²⁶ Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.» ²⁷ Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. ²⁸ Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.» ²⁹ Og Gud sa: «Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise. ³⁰ Og til alle dyr på jorden og til alle fugler under himmelen og til alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter å spise.» Og det ble slik. ³¹ Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.

1. Mosebok 1, 26–31

Hvorfor er vi her, og hva er hensikten med tilværelsen? Dagens tekst inspirerer mange, på samme måte som det finnes nok av dem som blir provosert.

Det vi møter i begynnelsen av Bibelen, er en Gud som skaper fordi han har en hensikt, en hellig Gud som i kjærlighet, og med sitt eget ord, lot alt bli til. Vi møtes av et tydelig budskap: Vi er ikke her på grunn av en tilfeldighet.

Det er selvfølgelig mulig å tro at universet, jorden og livet ble til ved en tilfeldighet. Utfordringen er at en slik tro krever svært mye av deg. Denne troen forutsetter nemlig at du aksepterer noe som er fullstendig usannsynlig, samtidig som den tar fra deg et moralsk fundament for tilværelsen.

Selv avisen Klassekampen, ateismens høyborg, har i flere artikler gjort rede for hvor vanskelig det er å tro på en verden uten en guddommelig skaper. Universets konstanter, den fininnstillingen som er avgjørende for alt liv på jorden, kan ikke ha blitt til ved en tilfeldighet; sjansen er for liten til det. Også selve livet er et mysterium i seg selv.

Det interessante er at ateistene ikke klarer å leve i pakt med egen tro. De avviser det verdensbildet som blir et naturlig resultat av en kald, materiell og meningsløs tilfeldighet. De aller fleste ønsker nemlig en moral. Det er påfallende få som mener så mye som venstresiden, og som opphøyer egne meninger slik de gjør. Men jeg har aldri forstått hvorfor jeg skal høre på ideer som kun er deres egne, når jeg ikke tjener på det selv.

I jødisk-kristen tro er situasjonen en helt annen. Ikke bare forlater vi troen på en meningsløs tilfeldighet; hva vi møter, er en Gud som bryter med bildet av en fjern, ensom og kald guddom. Vi presenteres av en kommuniserende og levende Gud, en Gud som elsker oss.

Han presenterer seg i flertall og vitner med det om at vi er ment å leve i et fellesskap. Vi er skapt for fellesskap, med Gud og med hverandre.

Vårt språk, vår opplevelse av ansvar og gleden av fellesskap, alt peker tilbake på vår skaper. Vår evne til å skape og elske har vi fra ham, eller som teologen Francis Schaeffer påpeker: Nestekjærligheten ville ikke eksistert dersom livet i verden hadde blitt utviklet gjennom en gudløs evolusjonær prosess.

Det Gud gjorde da han sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss», var å invitere oss inn i en skapende orden. Vi fikk i oppgave å forvalte jorden, ta vare på skapelsen og gi navn til dyrene. Gud valgte å spille på lag med oss.

Og da Gud var ferdig, så han på det han hadde skapt – og så at det var svært godt.

Vi var altså en gang en del av noe som Gud sa var svært godt. At syndefallet ødela denne harmonien, skal vi for et øyeblikk la ligge. Jeg vil at du skal kjenne på den veldige kontrasten det er mellom det fullstendig usannsynlige som våre politikere bygger på, og som norske barn lærer på skolen, og det som vår sivilisasjon er bygget på, nemlig en Gud som så på oss og så at det var svært godt.

Det er heller ingen særlig trøst å finne i andre religioner. Det er bare hos vår Gud du finner en Gud som gir oss en hensikt og en mening. Men selvfølgelig kan en ateist eller buddhist finne moralske sannheter og en mening med livet. Men dette vil de finne fordi Gud allerede har lagt det ned i oss. Dersom verden var blitt til slik ateisten påstår, ville vi ikke hatt en forståelse av moral. Eller som C.S. Lewis påpeker: Vi kunne ikke ha dømt nazistene for deres ugjerninger dersom nazistene selv mente de gjorde det rette.

Jeg er selvfølgelig fullt klar over at ingen kan tvinges til å tro, men jeg forbauses stadig over dem som mener det er mer fornuftig å tro på på noe som vitenskapen selv sier er en umulighet, enn å velge å tro på en Gud som har kommet oss i møte. Å tro er nemlig et valg du tar. Det er lov å bruke den fornuften Gud har gitt deg i det valget. Millioner har gjort det før deg.

Først da kan du kikke opp på stjernehimmelen og forstå at, wow, alt dette har kun én hensikt, og det er at Gud selv ønsker at vi skal elske ham slik han elsket oss først.

God søndag!