, så de får se min herlighet, den du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt. ²⁵ Rettferdige Far, verden kjenner deg ikke. Men jeg kjenner deg, og disse vet nå at du har sendt meg. ²⁶ Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og skal fortsatt gjøre det, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem og jeg selv kan være i dem.»

Johannes 17, 20-26

Retten til å frigjøre seg fra undertrykkende normer og realisere deg selv har vært tema på Stortinget denne uka, og interessant nok går debatten også inn i dagens bibeltekst.

Denne bibelteksten, en del av Jesu yppersteprestelige bønn, er en av de vakreste tekstene i Bibelen. Her får vi «lytte inn» i Jesus Kristus sin bønn til Faderen. Vi hører hans bønn, ikke bare for disiplene, men også for de som gjennom deres ord kommer til tro på ham, det vil si os.

Et hovedtema er enhet: at alle som tror ikke bare må være ett med hverandre, men også med Gud, som også er ett.

Fra et samfunnsperspektiv gir bønnen spennende perspektiver på individ og fellesskap.

Det viser at Guds plan ikke bare handler om enkeltindivider, men om et fellesskap preget av kjærlighet og sannhet. Troen er personlig, men ikke privat.

Dette er spørsmål vi drøfter for sjelden, for kristendommen introduserte nye perspektiver. Her kombineres nemlig individet og fellesskapet på en unik måte.

I kristen tro er mennesket skapt til relasjon: til Gud og til andre mennesker. Mennesket er ikke en isolert øy, men et vesen som finner mening i fellesskap. Når Jesus Kristus ber om at de troende «må være ett», peker han på at livet med Gud ikke bare er privat, men noe som binder mennesker sammen i kjærlighet. Individualismen kan komme i konflikt med dette fordi den lett gjør «meg og mitt» til det viktigste. Hvis min selvrealisering blir høyeste mål, kan Gud fort bli en birolle eller et middel til personlig lykke, heller enn Herre i livet.

C.S. Lewis er kjent for sin kritikk av ideen om at vi skaper oss selv fritt. Han mente at vi er skapt med en hensikt av Gud. Når vi vender oss bort fra denne hensikten for å «finne oss selv», mister vi retning. Lewis hevdet paradoksalt nok at vi blir mer oss selv når vi vender oss mot Gud, fordi vi da lever i tråd med det vi er skapt til. Individualismen lover selvrealisering, men kan ende i selvsentrering, der Gud bare får plass hvis han bekrefter mine ønsker.

Men kanskje like viktig, hvis selvrealiseringen blir det eneste idealet, opphører i realiteten det fellesskapet som vi alle er avhengige av. For de tidlige kristne var opptatt av å bygge en forpliktende stat, samtidig som klanen ble undertrykt og gjort overflødig. Skulle individet beskyttes, måtte staten forandres og bli et redskap for Guds vilje.

Denne forståelsen av hva mennesket er, og statens oppgave knyttet til det, har altså blitt heftig diskutert den siste tiden i Stortinget. KrF er nemlig i harnisk over kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery sin avvisning av tradisjonell forståelse av kjønn. Lubna Jaffery forsvarer troen på kjønnsmangfold og vår rett til å identifisere oss selv. Hun viser korrekt til diskrimineringsloven som inkluderer forståelsen av kjønnsidentitet og kjønnsmangfold.  

Denne loven ble vedtatt av et samlet storting og hyllet som en seier for friheten. Uten at vi synes å være klar over det, har vi altså fått en lov som gir mennesket rett til å si: Jeg er. Staten sa dermed nei til et forpliktende fellesskap bygget på sannhet og kristendom, og ga mennesket en grenseløs rett til å realisere seg selv, en realisering vi må akseptere. Det er som om staten har gått fra et religiøst fundament til et annet.

Det er derfor her sekularismen og kristendommen kolliderer. For samtidig som kristen tro forutsetter et personlig valg, og derfor blir individualismens utgangspunkt, kan den ikke la friheten kobles fra sannhet og ansvar. Hvis sannhet bare finnes «inni meg», trenger jeg ikke lenger å lytte til Guds åpenbaring eller la meg korrigere av noe utenfor meg selv, da kan jeg bare si «jeg er».  For Lubna Jaffery er den individuelle sannheten noe vi derimot skal bøye oss for, men da mister vi også den friheten Gud med sin absolutte sannhet inviterte oss inn i.