Da Scott Adams døde, satte People Magazine tonen med en overskrift som dominerte de fleste medier i flere dager: “Scott Adams, Disgraced Dilbert Creator, Dies at 69.” Det er en beskjed til de levende: Si noe annet enn du skal si, og du vil miste alt. Selv i døden vil livet ditt bli kalt verdiløst. Dette var ikke en minnetale, men snarere en håndhevelsesaksjon for å holde meningskartellet i gang.

Det var i 2015 at den berømte skaperen av tegneserien Dilbert først begynte å spekulere i at Donald Trump hadde det som trengtes for å bli president. Sjokket var påtagelig. Ingen andre sa noe lignende – det vil si: ingen med hans status og innflytelse som kulturell influenser. På den tiden var meningene til The Nation og National Review identiske: Denne klovnen kan ikke bli president.

For min del husker jeg at jeg ble forskrekket over ting Adams sa. På den tiden var jeg fast bestemt på å stemme mot Trump, uten å fullt ut forstå at jeg med det aksepterte den mest konvensjonelle oppfatningen som det var mulig å ha på den tiden. Jeg forsto heller ikke den komplekse dynamikken som virket under overflaten, nemlig at et ødelagt system av staten, mediene og teknologien for lenge siden hadde sluttet å tjene frihetens og verdighetens sak, og i stedet var gått over til total rovdrift i skjulte former.

Trump kom på banen og sa at systemet var alvorlig ødelagt og måtte repareres. Dette var også Adams’ syn, og han så at Trump hadde den nødvendige tyngden til å overbevise folk om dette.

Adams fikk selvfølgelig rett i dette. Det er vanskelig å gjenskape stemningen fra den tiden for å forstå hvor omveltende synspunktene hans var. Det var en allminnelig oppfatning på den tiden at Trump var en uvelkommen og dypt farlig inntrenger i politikken.

Makteliten trodde at den beste måten å stoppe Trumps anstrengelser på, var å behandle dem som totalt uakseptable i det offentlige liv. Huffington Post plasserte sin dekning på underholdningssiden, mens alle andre mainstream-medier publiserte utallige artikler om Trumps ondskap.

Adams så noe andre ikke så. Han så at Trump var overbevisende på en måte ingen andre politikere var. Han snakket om reelle problemer som ingen andre ville nevne. Han var en mester i improvisasjon på scenen. Han var også morsom. Det var først etter Adams’ kommentarer at jeg begynte å lytte. Jeg innså at han hadde fatt i noe viktig.

Fordi han hadde denne oppfatningen og ble stadig mer åpen om sin støtte til Trump, mistet Adams alt. Hans høyt betalte foredrag for bedrifter ble avlyst. Han mistet sin inntektskilde og sin sosiale og kulturelle status. Til slutt ble syndikeringen hans kansellert også, under et lett gjennomskuelig påskudd. Dette kan ikke ha kommet som et sjokk for ham. Han visste nøyaktig hva konsekvensene ville bli for å oppgi status quo. Han gjorde det likevel.

Vi må innse hvor sjeldent dette er i høyere kretser av offentlige påvirkere. Dette er en verden hvor alle vet hva de skal si og hva som ikke kan sies. Ingen trenger å sende memoer eller gi marsjordrer. Den riktige ortodoksien ligger i luften, og alle intelligente mennesker kan skjelne den ut fra alle tegnene.

For å komme inn i de øvre sjikt av meningsdannelsen, enten det er i akademia, media eller sivilsamfunnet generelt, kreves det tre typer opplæring. For det første må du utvikle ekspertise på et eller annet område, eller i det minste kunne fremlegge bevis på at andre eksperter anser deg som en ekspert. For det andre må du bevise at du kan tale det raffinerte språket som er forbeholdt eliteopinionen, som har sitt eget spesielle vokabular for kommunikasjon og kulturelle signaler. Og for det tredje må du utvikle ferdigheter i å vite hva du skal si og mene.

Dette er hva avansert trening innebærer. Mestre alle tre, og du kommer inn i en annen verden enn den pøbelen bor i. For å bli der, må du følge reglene nøye hele tiden og vise at du er villig til å spille spillet. Enda bedre er det hvis du tror sterkt på selve spillet.

Det er trange grenser for hva som er akseptabelt, og disse gjelder bestandig. I øyeblikk av reell krise – forstyrrende politiske ledere, kriger, store lovendringer, handelsavtaler, pandemitiltak – når innsatsen blir mye høyere, blir håndhevelsen av disse reglene mye strengere. Det minste avvik vekker oppsikt og reduserer tiltroen til din pålitelighet.

Alle i disse kretsene vet hva de skal gjøre og si. Det er ikke engang et spørsmål. Spørsmålet blir: Hva gjør du når intellektet og samvittigheten rotter seg sammen og bringer deg i en posisjon hvor du er uenig med den rådende ortodoksien? Det er da man må vurdere kostnadene og fordelene ved å være modig. Kostnadene er overveldende: Det er risiko for å miste makt, posisjon, materiell støtte, omdømme og arv. Fordelen begrenser seg til følelsen av å ha gjort det rette.

Adams visste dette bedre enn noen. Han kunne ikke være taus. Ikke bare dét, han holdt fast ved sine meninger og sjekket alltid med seg selv for å forvisse seg om at de var resultat av en ærlig og oppriktig holdning basert på reelt grunnlagsmateriale.

Tross alt var hele poenget med tegneserien han hadde holdt på med i mange år, å gjøre narr av hykleriet, pompøsiteten og ren og skjær falskhet i ledelsesspråket og bedriftsprotokollene i den sterkt byråkratiserte verdenen av store selskaper. Det var derfor folk likte ham så godt: Han fortalte sannheten som ingen andre ville fortelle. Han plaget de komfortable og fikk de store kanonene til å se latterlige ut. Han spottet eliten og avviste ekspertisen.

Det var derfor han var populær. Men da han vendte den samme metoden og det skarpe blikket mot politikken, og inntok en holdning som ikke var svært forskjellig fra den han hadde utviklet overfor næringslivet, endret lykken seg dramatisk, slik han sikkert visste at den ville gjøre. Han mistet alt.

Merkelig nok, som så mange andre har oppdaget, er det noe befriende ved det. Han startet til slutt sitt eget daglige program, hvor han brukte timer på rolig å snakke seg gjennom dagens overskrifter og prøve å forstå de uuttalte ortodoksiene som formulerer de tillatte meninger i en opphetet atmosfære preget av politisk splittelse.

Når det gjaldt covid, viste Adams seg å være altfor godtroende. Han ventet for lenge med å slutte seg til dissidentene når det gjaldt bruk av munnbind, men gjorde det til slutt. Og da vaksinen kom, gikk han offentlig med på å ta den fordi han måtte være vaksinert for å kunne reise. Senere innrømmet han at vaksinen ikke klarte å stoppe smitten, men fastholdt at den helt sikkert reduserte alvorlige skader. Etter at han fikk kreftdiagnosen, innrømmet han endelig i januar 2023: «Vaksinemotstanderne er helt klart vinnerne.» De neste to årene angret han gjentatte ganger på at han noen gang hadde trodd at det var bra å ta vaksinen.

Adams var en ærlig kritiker. Det fungerte profesjonelt for ham i flere tiår, helt til han ble for ærlig. Poenget er at Adams vurderte fordelene og ulempene ved å følge de gjeldende meningsnormene, og bestemte seg for at det ikke var verdt det. Han valgte i stedet å være modig. Tusenvis av andre har gjort det samme, og de har betalt en høy pris. Selv i dag møter forskere som ser ærlig og oppriktig på vaksineskader, kostnadene ved nedstengninger, interessekonflikter innen vitenskap og medisin, og som prøver å reformere systemet, ubarmhjertige angrep og direkte avvisning.

For eksempel publiserte tidsskriftet Oncotarget en fagfellevurdert artikkel av Charlotte Kuperwasser og Wafik S. El-Deiry med tittelen «COVID vaccination and post-infection cancer signals: Evaluating patterns and potential biological mechanisms». Det er en metaanalyse av omfattende rapporter som knytter covid-vaksiner til økningen i krefttilfeller. Tidsskriftet ble rammet av et DDOS-angrep som varte i en hel uke og senket hele nettstedet.

Brownstone trådte til og la dokumentet ut på sine servere. Vi hadde over 5000 nedlastinger før også vi ble rammet av et massivt DDOS-angrep. Vi avverget det ved å kreve CAPTCHA-kontroll av alle brukere, og til slutt avtok angrepene. Det er vanskelig å se hva de som ønsket å fjerne dette dokumentet oppnådde.

Streisand-effekten (å advare folk mot noe trekker bare mer oppmerksomhet til det) er reell. Ikke bare reell, men også den viktigste veien til sannheten for et publikum som i stadig større grad er overbevist om at rådende ortodoksi er en vev av løgner, opprettholdt bare av penger, karrierejag og manglende mot i dagens offentlige liv.

Adams var en tidlig dissident og blant de mest kjente. Han viste veien. For å sikre at han ikke ble et eksempel for andre, besørget pålitelige arenaer for den herskende klassen at han ble ydmyket i døden. Slik har det tilsynelatende vært siden antikken: De som våger å utfordre elitens meningskarteller, vil alltid måtte betale prisen. Men de kan leve og dø med god samvittighet. Hva er viktigst?

Opprinnelig publisert hos Brownstone Journal den 16. januar 2026, og republisert på norsk under lisensen CC BY 4.0.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!