Eivind Trædal forsøker i Dagsavisen å redusere Norges mest prekære samfunnsproblem til en barnebokfortelling om snille bussjåfører og slemme amerikanere.

Det er ikke bare naivt. Det er en oppskrift på nasjonalt selvmord.

I sitt ferskeste angrep på Asle Toje, Ola Svenneby og FrP tyr MDG-politikeren til den eldste og billigste hersketeknikken i innvandringsdebatten. Han trekker frem enkeltskjebner – «hjemmehjelpen Fatima» og «bussjåføren Mohamed» – og bruker dem som menneskelige skjold.

Logikken hans er like hul som den er forutsigbar. Siden Mohamed kjører buss, kan det umulig finnes problemer med masseinnvandring, islamisering eller klan-ukultur.

Stråmannsargumentasjon av ypperste klasse

La oss være krystallklare på én ting: Ingen, hverken Asle Toje eller «folk flest», mener at den enkelte hardtarbeidende innvandrer undergraver nasjonen. Det Trædal bedriver her, er bevisst fordumming av debatten.

Trusselen er ikke den enkelte bussjåfør. Trusselen er den demografiske og kulturelle omveltningen som Trædal og hans meningsfeller har åpnet dørene for.

Trusselen er at vi importerer segregering, æresvold, antisemittisme og kriminalitet som river samfunnet i fillebiter. Se til Sverige, Trædal. Ble de svenske forstedene ødelagt av Donald Trump? Ble de jødiske familiene i Malmö jaget ut av Vladimir Putin?

Nei. De ble ofre for en villet politikk som ignorerte konsekvensene av masseinnvandring fra dysfunksjonelle kulturer. Det er dette «indre forfallet» Toje advarer mot – og som Trædal nekter å se.

Et hus som råtner innenfra, tåler ikke stormen

Trædal hevder at vi må slutte å se innover, fordi Putin og Trump truer utenfra. Det er en fundamental misforståelse av sikkerhetspolitikk.

Et samfunn er som et hus. Hvis bærebjelkene er råtne – hvis tilliten forvitrer, økonomien tynges av enorme velferdsutgifter til ikke-sysselsatte innvandrere og befolkningen splittes i parallelle samfunn – da raser huset sammen ved første vindkast utenfra.

Det er nettopp for å kunne stå imot presset fra autoritære ledere som Putin at vi trenger et sterkt, samlet og kulturelt homogent Norge. Trædals drøm om det flerkulturelle utopia har historisk sett alltid ført til det motsatte: Lav tillit. Konflikt. Svakhet.

Projisering fra eliten

Det mest ironiske er hvordan Trædal anklager sine motstandere for å være en «reaksjonær elite» som forakter folket.

Eivind Trædal er selv et kroneksempel på den urbane, politiske eliten som lever fjernt fra konsekvensene av sin egen politikk. Mens han sitter i bystyret i Oslo og moraliserer over nordmenns bekymringer, er det vanlige folk som må leve med utryggheten, volden i skolen og presset på velferdsstaten.

Han skriver at «NRK har mistet selvtilliten» fordi de har sluppet til stemmer som er kritiske til innvandring. I Trædals verden innebærer demokrati tydeligvis at kun de som er enige med ham, skal få snakke.

Virkeligheten bryr seg ikke om følelser

Vi kan ikke basere Norges fremtid på Trædals sentimentale føleri om «bussjåføren Mohamed». Vi må basere den på fakta. Og fakta forteller oss at integreringen i Europa har feilet katastrofalt.

Når Trædal ber oss ignorere de indre farene for å fokusere på Trump, er det en avledningsmanøver. Han vet at hans eget politiske prosjekt er i ferd med å kollapse i møte med virkeligheten.

Det er ikke «ytre fiender» som har gjort Oslos gater utrygge. Det er ikke Putin som raner tenåringer i bydeler som Grønland. Utryggheten er resultatet av en politikk Eivind Trædal har kjempet for.

Og det ansvaret kan han ikke løpe fra, uansett hvor mye han peker på USA.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!